Oslo i forhistorisk tid
Oslo i forhistorisk tid handler om Oslo før det fantes noen by innerst i Oslofjorden. Vi starter i eldre steinalder for rundt 7000 år siden, og følger sporene av menneskelig aktivitet i området fram til omkring år 1000.
De første menneskene i Osloområdet
Rodeløkka kolonihager er på et vis den eldste adressa i Oslo. Det var nemlig i det området at man i 1911 fant en boplass fra eldre steinalder. Den lå ved Rodeløkkbekken, og den gang plassen var bebodd lå den også ved sjøkanten. Dette er den eldste boplassen vi kjenner i Oslo, men det er godt mulig at det også før dette hadde vært folk i området. Det er blant annet funnet et redskap, en skivespalter i flint, ved Torshovjordet. Andre funnplasser finner vi ved Stig, på Grorud og i Rosenborggata.
I dag ligger funnstedet på Rodeløkka på omkring 60 meter over havet, noe som er et resultat av landhevinga etter siste istid. De andre ligger på omtrent samme høyde, bortsett fra Torshovjordet som er på rundt 70 meter over havet. Det som i dag er det sentrale Oslo lå altså under vann. Det er også funnet andre boplasser fra omtrent samme tid, så det ser ut til at det i eldre steinalder skjedde en del både på fastlandet og på øyer og holmer i Oslofjorden. På Rodeløkka ble det funnet rundt 40 steinøkser, flintavfall, østersskall og restene av et ildsted. Lenger nede i byen, på Jernbanetorget ble det i 1917 det funnet ei nettstikke som ble brukt til å bøte garn i steinalderen. Den må ha falt i havet, og ble bevart i leira.
De første menneskene i området tilhørte det vi kaller Nøstvetkulturen, etter et funnsted i Ås kommune. Den eldste boplassen vi kjenner fra denne kulturen er ved Høgnipen i Degernes. Den er omkring 11 000 år gammel, og ligger nå på rundt 160 meter over havet. De første menneskene i det som nå er Oslo kommune hadde altså en lengre forhistorie langs fjorden, som da dekka store deler av det som nå er landjord.
Ei spesiell funngruppe fra steinalderen er noen økser i groruditt, som er en sjelden grønnstein. Den er sprø, og dermed lite egna til bruksøkser. Men grønnfargen gjorde den nok attraktiv til kultredskaper. Vi vet at det i yngre steinalder ble brutt groruditt nær Sandermosen stasjon og på Linderudkollen. Rundt 60 meter sør for det sørøstre hjørnet av Linderud idrettsanlegg finner vi et av bruddene, som er skilta slik at det er lett å finne det. Femten økser i denne steinsorten er funnet rundt om på Østlandet. Dette viser at det var en viss utveksling mellom ulike boplasser, og vi kan si at dette er den første handelsvirksomheten vi kjenner til i området.
Kultredskaper, kultgjenstander eller votivgaver er ofte begreper som brukes for å forklare arkeologiske funn som ikke har noen åpenbar funksjon. Øksene i groruditt er et godt eksempel, siden de som nevnt ikke er egna til hogging. Det er også funnet andre mulige spor etter kult fra eldre steinalder. Et viktig funn ble gjort i 1946 på eiendommen Østreheimsveien 5 på Disen. Man fant der tre store, tynnakkede flintøkser og en stor flintknoll med hull. Både formen på øksene og forholdene på funnstedet tyder på at de hadde blitt ofra i myra i steinalderen. Samtidig er det mulig at de rett og slett hadde blitt gjemt bort, ettersom dette var verdifulle gjenstander.
En annen bergart som ble tatt ut i steinalderen er diabas, som også er en grønnstein. Den ble tatt ut i Ryenberget, der man finner et skår som er fire meter langt, 1,2 meter bredt og 1,4 meter dypt på det dypeste. Det er også et diabasbrudd fra steinalderen ved Munkehagen på Ekeberg. Det er av mindre omfang, men sporene etter steinbryting er tydelige.
Bønder i byen
Jordbruket kom til Oslo-området rundt 4000 til 3000 f.Kr., og vi kan verken snakke om bønder eller by den gang. I myrer er det funnet kullag, der pollenanalyser viser at folk har drevet svedjebruk. Å drive jordbruk medfører at man må være mer bofast, men fortsatt kan folk ha levd i en halvnomadisk tilværelse, og alt tyder på at de også må ha livnært seg av fiske, jakt og sanking ved siden av korndyrking. Vi vet ikke om de første jordbrukerne var folk som allerede bodde i området og som hadde lært seg teknikkene, eller om det kom folk utafra.
I funn fra yngre steinalder ser vi flere tegn på kontakt med omverdenen. Vi kjenner ingen boplasser i Oslo fra denne perioden, men det er gjort en rekke løsfunn, og vi finner redskaper av typer som er kjent også fra Danmark og Sverige. Flint forekommer ikke naturlig i Norge, men ble brakt til Norge med drivis fra Danmark. Dette skjer fortsatt i vintre med mye is. Boplasser ved sjøen var dermed ikke bare praktisk med tanke på fiske, det var også der man fant materiale til å lage skarpe steinredskaper.
Den eldste grava som er sikkert identifisert i Oslo – det kan finnes et eldre gravfunn, men der er man mer usikre – ble funnet i Sannergata. Den er fra omkring 2500 til 2000 f.Kr. Det ble funnet en båtøks (den kalles dette fordi hodet er båtforma når man ser det ovenfra) og ei tynnakka flintøks. Båtøksene var lite egna til å felle trær, og antas å være stridsøkser eller en form for verdighetstegn. Trolig markerer dette funnet at ei ny folkegruppe kom inn i området, for båtøksene stammer antagelig fra Midt-Sverige.
Graffitien kommer
Fra bronsealderen kjenner vi flere graver. Det lå ei gravrøys rett ved Observatoriet, på rundt femten meter over havet. Nå hadde altså landet steget betraktelig, og det var folk i sentrale deler av Oslo - faktisk rett nedafor lokalene til Norsk lokalhistorisk institutt. I røysa ble det funnet ei draktnål. Den er et av svært få metallgjenstander fra bronsealderen som er funnet i Oslo. De andre gjenstandene er fire små, hule bronseøkser som var støpt i klebersteinsformer omkring 1000 f.Kr. Funnstedene for disse er Lille Sogn under Gaustad, Berg og Grefsen, samt en som ble funnet i Aker herred uten at det er klart nøyaktig hvor.
Det er også funnet steinredskaper fra bronsealderen. Det er nemlig slik at bronsealderen, og jernalderen som fulgte, har navn etter metallene som ble innført da. Det skulle ta langt tid før de eldre redskapene gikk ut av bruk. Bronsealderen varte i rundt 1300 år i Oslo-området, og det at det er så få funn av metallgjenstander fra perioden tyder på at man stort sett holdt seg til bein, tre og stein.
Det vi har langt mer av enn bronsegjenstander er bergkunst - helleristninger. Bilder i svabergene forteller oss om hva bronsealderens mennesker tenkte på. Det tok nok lenger tid å risse inn bildene enn det gjør å bruke en sprayboks i dag, men dette var en måte å uttrykke seg på som alle må ha lagt merke til.
Det mest kjente helleristningsfeltet i Oslo er feltet i Familiedalen rett ved Sjømannsskolen. De første figurene der ble oppdaga i 1915 av Paul Johannessen ved Universitetets Oldsaksamling. Han satte seg ned på de gamle svabergene, og la merke til en dyrefigur. Nærmere leting avslørte flere, og da hele feltet var avdekka i 1932 hadde man funnet tretten figurer. Ti av dem er dyrefigurer, og vi kan til og med si sikkert at to er elgkoller. Et menneske er også avbilda – det eldste bildet av et menneske vi kjenner fra Oslo. Det er funnet bearbeida flint i området, og det er mulig at en boplass ligger under parkeringsplassen ved skolen.
Helleristningene i Familiedalen er det eneste eksempelet på veideristning – eldre helleristninger med jaktmotiv – i Oslo. Det finnes andre, men de ser ut til å høre til en yngre jordbrukskultur. En helleristning ble funnet i 1933 ved Niels Juels gate 13. En arkeologistudent la merke til et mønster på en rullestein som hadde blitt gravd opp under veiarbeid, og kjente igjen en skipsfigur. Den er rundt 90 cm lang, og viser et fartøy av en type som er kjent fra en rekke andre helleristninger. Den er trolig fra omkring 1000 til 600 f.Kr., og ble funnet på omkring femten meter over havet.
Et annet kjent felt ligger dels utafor og dels inne i Kjemibygningen på Blindern. Her finner man flere skipsfigurer, mennesker, fugler, fisk, vilt, tamfe og åkervekster. En figur tolkes som en bronselur, mens sju sirkler tolkes som bilder av sola.
En mindre forseggjort, men ganske vanlig form for ristninger er skålgroper, som det også finnes flere av i Oslo. I feltet på Blindern er det ni skålgroper. På Vestre Gaustad er det et større felt med skålgroper, som er opptil ti cm i diameter. Også på Ekeberg, blant annet ved Bekkelaget skole, og på Stovner finnes det skålgroper. Vi vet ikke hva de har symbolisert, og teorier omfatter blant annet offergroper, stjernetegn, fruktbarhetssymboler og solsymboler.
Det blir kaldt og vått
Rundt 500 f.kr. begynte jernalderen. På denne tida ble det et kaldere og våtere klima i Oslo-området. For å kunne holde husdyr måtte man holde dem innendørs om vinteren, og da må man samle fôr på høsten. Skogen i Oslo-området var på den tida nesten utelukkende løvskog, så det var nok å ta av. Denne formen for husdyrbruk fører til at man blir mer bofaste. Husene må være større – man hadde gjerne folk og fe i samme hus – og mer av arbeidet man gjorde var knytta til landbruket.
Det er gjort få funn fra tidlig jernalder i Oslo-området. Et funn på Vettakollen er interessant: Det ble funnet opptil 31 prosent kornpollen i Fuglemyra, på rundt 400 meter over havet. Dette er høyere opp og lenger fra sjøen enn man skulle forvente, og forklaringa kan være at jakt var så viktig for husholdet at man valgte å bosette seg i de høyereliggende skogområdene framfor nede i gryta der det var mindre vilt. Litt utafor Oslo, ved Hogstadvannet i Asker og Bårdsrudvannet i Røyken, er det funnet pollen fra blant annet lin og hamp, og trolig har man dyrka slikt også i Oslo.
Noen sikker jernalderbosetning, ut over at vi kjenner steder hvor man har dyrka korn, har ikke latt seg identifisere i Oslo. Den nærmeste vi kjenner er på Svartskog i Oppegård, rett utafor kommunegrensa. Mellom Hvervenbukta og Ingierstrand ble det i 1993 kartlagt rundt 150 terrasser som det har vært bygd på. De ligger på fra ti til nitti meter over dagens strandlinje. Noen av dem er store, opptil 300 kvadratmeter. Ved Bekkensten har man funnet et førtitalls terrasser og et bryggeanlegg fra jernalderen. En hustuft som er gravd ut er datert til omkring 200 f.Kr. ved hjelp av karbondatering, men en annen datering plasserte den i middelalderen. Det er derfor noe usikkerhet rundt boplassene, men at det var en eller annen aktivitet der i jernalderen virker rimelig sikkert.
Fra jernalderen kjenner vi våpengraver i Oslo. Omkring 200 f.kr. ble kremerte lik lagt i graver sammen med våpen. To slike graver er funnet, på Tåsen og Ullevål. Våpnene er i jern, og det er også funnet ridesporer av romersk type. Etter rundt 200 f.Kr. blir det igjen mangel på funn. Det er funnet flere graver fra perioden i Bærum, blant annet ved Tanum kirke og på Hauger/Kolsås-feltet.
Først fra omkring på 400-tallet e.kr. kommer det nye funn i Oslo. Det handler om løsfunn, oftest gjort i forbindelse med bygge- eller veiarbeid. En brakteat – en tynn gullmynt –fra 500-tallet ble funnet i Akersgata. Den har fått påsatt anheng, og ble brukt som medaljong. Det er også funnet en bronsespenne i Madserud allé, og på samme sted var det to gullringer fra 400- eller 500-tallet med samla vekt på 241 gram. Romerske mynter fra eldre jernalder har også dukket opp. En av dem er prega i 241 e.Kr., og ble funnet på St. Hallvards plass i 1927. En eldre mynt, en denar i sølv, ble funnet i Østbyfaret 16 rundt 1950.
Bygdeborgenes tid
Perioden fra omkring 400 til 550 e.Kr. kalles folkevandringstida, og det var en periode hvor det ofte var ufred. Veter ble bygd på toppene for å varsle om trusler, og bygdeborgene antas å være forsvarsverk fra denne tida. Gårder og avlinger kunne gå tapt, men folk og fe kunne komme seg i sikkerhet i borgene. På Ekeberg er det rester etter hele tre bygdeborger. Andre steder vi finner dem i Oslo er på Bekkelaget, Midtåsen på Ljan, Skullerud, Maridalen og Rosenholm. Noen murrester på Blåsen i Stensparken kan enten være fra en bygdeborg, eller fra den tapte gården Stein.
Vi vet lite om hvor vardene, eller vetene, i Osloområdet befant seg. Men navnet Vettakollen er et spor, uten at vi kan si sikkert at det går så langt tilbake som til folkevandringstida. På Brannfjell mener man at det har stått en varde, og der er det også funnet en rune, en M, rissa inn i fjellet sammen med noe som ser ut til å være enkle menneskefigurer. Runa er fra den yngre runerekka, så den kan være fra yngre jernalder – men den kan også være fra middelalderen.
Ei bygd innerst i vika
Det blir igjen et opphold i funnene, men rundt 800 e.Kr. tar det seg opp igjen. Vi har da kommet fram til vikingtida. Noen funn er det fra perioden mellom, det vi kaller merovingertida fra omkring 550 til 800. Blant annet er det funnet ei bronsespenne ved Oscarshall og ei i Madserud allé.
Jordbruk hadde som vi har sett vært drevet i lang tid i området, men det er mot slutten av jernalderen at de første skikkelige gårdene kommer i Oslo-området. Aker regnes gjerne som urgården, og den kan gå betydelig lenger tilbake. Kanskje ble den grunnlagt omkring Kristi fødsel. Den ble delt, og delt igjen, og vi vet egentlig lite om den ut over at den ga navn til området. Aker herred finnes ikke lenger, men vi har fremdeles Akerselva, Akershus, Gamle Aker kirke og andre navn som stammer fra denne gården. Det opprinnelige tunet lå i nærheten av Gamle Aker kirke. Gårder med naturnavn regnes gjerne som de eldste, og blant disse finner vi blant annet O, Berg, Stein, Foss og Sogngårdene Vestre og Østre Sogn, som har navn etter Sognsvann, opprinnelig kalt bare Sogn.
Rundt Aker kom det til et tredvetalls gårder med navn som ender på -vin. Det betyr «naturlig eng» eller «beitemark», og vi daterer dem gjerne til perioden mellom Kristi fødsel og 800. I gårdsnavnet Hovin er endelsen bevart, men vi finner den også i navn som Blindern, Lindern, Sinsen og flere til.
Gårder med navn på -heim, som betyr «bygd», «grend» eller «bosted», dateres til samme periode som -vin-gårdene. Av disse er det ikke mange i Oslo; de opptrer hyppigere i Bærum. Faktisk er Bærum et -heim-navn, Bergheim.
Vi finner noen gårder med navn fra omkring 500 til 700 e.Kr., som Ullevål av gudenavnet «Ullr» og «vall» (avbrent mark) eller «hvall» (høy) og Frogner fra «Fraunar» (gjødsel eller fruktbar jord).
En regner at det var omkring sytti gårder innafor dagens kommunegrense ved vikingtidas begynnelse omkring år 800. Disse ble grunnlaget for at en by ble grunnlagt ved Bjørvika rundt år 1000. Gårdeierne begynte å bosette seg ved vika, der en kunne drive handel. De hadde tingstedet sitt ved Aker, og trolig var det også et kultsted der, et gudehov. Slik oppsto en landsby der vi i dag finner Gamlebyen, og middelalderbyen Oslo kom til.
Galleri
Skivespalter fra Torshovjordet. Fra Akers historie, utgitt 1918.
Bronseøkser funnet i Oslo. Det er bare fire slike som er funnet i området. Fra Akers historie, utgitt 1918.
Litteratur
- Bull, Edvard: Akers historie. Utg. Norli. Kristiania. 1918. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Bull, Edvard: Oslos historie. Kristiania. 1922. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Thuesen, Nils Petter: Oslo før Oslo : Oslos forhistorie. Utg. Pax. Oslo. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket.
| Oslo | |
| |
| Kristiania/Oslo 1814–1940 · Oslo under andre verdenskrig · Oslo etter 1945 | |