Max Manus (1914–1996)
Max Manus, egentlig Maximo Guillermo Manus (født 9. desember 1914, død 20. september 1996), var motstandsmann under andre verdenskrig. Han deltok i flere viktige sabotasjeaksjoner, og skrev senere bøker om sine opplevelser. I 2008 kom filmen Max Manus med Aksel Hennie i tittelrollen.
Tidlige år
Manus' «unorske» navn skyldes at faren tilbrakte mange år i utlandet. Han het opprinnelig Johan Magnussen, men endret det etter hvert til Juan Manus for å gjøre ting lettere i spansktalende land. Han bosatte seg i København, der han og hans danske hustru Gerda Kiørup fikk fire barn. De ble skilt, og Max og søsteren Pia ble med faren til Oslo. Max gikk på Ljan skole en periode, og flyttet så med faren og søsteren til Cuba.
Etter en tid på Cuba mønstret han på som sjømann. Deretter fulgte en lengre tur i Andesfjellene. Max Manus reiste så tilbake til Norge, og kom hit omtrent da Vinterkrigen brøt ut. Han meldte seg som frivillig for Finlands sak, og ble sendt til Sallafronten. Der gjorde han tjeneste sammen med blant annet sin barndomsvenn Kolbein Lauring. Den 9. april 1940 ble han dimittert som følge av freden i Moskva. Samme dag kom det tyske angrepet på Norge. Manus og en del medsoldater ble orientert om dette på vei hjem, og følte en sterk bitterhet over at det var så lite organisert motstand i Norge mens de hadde kjempet under ekstreme forhold i Finland. Han følte senere også en bitterhet over det han oppfattet som manipulering fra pressens side; de frivillige hadde ikke kjent til de bakenforliggende årsaker til krigen, og dersom de hadde kjent til stormaktsspillet mellom Tyskland og Sovjetunionen er det mulig de ville gjort andre valg.
Krigen
Ved ankomsten til Norge meldte Manus seg til tjeneste, og deltok i kamphandlinger ved Kongsvinger. Etter kapitulasjonen ble han med i motstandsbevegelsen, og var med på utgivelsen av den illegale avisen Vi vil oss et land og annen propagandevirksomhet i Operasjon Derby sammen med blant annet Gregers Gram. I januar 1941 var han nær å bli arrestert hjemme i Vidars gate, og unnslapp med nød og neppe gjennom å kaste seg ut av vinduet. Han ble skadet i fallet, og tyskerne innhentet ham nesten på Ullevål sykehus. Men igjen klarte han å rømme, og etter å ha reist gjennom Sverige, Russland og Afrika kom han seg med troppetransportskipet «Empress of Asia» til Canada. Derfra reiste han med konvoi til England. Flukten tok tilsammen syv måneder.
Manus ble så innrullert i Kompani Linge. Den 12. mars 1943 ble han sammen med Gregers Gram sluppet i fallskjerm for å gjennomføre Operasjon Mardonius. Natt til 27. april 1943 senket tre mann «Ortelsburg» på 3800 tonn og en oljelekter, og ga «Tugela» på 5800 tonn slagside.
Våren 1944 ble han medlem av Oslogjengen. Sammen med Gram, Gunnar Sønsteby og andre utførte han flere sabotasjeaksjoner på Østlandet, og han deltok i produksjonen av illegale aviser. I juni 1944 forsøkte Manus og Gram å senke troppetransportskipet «Monte Rosa», men lyktes bare i å skade det. Et halvår senere, i januar 1945, lyktes Manus og Roy Nielsen i å senke «Donau», skipet som noen år tidligere hadde fraktet jøder fra Norge til konsentrasjonsleirene.
Da kongefamilien kom tilbake til Norge etter krigen var det Oslogjengen som fikk ansvaret for deres sikkerhet.
For sin innsats mottok Manus Krigskorset med to sverd, de britiske utmerkelsene Distinguished Service Order og Military Cross with bar, samt en rekke andre utmerkelser fra allierte land.
Etter krigen
Manus skrev to bøker om sine opplevelser under krigen, som ble solgt i store opplag. Han skrev også to andre bøker, den siste var selvbiografien Mitt liv, som kom ut året før han gikk bort.
Som mange andre som ikke var yrkesmilitære ble Manus arbeidsløs da beredskapen ble trappet ned, og høsten 1945 fikk han kontakt med Sophus Clausen som han hadde ligget i dekning hos under krigen. De startet et kontormaskinfirma, Clausen og Manus. I 1953 endret firmaet navn til Max Manus AS.
I 1947 giftet Max Manus seg med Ida Nikoline («Tikken») Lie Lindebrække (1914–2010). De bodde gjennom mange år i veien Norderhaug på Landøya i Asker.
Ettermæle
Max Manus er gravlagt på Asker kirkegård sammen med sin kone. Gravminnet har en plakett med påskriften "Takk for innsatsen 1940-1945. Norges Forsvarsforening".
En bronsestatue av Max Manus ble avduket ved Akershus festning 7. juni 2011, formgitt av Per Ung. Avdukningen ble foretatt av Gunnar Sønsteby.
Litteratur
- Manus, Max: Det vil helst gå godt. Utg. Steensballe. Oslo. 1945. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Manus, Max: Det blir alvor. Utg. Steensballe. Oslo. 1946 Digital versjon på Nettbiblioteket
- Norsk krigsleksikon 1940–45. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Max Manus på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Max Manus i Historisk befolkningsregister.