Max Manus (film)
Max Manus er et historisk drama som tar for seg historien til Max Manus og Oslogjengen under andre verdenskrig. Oslogjengen ble en av de mest kjente sabotørgruppene under krigen, og sto bak blant annet flere skipssabotasjoner og andre aksjoner i Oslo-området. Filmen følger i hovedsak Manus' historie, men som med alle historiske dramaer er det gjort en del endringer for å få fortalt historia på en god måte. I denne artikkelen tar vi for oss noe av dette, og presenterer personene som opptrer i filmen.
Filmen vant en rekke priser, blant annet Folkets Amanda og beste norske kinofilm i 2009. Den var nominert til ti Amandapriser i tillegg til Folkets Amanda, og vant sju av dem.
Denne artikkelen inneholder til dels inngående beskrivelser av scener i filmen, så lesere som ikke har sett den er herved advart.
Handling
Filmen starter på Salafronten i Finland, der Manus var med som frivillig. Etter å ha kommet hjem møter han blant annet Kolbein Lauring, Gunnar Sønsteby og Gregers Gram, og begynner å planlegge motstandsarbeid. I den første tida var det særlig illegale aviser det gikk i, og vi blir presentert for en amatørgjeng som ikke helt innser hvor mye arbeid de må legge i sikkerhet og anonymitet. Lauring og Manus ble tatt, og Manus hoppa ut gjennom et vindu. Hardt skadd ble han lagt på Ullevål sykehus, der de andre klarte å organisere flukt. Etter en lang reise kom han seg til Skottland, der han kom inn i Kompani Linge sammen med blant annet Gram. Lauring havna på Grini, der han ble sittende i tre år.
Etter opplæring i Skottland var det en betydelig mer slagferdig gjeng som kom tilbake til Norge. Manus var fortsatt svært dristig med tanke på sin egen og andre sikkerhet, men også på dette punktet hadde de blitt dyktigere. Under operasjon Mardonius utførte de en betydelig skipssabotasje. Vi får også se sprengningen av Akersgata 55 den 18. mai 1944 og en annen aksjon retta mot tvangsinnkalling til Arbeidstjenesten. Den 13. november 1944 ble Gregers Gram skutt og drept, og Edvard Tallaksen såra og tatt til fange på Plasskaféen, etter å ha blitt lurt i ei felle. Tallaksen tok sitt eget liv i fengselet etter å ha holdt ut grusom tortur. Særlig Grams død gikk hardt inn på Manus. Allikevel klarte han å gjennomføre sabotasjonen mot D/S «Donau» i januar 1945.
Parallelt med historien om sabotasjegjengen følger filmen to andre historier: Kjærlighetshistorien mellom Manus og hans senere kone «Tikken» ved legasjonen i Stockholm, og Gestapos jakt på sabotørene med Siegfried Fehmer som protagonist.
På slutten av filmen kommer freden, som for Manus ikke bare var en gledens tid, men også en tid for ettertanke og for oppsummering av alt som var gått tapt. Han ble svært deprimert, og hadde et usunt forhold til alkohol. Tikken framstår som en reddende engel som får ham på beina, og vi får se Manus som Haakon VIIs livvakt da kongen kom tilbake til Norge den 7. juni 1944. Før rulletekstene får man se bilder av en del av de virkelige personene, og får gjennom tekstplakater vite noe om hvordan det gikk videre med dem.
Forskjeller mellom film og virkelighet
Som nevnt er det vanlig i historiske dramaer at man endrer noe på hendelsene som framstilles. Et svært vanlig grep er at man kutter ned på antall personer seerne må forholde seg til; i et så komprimert format som en spillefilm er dette ofte nødvendig. De sentrale personene i filmen er derfor noen ganger satt inn som erstattere for de som faktisk var med på enkeltaksjoner. En hovedkilde til filmen var de to bøkene Manus skrev kort tid etter krigen, Det vil helst gå godt og Det er alvor nå. Disse er i stor grad skrevet ut fra hukommelsen, så allerede i kilden ligger det også noen feil. Et slikt grep, å fortelle Manus' egen, subjektive historie framfor å hele tiden skulle korrigere gjennom andre kilder, er også et vanlig grep i historiske dramaer – man forteller den kjente historia, ikke nødvendigvis den korrekte. En del korrigeringer ble likevel foretatt, blant annet med hjelp av konsulentene Alf Johansen og Arnfinn Moland.
Blant historikere var det særlig Erling Fossen og Lars Borgersrud som gikk tydelig ut mot filmen. Fossens hovedpoeng var at filmen var en ukritisk glorifisering av motstandskampen. Moland gikk i rette med ham, mens Fossen fikk støtte av blant annet Tore Pryser og Harald Berntsten, som også mente at norsk krigshistorie er for unyansert og at hjemmefronten blir opphøyd langt over sin faktiske betydning. Borgersrud tok på sin side opp et konkret tilfelle han mente var feil, nemlig Manus' innsats i Finland. Har fikk han motstand fra både Tikken Manus og Gunnar Sønsteby. Også manusforfatter Thomas Nordseth-Tiller gikk ut mot Borgersrud, med henvisning til Kolbein Laurings dagbøker som beskrev kampsituasjoner i Finland.
Marie Bratlie leverte våren 2011 en masteroppgave i historie ved Universitetet i Oslo med tittelen Manus til manus : filmen om Max Manus som historieformidling.
Vi skal her nevne noen av de punkter hvor filmen avviker fra virkeligheten.
Manus' innsats i Finland
Filmen starter med kampscener fra Vinterkrigen i Finland, og flere ganger senere får vi se seksvenser med minner eller drømmer derfra. Blant annet får vi se at Manus dreper en ung russisk soldat med kniv i en svært intens scene. Lars Borgersrud hevda at Manus aldri var i kamp, og at heller ikke andre nordmenn var det.
Det er flere ting som tyder på at nordmenn faktisk var i kamp. På Sandudden begravningsplats ved Helsingfors står det et minnesmerke over nordmenn som falt under vinterkrigen. Det står ingen navn på minnesmerket, men at det ble satt opp tyder på at noen må ha falt. Kolbein Lauring nevner i sin dagbok at den 8. mars 1940 ble mange såra, og en nordmann ved navn Christensen falt etter å ha fått ei kule gjennom hjertet.
Max Manus skrev også selv om kamphandlinger i Finland. Leif Andreas Larsen, «Shetlands-Larsen», var i samme avdeling som Manus, og begge beskrev et russisk angrep noen dager før våpenstillstanden. Det må sies å være uavklart om dette stemmer med virkeligheten eller ikke, men ut fra et valg om å fortelle Manus' egen historie kan man ikke utbetinga si at det er feil i filmen.
Borgersrud uttalte til NRK i desember 2008 at «Max Manus ville snudd seg i graven om han visste om [framstilligna av vinterkrigen]»; det er vanskelig å se at han har hold for det, så lenge Manus selv beskrev kamphandlinger ved fronten.[1] Scenen hvor Manus drepte en sovjetisk soldat med kniv er høyst sannsynlig ikke hente fra virkeligheten, men er et dramaturigsk grep for å vise hvor traumatisert Manus var.
Forholdene i Stockholm
I begynnelsen av krigen var svenskene svært tyskvennlige, og Stockholm var ikke det fristedet det framstilles som i filmen den første gangen Manus dro dit. Da holdt han på å bli tatt av svensk politi, og måtte flykte til Helsingfors. Først fra 1943 snudde dette, og de senere oppholdene i Stockholm er mer i tråd med virkeligheten.
Sabotasjen mot arbeidskontoret
I filmen framstilles det som at starten på sabotasjen mot tvangsutskriving til Arbeidstjenesten var Oslogjengens bombing av Akersgata 55 den 18. mai 1944. Egentlig hadde aksjonen starta nesten en måned før, den 20. april, da Osvald-gruppa sprengte arbeidskontoret i Pilestredet 3. Dette faller inn i et mønster der den kommunistiske motstandsbevegelsens aksjoner har litt oversett eller nedvurdert til fordel for aktører som Milorg og Kompani Linge.
Igjen kan dette sies å være et legitimt valg når man skildrer Manus' historie, ettersom det var da denne aksjonen starta for Oslogjengen, men det hadde ikke vært noe problem å innarbeide en referanse til at andre hadde gått opp sporet allerede.
Bygningen som ble brukt i filmen er ikke Akersgata 55, som ble revet i 1953 på grunn av skadene fra bombinga, men Forsvarsdepartementets gamle bygning i Myntgata 1. I filmen ble sabotasjen utført av Sønsteby, Manus og Gram; i virkeligheten var også Per Mørland med. Det stemmer at Sønsteby ropte en advarsel slik at folk kom seg ut av bygningen før bomba gikk av.
Aksjonen mot Kirkeveien 90
Under en aksjon mot Kirkeveien 90, der arkiver til Arbeidstjenesten ble ødelagt, ble tre motstandsmenn skutt og drept i filmen. I virkeligheten ble de tatt, og de ble henretta en uke senere. De som ble tatt var Lars Emil Erichsen (fornavnet nevnes i filmen), John Hatland og Per Stranger-Thorsen. Hans Peter Styren, Dick Zeiner-Henriksen og Edvard Tallaksen og Manus kom seg unna.
I virkeligheten var deltakerne i denne aksjonen maskert, noe de ikke er i filmen. Maskering ble ikke bare gjort av hensyn til egen sikkerhet, det var også for å sikre seg mot å måtte drepe tilfeldige vitner.
Max Manus skjøt i filmen flere tyskere under denne aksjonen. Det stemmer at han, som i filmen, ble truffet i halsen og lettere såra. Det stemmer også at han skjøt mot tyskerne, men Manus var selv aldri sikker på om han traff noen.
Jens Chr. Hauges innsats
Jens Christian Hauge er i filmen med fra starten av motstandsarbeidet, og hadde allerede da en sentral rolle. I virkeligheten ble han ikke sentral i dette før i 1942, noe Borgersrud påpekte i sin kritikk. Fra manusforfatterens side ble dette forsvart med at Hauge var så sentral at det ikke har noen betydning for forståelsen av krigshistoria. Det gir allikevel et noe galt bilde, da det får det til å se ut som om motstanden var rimelig godt organisert allerede høsten 1940, mens den da egentlig var svært uorganisert og tilfeldig.
Operasjon Mardonius
Den store skipssabotasjon den 27. april 1943, operasjon Mardonius, blir i hovedsak riktig framstilt. Det er riktig at Manus og Gram var med på denne, men Edvard Tallaksen og Lars Emil Erichsen var ikke med. De som faktisk var med var Halvor Haddeland, Einar Riis Johansen og Sigurd Jakobsen med. Jakobsen ble tatt. I filmen ble fem arbeidere fra Akers Mek. Verksted henretta på retterstedet på Akershus festning. Dette retterstedet ble ikke brukt før i 1943; Jakobsen ble henretta på Trandumskogen den 14. oktober 1943 sammen med fire kolleger.
Gregers Grams død
I filmen blir Gregers Gram truffet i halsen og dør på gata utafor Plasskafeen. I virkeligheten ble han truffet av flere skudd, men var i live og forsøkte å utløse en håndgranat. Denne ble sparka vekk, og tyskerne forsøkte å frakte ham til sykehus. Gram døde under transporten.
Etter dødsfallet er det i filmen Tikken som forteller Max Manus at Gram var død. I virkeligheten fikk han vite det over telefon mens han var i Sverige. Dette er en rimelig endring med tanke på at den driver historien om Tikken og Max Manus framover.
Hendelsen fant sted klokka 21.30 på kvelden, og i november betyr det at det var mørkt. I filmen skjer det hele i dagslys.
Tallaksen skal ha møtt tyskeren, som utga seg for å være motstandsmann, alene. Gram kom etter at de hadde hilst på hverandre. Tallaksen hadde studert i Tyskland i 1939, og det var trolig han som førte ordet, og ikke Gram.
Senkinga av «Donau»
I filmen ble denne aksjonen gjennomført av Manus, Lauring og Roy Nilsen. Lauring var ikke med; det var Manus og Nilsen som plasserte sprengladningene, og Kåre Halvorsen var med som vakt og hjelper.
Scenen der Roy Nilsen falt så lang han var på isen er faktisk hente fra virkeligheten. Det som ikke er sant er at de hadde med seg sprengstoffet og annet utstyr i verktøykassene. Selv om de var forbløffende dyktige til å lure seg inn på steder hvor de ikke skulle være, var tyskerne nøye med å skjekke utstyret folk hadde med seg, og det er ingen mulighet for at dette kunne ha lykkes i virkeligheten. I stedet var sprengstoff og utstyr lurt inn av andre på tidspunkter med mindre vakthold.
Det gis et inntrykk av at det var mange ofre i senkinga, men i virkeligheten var det bare én sivil sjømann som omkom. Det store tapet for tyskerne var selve skipet, som måtte settes på grunn etter eksplosjonen. Bildet av vraket i filmen stemmer godt med virkeligheten. Skipet ble trekt løs først i 1952, og da man så at reparasjon ville bli for kostbart ble det slept til Hamburg og hogd opp høsten 1952.
Siegfried Fehmer
Fehmers sekretær Solveig Johnsrud er en fiktig person. Hun er plassert der dels for å vise en norsk overløper, og dels for å vise Fehmers kvinnetekke – han hadde ei norsk elskerinne.
Etter aksjonen mot D/S «Donau» gikk Lauring på Fehmer i filmen. Dette skjedde ikke i virkeligheten.
Under razziaen på Flaskebekk på Nesodden våren 1944 ble det skuddveksling mellom tyskere og motstandsfolk, og Fehmer ble livstruende skadd etter å ha blitt truffet i det ene øyet. Det er i filmen ingen spor etter denne alvorlige skaden.
Filmen framstiller Fehmer i arbeid på Victoria Terrasse i uniform og ubarbert med skjeggstubber. Dette er helt utenkelig.
Møtet mellom Manus og Fehmer på Akershus etter frigjøringa fant virkelig sted, og er basert på Manus' gjengivelse av hendelsen.
Andre endringer eller unøyaktigheter
Noen mindre unøyaktigheter eller endringer som bør nevnes er:
- Møtet mellom Manus og Martin Linge fant sted i London, ikke i Skottland. Innholdet i møtet er også fiktivt; det var Leif Tronstad som hadde en slik samtale med Manus.
- Manus var i liten grad med på hardtreninga i Skottland. Som offiser hadde han det fritt, og brukte mye av tida til omfattende tjuvjakt.
- Etter frigjøringa ligger Manus i filmen i flere dager døddrukken på en sofa, og blir til slutt overtalt til å ta seg sammen av Tikken. I virkeligheten hadde han lange arbeidsdager med å arrestere NS-folk og sikre den tyske overgivelsen, sammen med de andre fra Oslogjengen. Et liknende møte mellom en dødrukken Max Manus og Tikken skjedde på et senere tidspunkt, og man har her valgt å plassere det på feil tid for å få fram historia mellom de to og Manus' depresjon og alkoholproblemer etter krigen.
- Det stemmer av Manus og Gram mottok Krigskorset fra Haakon VII, men dette skjedde ikke på Forest Lodge. Det skjedde ved Nethy Bridge, og tungtvannssabotøre ble dekorert ved samme anledning.
- Edvard Tallaksen er med fra starten, men ble egentlig først med i Oslogjengen i 1944. Før dette var han involvert i annet sabotasjearbeid i Kompani Linge. Han var forøvrig også fra Kristiansand, mens Tallaksen i filmen har moldedialekt.
- Det ble lagt vekt på tidsriktig tale, men i enkelte tilfeller hører man uttrykk som er anakronistiske. Et eksempel er en politimann som sier «Ha en god dag», en anglisisme som skal ha kommet inn i norsk språk først i 1960-åra.
Utelatte hendelser
En god del hendelser er utelatt, inkludert flere store sabotasjeaksjoner. Dette er helt rimelig; skulle man hatt med alle måtte det blitt en miniserie, og ikke en film. Enkelte ting kan allikevel være verdt å nevne:
Etter returen fra Finland ble Manus og Lauring med under kampene ved Kongsvinger. Dette utelates i filmen, bortsett fra en referanse til det under møtet mellom Manus og Martin Linge. Manus var ikke særlig stolt av innsatsen, noe som kan forklare hvorfor det er utelatt. Men det er en viktig hendelse, fordi det var her Manus ble forfremma til offiser, noe som betydde mye for hans senere status i Kompani Linge.
Manus' reise fra Sverige til Skottland omtales såvidt som en lang reise. Den tok hele syv måneder, og gikk via Sovjetunionen, Tyrkia og Nord-Afrika over til Canada, og derfra til Skottland.
Rollefigurer og skuespillere
I denne tabellen finner man informasjon om rollefigurene og om skuespillerne som framstilte dem. Der det er lagt inn bilder er dette av den virkelige personen, ikke av skuespilleren - fiktive personer blir det altså ikke bilde av her.
| Rollefigur | Skuespiller | Om rollefiguren | Bilde |
|---|---|---|---|
| Max Manus | Aksel Hennie | Født 1914, død 1996. Frivillig i Vinterkrigen. Løytnant, rekruttert til Kompani Linge. | 
|
| Tikken Lindebrække | Agnes Kittelsen | Født 1914, død 2010. Ved legasjonen i Stockholm under krigen. Gift med Max Manus i 1947. | |
| Gregers Gram | Nicolai Cleve Broch | Født 1917, død 1944. Fenrik, rekruttert av SOE. Lurt i felle av Gestapo og drept under skuddveksling. | 
|
| Siegfried Fehmer | Ken Duken | Født 1911, død 1948. Henretta for krigsforbrytelser. | 
|
| Kolbein Lauring | Christian Rubeck | Født 1914, død 1987. Frivillig i Vinterkrigen samen med Manus. Involvert i illegale aviser, satt tre år på Grini. | |
| Gunnar Sønsteby | Knut Joner | Født 1918, død 2012. Ble tidlig med i motstandsarbeid, og ble Norges høyest dekorerte. | 
|
| Edvard Tallaksen | Mats Eldøen | Født 1918, død 1944. I Kompani Linge fra høsten 1940, slutta seg til Oslogjengen i 1944. Begikk selvmord etter tortur. | 
|
| Jens Chr. Hauge | Kyrre Haugen Sydness | Født 1915, død 2006. Leder for Sentralledelsen i Milorg fra 1942. Senere statsråd. | 
|
| Solveig Johnsrud | Viktoria Winge | Fiktiv person, Siegfried Fehmers sekretær og elskerinne. | |
| Roy Nilsen | Pål Sverre Hagen | Født 1916, død 1945. Var med på flere sabotasjeaksjoner.Skutt under tysk razzia 4. april 1945. | 
|
| Lars Emil Erichsen | Jakob Oftebro | Født 1922, død 1944. Arrestert under aksjonen mot Kirkeveien 90, henretta på Trandumskogen. | |
| Martin Linge | Petter Næss | Født 1894, død 1941. Kaptein og leder i NORIC 1, senere kjent som Kompani Linge. Falt under Måløyraidet. | 
|
| John Skinner Wilson | Ron Donachie | Født 1888, død 1969. Oberst og sjef for SOE. | |
| Eilertsen | Stig Henrik Hoff | Fiktiv person, politikaptein. | |
| Karl Höhler | Oliver Stokowski | Fiktiv person, Gestapo-torturist. | |
| Sigurd Jakobsen | Erik Evjen | Født 1911, død 1943. Deltaker i Operasjon Mardonius, arrestert, torturert og henretta på Trandumskogen. | |
| Fru Jakobsen | Kjersti Holmen | Kristine Fredriksen, f. Reinertsen (f. 1869), mor til Sigurd Jakobsen. | |
| Sykesøster Live | Julia Bache-Wiig | Fiktiv person, basert på virkelig sykepleier. | |
| Haakon VII | Stig Hoffmeyer | Norges konge 1905–1957. | |
| Dick Henriksen | Sondre Krogtoft Larsen | ||
| Jon Hatland | Erik Aleksander Schjerven | ||
| Per Thorsen | Jeppe Beck Laursen |
Referanser
- ↑ Manus 1945: 27.
Litteratur og kilder
- - Bare tøv i Max-Manus-film, NRK. Publ. 2008-12-22, lest 2019-04-15.
- Historiske feil i Max Manus-film, kommentar av Lars Borgersrud i Aftenposten. Publ. 2009-01-07, lest 2019-04-15.
- Max Manus, Internet Movie Database.
- Bralie, Marie: Manus til manus : filmen om Max Manus som historieforidling. Masteroppgave i historie. IAKH, UiO. Våren 2011. digital versjon på Duo.
- Manus, Max: Det vil helst gå godt. Utg. Steensballe. Oslo. 1945. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Manus, Max: Det blir alvor. Utg. Steensballe. Oslo. 1946 Digital versjon på Nettbiblioteket
- Nøkleby, Berit: Skutt blir den- : tysk bruk av dødsstraff i Norge 1940-1945. Utg. Gyldendal. Oslo. 1996. Digital versjon på Nettbiblioteket..