Albert Wiesener
Albert Henrik Wiesener (født 3. januar 1902 i Kristiania, død 27. juni 1986 i Oslo) var advokat, senere høyesterettsadvokat, som under andre verdenskrig arbeidet som forsvarer for nordmenn i tyske domstoler. Han var også forsvarer for politimannen Gunnar Eilifsen i særdomstolen hvor Eilifsen ble dømt til døden.
Familie
Albert Wiesener var sønn av sorenskriver Harald Severin Wiesener (1868-1959) og Ragnhild, født Aamodt (1877-1957), og var gift med Aase, født Kolsrud.
Virke
Wiesener tok examen artium i 1920 og ble cand. jur. i 1925. Han studerte deretter to år i Berlin.
I 1931 utga han romanen Vigdis og hennes barns fedre under pseudonymet Frantz Ferdinand. Boken ble under krigen filmatisert med Helge Lunde som regissør. Filmen hadde premiere i 1943 under tittelen Vigdis med Eva Sletto i tittelrollen.
I mellomkrigstiden arbeidet han som advokat og var blant annet forsvarer for de nazistiske ungdommene som begikk innbrudd hos Leo Trotskij ved Hønefoss i 1936, blant dem Per Imerslund. Rettssaken førte til at de tiltalte fikk oppsiktsvekkende lave straffer. Han ble tidlig medlem av Nasjonal Samling, men tilhørte den Quislingkritiske venstreopposisjonen i gruppen rundt tidsskriftet Ragnarok. Han ble ekskludert fra Nasjonal Samling i 1937 etter at han en stund hadde overtatt rollen som opposisjonsleder etter at Johan B. Hjort hadde forlatt partiet.
Wiesener ble høyesterettsadvokat i 1939. Under den tyske okkupasjonen deltok han våren og forsommeren 1940 i konspireringen for å prøve å holde Vidkun Quisling ute fra maktposisjonene. Da dette ikke lyktes, brukte han sin gode kjennskap til både det tyske språk og tysk juridisk tenkning som advokat og forsvarer for nordmenn som ble tiltalt ved tyske domstoler. Sammen med advokater som Johan Egeberg Mellbye, Christopher Borchgrevink, Heuch Bugge, Leif S. Rode og Hjort, utgjorde Wiesener grunnstammen i den forsvarergruppen som ble benyttet under krigen.
Han gikk under krigen skarpt ut mot loven som ble skrevet for å dømme Gunnar Eilifsen, da han mente loven utvilsomt hadde tilbakevirkende kraft. Sammen med det store flertallet av norske jurister, fant også Wiesener at okkupasjonsmaktens rettspraksis var uforenlig med egen yrkesetikk.
Han fikk en dom etter krigen for en artikkel han skrev sommeren 1940, hvor man mente at han gikk for langt i å vise vilje til samarbeid med okkupasjonsmakten.
Etter krigen ga han ut en del bøker om sin rolle under krigen, en kritikk av rettsoppgjøret etter andre verdenskrig og en biografi om den svensk/norske spionen Astrid Døvle Dollis.
Bibliografi
- Vigdis og hennes barns fedre (1931) under pseudonymet Franz Ferdinand. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Nordmenn for tysk krigsrett (1954)
- Seierherrens justis, 1964
- Astrid D.D.D., 1983
- Lys over landssvikoppgjøret : det må ikke gå mørklagt over i historien, 1985 ISBN 82-09-10261-3
Kilder og litteratur
- Norsk krigsleksikon 1940–45. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Albert Wiesener i Historisk befolkningsregister.
- Studentene fra 1920. Utg. Bokkomiteen for studentene fra 1920. Oslo. 1970. Digital versjon på Nettbiblioteket.