Ilebu fengsel
Ilebu fengsel var et fengsel som den første tiden også ble brukt til varetektsfengsling, for landssvikdømte etter andre verdenskrig. Ilebu var hovedsoningsanstalten for mannlige landssviksdømte.
Grini
Utdypende artikkel: Grini fangeleir
Den ble etablert i Grini fangeleir og de første landssvikmistenkte ble arrestert og fengslet allerede om kvelden 7. mai 1945. Dette var 70 av Grinifangene som var mistenkte som angivere og spioner. Ytterligere 80 Grinifanger, løslatt kort tid før frigjøringen, ble også de følgende dagene arresterte og sendt tilbake. Også andre mistenkte landssvikere ble sendt til varetektsfengsling før Grinifangene var ute, allerede på formiddagen 8. mai mens utsendelsen av krigens Grinifanger var i full gang.
I påvente av at krigens fangeleir skulle bli avviklet, ble de nyankomne innsatte plassert i fengselsbygningen, da denne var tømt for Grinifanger siden kvinnefangene var løslatte og de fangene som hadde sttet i straffeavdelingen, kalt Haft, var sluppet ut i leiren.
Ilebu
Grini fangeleir opphørte å eksistere fredag 11. mai kl 12:00 da de siste av krigstiden fanger var sluppet fri. Grinifangen politifullmektig Peter Vogt hadde imidlertid sagt seg villig til å bli igjen som fungerende fengselsdirektør for landssvikerfengselet som ble opprettet samtidig.
27. mai 1945 ble idrettsmannen, major og tidligere Grinifange Helge Gleditsch fra Stabekk ansatt som direktør. Fengselet ble først kalt «Ihlen fangeleir», men dette navnet medførte protester både fra lokalbefolkningen og fra bystrøket Ila i Oslo, som sterkt ønsket å ikke bli forvekslet eller identifisert med de innsatte på dette stedet.
21.juli 1945 var det 3442 innsatte, det høyeste mens fengselet eksisterte, og leiren var full. Men den var ike overfylt, slik den hadde vært den siste tiden av krigen. I forsamlingslokalet «kirken» bodde det 28 landssvikdømte, mens 84 kvinner hadde bodd der siste delen av krigen.
Den første tiden ble fangene satt til mange av de samme arbeidsoppgavene som krigstidens fanger, vedlikeholdsarbeid, verksteder, gartneri og mer, og matmangelen gjorde at de også hadde mye av de samme matrasjonene.
Som blant krigstidens fanger, var det en rekke kulturaktiviteter blant de innsatte, og disse ble ledet av operasangeren Karl Aagaard Østvig. Dette var både musikk, foredrag, bildende kunst, idrett, bibliotek og undervisning. Denne gangen var imidlertid disse aktivitetene lovlige.
Etter hvert ble korttidsfangger løslatt og mange med lange fengselsstraffer ble overført til andre anstalter, gjorde dette at gjennomsnittsalderen ble høyere. I 1945 var 15 % over 50 år, mens i 1949 utgjorde denne gruppen 36 %. Langtidsfangene var i utgangspunktet gjennomsnittlig noe eldre enn korttidsfangene, som dominerte belegget de første år.
I januar 1946 hadde antallet innsatte sunket til 1706, og et år senere til 846, og ved utgangen av det samme året til 1076. Året etter, desember 1948 var det 256 innsatte og desember 1949 207. Trolig var det samlet rundt 6700 landssvikdømte innom Ilebu i de snaue fem årene fengselet eksisterte.
Det synkende antallet innsatte gjorde at man i 1949 begynte å demontere fangebrakkene, og disse ble satt opp andre steder i landet hvor det var stor bolig- og materialmangel.
Etter at siste landssvikdømte ble løslatt i 1950 ble anlegget i januar 1951 et ordinært fengsel og omdøpt til Ila landsfengsel og sikringsanstalt, i dag Ila fengsel og forvaringsanstalt.
Kilder
- Vollestad, Per. Livet på Grini under annen verdenskrig : kampen for tilværelsen i Norges største fangeleir. Utg. Kagge. Oslo. 2022. Digital versjon på Nettbiblioteket., ss. 307–309
- Gogstad, Anders Chr.: «Om de landssvikdømte: straff, soning og sykdom : Ilebu fangeleir for landssvikdømte 1945-50», Tidsskrift for Den norske legeforening 1999, ss. 227-254.
- Ila fengsels historie