Liktvorane i Vik kommune ligg der Vikjabukti tek til, og staden vart nytta som vaktpost både av nordmenn før og av tyskarar under andre verdskrig. Frå slutten av 1939 fram til 1. mai 1940 var garden Liktvoren med det gode utsynet midt i Sognefjorden ein norsk luftvarslingspost. Etter dette tok tyskarane over. Fram til krigen slutta hadde tyskarane ein vaktstyrke på 8-10 mann på denne vaktposten 3 km frå Vikøyri. Les mer …
 Harstad 1940. Fotografen var en ukjent britisk soldat. Onsdag 10. april 1940 kom krigen til syne i Harstad. Tirsdag 9. april 1940 skulle det være styremøte i Vaagsfjord Kraftselskap. Sigurd Simensen, som var styrets formann, satt og hørte på nyheter da ingeniør Bryn, som var administrativ leder i kraftselskapet, kom innom og spurte hva de skulle gjøre. Der og da ble møtet utsatt på ubestemt tid, som for Simensens del kom til å vare til mai 1945.
Onsdag 10. april var de første tyske fly over Harstad. De var på speiding, men skjøt mot vilkårlige mål. Ei dame i Harstadbotn ble truffet. Tollbetjent Bøs sønn, som hadde gått underoffisersskolen og hadde sitt Krag-gevær hjemme, stilte seg på hjørnet av huset og beskjøt flyene. Om noen av flyene ble skadet er vel lite sannsynlig, men oppførselen viser hvordan folk flest så på overgrepet. Ei skøyte fra fiskerioppsynet lå inne ved Bertheuskaia, den fikk oppmontert et maskingevær og skjøt på flyene. Styrmannen ombord fikk skutt av seg en finger. Hele byen var opphisset og ryktene svirret. Les mer …
 Hovedbygningen på Østre Vøyen. (1935) Wøyen guttehjem lå på gården Vøyen (Wøyen) i Bærum i årene 1918 til 1956. Det hadde sin opprinnelse i Guttehjemmet August Herman Francke i Kristiania, som hadde blitt etablert i Kirkeveien 23B i 1897. Hjemmet hadde plass til mellom 80 og 100 gutter, fra førskolealder og fram til konfirmasjonen i 15-årsalderen. I hver avdeling var det mellom 15 og 20 gutter, og hver avdeling hadde en «mor» og noen assistenter som ble kalt «tanter».
Barna kunne bli plassert dit av vergeråd eller fattigstyret og kunne ha sin bakgrunn i omsorgssvikt. Men det var hovedsakelig foreldrene selv som plasserte dem der fordi de hadde problemer de ikke klarte å håndtere.
I tillegg til guttene bodde det mange voksne med familier i egne hus på gården med forskjellige oppgaver og
roller. Les mer …
Sven Oftedal (født 3. juni 1905 i Stavanger, død 23. juni 1948 i Oslo) var lege og politiker ( Ap). Han var sønn av redaktøren og politikeren Lars Oftedal (1877-1932) og Alice Oftedal, og sønnesønn av presten, predikanten og redaktøren Lars Oftedal (1838-1900). I åra fram mot annen verdenskrig markerte Oftedal seg som med klare og tydelige anti-fascistiske meninger. Han ble leder av den lokale Spania-komiteen i Stavanger og var formann i Stavanger-avdelingen av Norsk Folkehjelp. Under krigen ble Oftedal arrestert i april 1941. Han satt først i Stavanger kretsfengsel, siden ble han overflyttet til Grini fangeleir. Oftedal ble løslatt i mars 1942, men fengslet igjen i oktober samme år. Etter et kort opphold på Grini, ble han sendt til Sachsenhausen.
Både under fengselsoppholdet på Grini og i Sachsenhausen gjorde han en stor sosial og medisinsk innsats for sine medfanger.
Etter okkupasjonen ble Sven Oftedal sosialminister i Einar Gerhardsens første regjering og
Allerede våren 1946 sørget han for å stenge Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya da assosiasjonene fra hans eget opphold i Sachsenhausen ble for sterke og det tvilsomme juridiske grunnlaget for interneringen ble for svake. Han fortsatte i stillingen under Gerhardsens andre. Les mer …
Poteten, også kjent som potatos, potetes o.a. i eldre kilder og som jordeple i enkelte dialekter, er en rotfrukt som opprinnelig kommer fra Sør-Amerika. Den er enkel å dyrke, hardfør, næringsrik og allsidig i matlaging, og har derfor blitt spredd over hele jorden som et viktig næringsmiddel. I Norge ble den et viktig våpen mot hungersnød både under napoleonskrigene og andre verdenskrig
Poteter ble først brakt til Europa i 1567, men det skulle gå nesten to århundrer før den kom til Norge. Det er usikkert når den først ble innført, men sannsynligvis skjedde det en gang før midten av 1700-tallet, ettersom man da begynner å høre om poteter i kildene. Dansk-norske embetsmenn var interessert i å prøve den ut, og man vet at soldater som gjorde tjeneste på kontinentet tok med seg poteter hjem og satte dem.
I andre halvdel av 1700-tallet kom det flere avhandlinger om poteter, som Underretning for bønder i Norge om den meget nyttige Jord-Frugt Potatos at plante og bruge av Peder Harboe Hertzberg, utgitt i 1763. I tredje utgave fra 1774 skrev han at det var vanskelig å få anerkjennelse for poteter i Norge. Mye av motstanden skyldtes overtro — blant annet en forestilling om at poteter kunne gi spedalskhet. Vendepunktet for poteter kom i de vanskelige 1770-årene, da potetene reddet livet til mange. I 1770 hadde kaptein von Dragebolt potetåker i Ælshaugen, og var den første til å dyrke potet i Klæbu. Såkalte potetprester, sogneprester som så verdien av poteter og forklarte dette for sine sognebarn, var en viktig faktor ved innføringen av poteter i norsk kosthold, selv om nøden var det som virkelig utløste overgangen. Les mer …
| 
