Forside:Andre verdenskrig

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Andre verdenskrig
Tyske soldater på Karl Johans gate i april 1940.
Foto: Ukjent / Arbark

Andre verdenskrig, fra et norsk ståsted også kjent som okkupasjonen 1940–1945 var historiens mest omfattende konflikt. Den startet i likhet med første verdenskrig som en europeisk konflikt, men spredde seg raskt til andre deler av verden. De to hovedgrupperingene i krigen var aksemaktene Tyskland, Italia og Japan og de allierte, som omfattet Storbritannia, Frankrike, Canada, USA, Sovjetunionen, Kina og en rekke andre land.

Da det brøt ut krig på kontinentet i september 1939 forholdt Norge seg nøytralt, men som i første verdenskrig var det klart at landet hadde klare sympatier til de allierte. Nøytraliteten ble brutt ved angrepet på Norge 1940, da Tyskland uten forutgående krigserklæring gikk til angrep på en rekke norske byer den 9. april 1940. I løpet av to måneder måtte de norske styrkene kapitulere, men konge og regjering hadde innen det kommet seg i sikkerhet i England.

En fem år lang okkupasjon fulgte. I denne perioden hadde Nasjonal Samling ledet av Vidkun Quisling formelt makten i landet, mens den tyske okkupasjonsmakten representerte den reelle makthaver, Tysklands diktator Adolf Hitler.   Les mer ...

 
Smakebiter
Joronn Housken (fødd 2. november 1917 i Stavanger, død 4. desember 1993 same stad)[1] var filolog og lektor ved Stavanger katedralskole.Housken var filologistudent då ho blei arrestert 9. november 1943. 4. november deltok ho på eit illegalt møte i Stavanger, der mellom anna motstandskvinnene Helga Stene og Aasta Stene var tilstades. Dei var omtrent ti personar på møtet, og etter møtet blei ein av deltakarane tatt av Gestapo og torturert. For å ikkje røpa viktigare ting fortalte han om møtet. Dei fleste som hadde vore på møtet blei arresterte, blant dei Housken.Ho blei overført frå Stavanger til Grini, der ho kom 1. desember 1943. 6. juli 1944 sendte dei Housken vidare til konsentrasjonsleiren Ravensbrück nord for Berlin, der ho fekk fangenummeret 45623. Seinare hamna ho i utekommandoen Altenburg under Buchenwald, ein konsentrasjonsleir i nærleiken av Weimar, der dei hadde mangel på arbeidskraft. Fangar frå andre leire, som Ravensbrück, blei sende dit, og Housken arbeida med produksjon av ammunisjon på våpenfabrikken Hugo Schneider AG.   Les mer …

Milorg oppfordret Ragnvald Teien til å jobbe på det tyskkontrollerte skipsverftet i Horten. Slik så den unge sabotøren ut på legitimasjonskortet han fikk i 1941.
Foto: Borre historielag/Svend Aage Madsen
Ragnvald Teien (født 25. oktober 1924 i Borre, Horten, død samme sted 7. mars 2020) var motstandsmann under andre verdenskrig. I 1944 lyktes han med å ødelegge et marinefartøy som var i ferd med å bli ferdigstilt etter bygging på marineverftet i Horten, men som på grunn av skipssabotasjen aldri kom i tysk tjeneste. Teien utdannet seg til ingeniør etter krigen og var ved Horten verft hele yrkeslivet.   Les mer …

Bygningen sabotasjeaksjonen skjedde i, fotografert i 1953.
Foto: Ukjent
Sprengningen av Akersgata 55 var en sabotasjeaksjon mot Arbeidskontoret i Akersgata i Oslo. Den ble utført av Oslogjengen den 18. mai 1944. Bakgrunnen var at årskullene 19211923 skulle kalles ut til Arbeidstjenesten. På Arbeidskontoret var dataene som trengte for å kalle dem inn samlet, og dersom disse ble ødelagt ville innkallingen i det minste bli utsatt. Det var gjennom denne aksjonen at Oslogjengen ble dannet av folk med erfaring fra Kompani Linge.

Vurderingen var at en fryktet at Arbeidstjenesten skulle bli et første skritt mot å kalle ut norsk ungdom til tysk fronttjeneste. I 1944 var Tyskland i hardt vær, og trengte desperat kampføre menn ved frontlinjene i øst. Lenger opp i systemet, der ordrene om slike sabotasjeaksjoner ble besluttet, visste man også mer om planene for invasjonen i Frankrike, som fant sted mindre enn en måned senere og som la enda sterkere trykk på tyskerne. Å forpurre planene for Arbeidstjenesten var derfor av stor betydning.

Jens Christian Hauge overbrakte ordren til Gunnar Sønsteby, som tok med seg Gregers Gram og Per Mørland. Med en frist på bare noen timer gjorde de klar eksplosivene i en dekkleilighet i Kongens gate 10. Før aksjonen ble gjennomført plukket Sønstebye også opp Max Manus, som møtte de andre på Hammersborg kort tid før aksjonen.   Les mer …

Gulbrand Lunde
Foto: Riksarkivet
Lunde på talerstolen under tildelingen av kulturprisen for 1942 til Herman Harris Aall i Universitetets aula 26. september 1942.
(1942)

Gulbrand Oscar Johan Lunde (født 14. september 1901 i Fana ved Bergen, død 25. oktober 1942 Våge i nåværende Rauma kommune)[2] var kjemiker og politiker for Nasjonal Samling. Gulbrand Lunde var direktør ved Hermetikkindustriens Laboratorium i Stavanger fra 1929 og kulturminister, først som en av de kommissariske statsråder fra 1940, og deretter i Vidkun Quislings andre regjering etter Statsakten på Akershus 1. februar 1942.

Han omkom sammen med sin kone samme høst, da bilen de satt i havnet i fjorden på fergeleiet i Våge i det daværende Veøy kommune over til Eidsbygda i det daværende Eid kommune i Romsdal.

Bakgrunn

Lunde var født og oppvokst i Bergen i et nasjonalt orientert hjem. Hans far var arkitekt Sigurd Lunde (1874–1936) og moren var sangerinnen Inga Grue (1870–1948). Faren var en kjent arkitekt, og var med på å prege Vestlandet med sin kombinasjon av modernistisk-, klassisk- og jugend-inspirerte stil, blant annet i Ålesund etter bybrannen i 1904.[2]

Etter examen artium fra Bergen katedralskole som 17 årlig, med tidenes beste resultat i 1919,[3] arbei­det han en periode som lære­gutt og indu­stri­ar­bei­der ved Lak­se­våg Maskin- og Jern­skips­byg­geri. Han skal her ha opp­levd et kul­tur­sjokk i møte med de revo­lu­sjo­nære poli­tiske mil­jø­ene som pre­get sam­ti­den.[3] Han studerte deretter fra 1920 først kjemi ved Eidgenössische Technische Hochschule Zürich, og tok derettter en doktorgrad ved universitetet i Freiburg i 1925. Han begynte deretter som assistent ved Mineralogisk institutt ved universitetet i Oslo (UIO) og var i årene 1927 til 1929 var Lunde universitetsstipendiat i organisk kjemi ved UiO.[2]

Lunde giftet seg 6. mars 1929 med Marie Honoria Halling Wulfsberg (26. august 190725. oktober 1942).[2] Han takket nei til to professorater,[4] han ble tilbudt et pro­fes­so­rat i kjemi i Min­nea­po­lis i forbindelse med en foredragsturne han gjennomførte i 1928, og et professorat ved Mineralogisk institutt som han sannsynligvis ville ha gått, men han trakk søknaden[3] og flyttet i stedet til Stavanger og ble direktør for det nyopprettede Hermetikkindustriens laboratorium i byen. Dette var et etter den tids standard et avansert industrielt forskningslaboratorium.[2][5]

NS-politiker før krigen

I den politiske urolige tiden, særlig også i Stavanger, ble Lunde fanget opp av Vidkun Quislings politiske bevegelse, og sluttet seg til Nasjonal Samling ved stiftelsen i 1933 og ble fra 1935 partiets rikspropagandaleder. Han deltok aktivt som leder av partilaget i Stavanger, og redigerte, sammen med sin kone dagsavisen Vest­lan­dets Avis og tok en rekke andre verv. I kommunevalget i 1934, hvor de oppnådde det beste valgresultat for NS noen sinne, med 12,1 % av stemmene, og fikk nest flest personlige stemmer av NS-kandidatene. Lunde gikk inn i bystyret i Stavanger og satt der fram til 1937, og var et svært aktiv bystyremedlem. Men etter valgnederlaget ved stortingsvalget, og splittelsen av Nasjonal Samling samme år, ble Lunde mer politisk passiv.[2]

Lunde hadde ikke tidligere vist så stor politisk interesse, men en forklaring på at han gikk inn i NS kan være hans rela­sjon til de senere NS-folkene Johan Bern­hard Hjort og Val­de­mar Scheel Han­steen. Hjort mente at sam­fun­net må sty­res av fag­per­soner, og dette var et syns­punkt Lunde så på med stor interesse.[3]

Virke under krigen

Josef Terboven ankommer Trefoldighetskirken i Oslo og blir tatt i mot av Vidkun Quisling i anledning av minnemarking for Gulbrand Lunde 1. november 1942. Soldater fra Førergarden holder vakt.
Foto: Riksarkivet
Fru Marie Lunde, sammen med Nasjonalgalleriets direktør Søren Onsager og minister Axel Stang. Gulbrand Lunde i bakgrunnen.
(1941-1942)

Lunde ble 9. april 1940 utnevnt til sosialminister i Quislings kuppregjering, men takket nei. Fra 25. september1940 var han kommissarisk statsråd for Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, og kulturminister for Kultur- og folkeopplysningsdepartementet i Quislings regjering fra 1942 fram til sin død høsten samme år.

Som kommissarisk statsråd for Kulturdepartementet oppnevnt av reichskommissar Terboven, forsøkte Lunde å skaffe seg kontroll over åndslivet i Norge. Gjennom taler og foredrag trakk Lunde kulturhistoriske linjer fra vikingtiden frem til sin samtid for å underbygge sine meninger om den nasjonale utviklingen.

Lunde stod på den kristne og norsk-nasjonale fløy i NS, i motsetning til den pangermanske fløy, frontet av særlig Jonas Lie, Sverre Riisnæs og miljøene rundt Germanske SS Norge og tidsskriftene Germaneren og Ragnarok med redakøren Hans Solgaard Jacobsen. Lundes agitasjon var alltid kraftfull nasjonal, gjerne med henvisninger til Snorre og landnåmsromantikk, trofast mot læresetningen om det nasjonale forfall kan snus til en lysende fremtid om vi bare følger forfedrenes spor og forkaster all jødisk marxisme og angelsaksisk kapitalisme.[2] I forhold til tyskerne stod Lunde på en norsk-nasjonal linje, idet han avviste alt pangermansk samrøre med tyske interesser. His­to­ri­ker Øystein Søren­sen beteg­ner Lunde som den fremste nasjo­na­lis­tiske ideo­lo­gen i NS.[3] Lunde til­hørte den nasjo­nale fløyen i par­tiet som arbei­det for et selv­sten­dig Norge etter freds­av­tale med tys­kerne, i mot­set­ning til et tysk over­herre­dømme som den pan­ger­ma­nis­tiske fløyen øns­ket.

Som statsråd hadde han ansvar for alt i tilknytning til kulturlivet, noe som ble et satsningsområde under okkupasjonen, og den statlige propaganda virket parallelt med partiets egen. Direktorater for presse, film, teater osv. ble opprettet underlagt Lundes departement, det ble opprett et Kulturting og den ukentlige Filmavisen ble startet. Lunde var som statsråd særlig opptatt av norskdomstiltak – målstrev, folkedans, stedsnavnsforskning og lignende. I 1941 sto Lunde bak en ny rettskrivningordning da han ønsket å sette et nasjonalsosialistisk preg på rettskrivningen. Målet med rettskrivningen av 1941 var å få slutt på «knotet» fra 1938 («det kohtske knot»).[6]

Nett­opp Lun­des eks­treme nasjo­na­lisme og hans bren­nende ønske om en til­bake­fø­ring av selv­sten­dig­het fra tys­kerne kan ha bidratt til hans plut­se­lige død. Sam­men med at han i 1942 angi­ve­lig skulle ha hjulpet den jødiske musi­ke­ren Ernst Gla­ser med å flykte til Sve­rige, skal dette ha fått tys­kerne til å tvile på hans loja­li­tet. Det er i ettertid hevdet at han planla en flukt til England på den tiden han døde, og slike anti­tyske hold­nin­ger være en for­kla­ring på dette.[3]

Dødsfallet

Den 25. oktober 1942 var ekteparet Lunde på vei fra Ålesund til Åndalsnes med bil. Med i bilen satt også NS-fylkesmann/NS-fylkesfører Christian Astrup. På ferjeleiet Våge nær Vågstranda ble de stoppa av en tysk vakt. Bilen sto med forhjulene på ferjelemmen og bakhjulene på kaia, og brått bevegde ferja seg. Bilen gikk i sjøen, og ekteparet Lunde klarte ikke å komme seg ut. De drukna på fem meters dyp. Ulykka ble etterforska av både norsk og tysk politi, og man kom til at det var en feil på den vridbare propellen som førte til at ferja kom i bevegelse.

Det ble ikke publisert noen forklaring på ulykka i media, noe som førte til at det oppsto mange rykter og konspirasjonsteorier. Både selvmord og attentat ble omtalt, og noen mente at det kunne ha vært et attentat utført av tyskerne for å kvitte seg med en brysom minister. Denne teorien ble styrket av at også Astrup var med i bilen, som Lunde sto han også for en mer selvstendig linje overfor tyskerne. Men at Astrup kom seg unna, medførte også spekulasjoner.

Etter dødsfallet ble det satt opp en bauta ved ferjeleiet. Denne ble sprengt ved frigjøringa, men fundamentene skal være synlige.

Ekteparet Lunde ble gravlagt ved Hopperstad kirke. En stortilt minnegudstjeneste, som også ble omtalt som en statsbegravelse, ble gjennomført i Trefoldighetskirken i Oslo 1. november samme år.

Referanser

  1. Joronn Housken i Døde 1951 - 2014 fra Digitalarkivet
  2. 2,0 2,1 2,2 2,3 2,4 2,5 2,6 Gulbrand LundeNorsk biografisk leksikon
  3. 3,0 3,1 3,2 3,3 3,4 3,5 Gulbrand Lunde: Vitenskapsmannen som ble NS-minister, Silje Nygaard, Vox Publica, 4. juli 2016
  4. Fremragende og fanatisk, Morgenbladet, 25. oktober 2012
  5. Hermetikkindustriens laboratorium, Fotonettverk Rogaland
  6. Tjelle, Arne: Rettskrivinga av 1941. Bakgrunn, politisk spel og ideologisk analyse, side 26, Nordica Bergensia nr. 2 1994, ISBN 82-90500-17-3, Digital versjonNettbiblioteket

Litteratur

  • Arnt­sen, Jan Magne og Thor Geir Hare­stad: Tri­umf og tra­ge­die. His­to­rien om NS-minister Gul­brand Lunde, Com­men­tum For­lag 2012, Sandnes, ISBN 9788282330749
  • Dahl, Hans Fredrik: Gulbrand Lunde i Norsk biografisk leksikon.
  • Fløg­stad, Kjar­tan: Grense Jakobs­elv, Gyl­den­dal 2009, Oslo, ISBN 9788205396074
  • Søren­sen, Øystein: Hit­ler eller Quis­ling. Ideo­lo­giske bryt­nin­ger i Nasjo­nal Sam­ling 1940 – 1945, J.W. Cap­pe­lens For­lag 1989, Oslo, ISBN 9788202119928
  • Minnebok fra NS-ledelsen: Marie og Gulbrand Lunde : Liv i kamp for Norge, Rikspropagandaledelsen, Blix Forlag Oslo, 1942. Digital versjonNettbiblioteket.
  • Gulbrand Lunde i Historisk befolkningsregister.   Les mer …

«Hestmanden» seilte for den norske handelsflåten i begge verdenskriger, og er det eneste skipet som gjorde dette som er bevart. Det er nå museum for krigsseilernes historie.
Foto: Chris Nyborg
(2014)
Krigsseilerne er navnet som brukes på besetningsmedlemmene i den norske handelsflåten under første og andre verdenskrig. De gjorde en enorm innsats for å holde forsyningslinjer oppe. Norges rolle under første verdenskrig har gjerne blitt betegna som «nøytral alliert», og norsk sjøtransport var svært viktig for de allierte. Under andre verdenskrig var handelsflåtens konvoifart en sentral del av den norske frihetskampen, og den regnes som Norges viktigste bidrag til krigen mot aksemaktene. Norske skip seilte på alle hav under krigene, og sjøfolkene ombord var utsatt for enorm fare. Mange mista livet eller ble fysisk skadd, og enda flere fikk psykiske skader. Handelsflåten ble under andre verdenskrig organisert gjennom Nortraship, som var et felles rederi som stilte skipene til disposisjon for krigsinnsatsen. Skipene som var ute da Norge ble invadert, gikk såfremt de kunne til allierte havner, og kunne dermed brukes som en del av krigsinnsatsen mot Tyskland. Konvoirutene fra New York og Halifax i Nord-Amerika og fra Sierra Leone til Port of Spain, Liverpool og Murmansk var helt avgjørende for å få fram forsyninger til Storbritannia og for utveksling av varer og krigsmateriell med Sovjetunionen.   Les mer …

Haglebustøtta er reist i området der trefningen sto. Navnene på sju falne Milorg-jegere er skrevet inn på minnesmerket.
Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket
(1964)
Haglebuslaget var en trefning 26. april 1945 mellom norske milorgstyrker fra basen Elg og norske og tyske politisoldater tilknyttet det tyske politiet. Trefningen fant sted ved Haglebuvatna i Eggedal. Lokale hjemmestyrker deltok i et befalskurs ved Haglebu da en tysk patrulje gikk opp fra Eggedal for å lete etter våpenlagre de hadde fått tips om under en razzia. Selv om Haglebuslaget i seg selv bare var en lokal trefning, mener man at den fikk en viktig konsekvens senere. Mens mange frykta at kampene kunne føre til en hardere innsats mot Milorg, ble trefningen i stedet et nederlag for nordmennene som var i tysk tjeneste. I krigens siste fase kan dette ha bidratt til at frontkjemperne i svært liten grad motsatte seg kapitulasjonen, og at man dermed unngikk at den tyske overgivelsen ble fulgt av kamper mellom Milorg og frontkjempere.   Les mer …
 
Se også
 
Kategorier for Andre verdenskrig
 
Andre artikler