 K.G. Wågen vart gjerne midtpunktet der han var til stades. Her (med tversoversløyfe) frå eit konfirmasjonsselskap i Skjåk i 1963. Foto: Kristian Hosar. (fødd 9. september 1891 i Tingvoll, død 10. september 1982 i Skjåk) var lærar, underoffiser og lokalpolitikar. Han verka det meste av sitt vaksne liv i Skjåk. Der markerte han seg sterkt som kommunist på 1920-talet. Han gjorde mykje for å betre skulestellet i bygda, og har mykje av æra for at det kom i gang realskule i Lom og Skjåk. Han var målmann, og arbeidde for språkskifte til nynorsk i kommunen. I april 1940 stilte han som befal for lokale frivillige til motstand mot invasjonstroppane. Under okkupasjonen vart han arrestert og send til Kirkenes under læraraksjonen. Han vart også arrestert av Gestapo ved eit seinare høve. Wågen var handlekraftig, etter måten sjølvmedviten og hevda klåre meiningar. Han må seiast å ha vore ein omstridd person i Skjåk, iallfall i tida før krigen. Det hekk mykje saman med dei radikale politiske haldningane hans, men også med sider ved hans personlege livsførsel som folk ikkje tykte høvde så godt til hans rolle som kyrkjesongar, lærar og barneoppdragar. Les mer …
 Oscarsborg sett fra sørvest Foto: Kjetil Lenes Oscarsborg festning er en kystfestning på Kaholmene i Drøbaksundet. Beliggenheten er militærstrategisk viktig, da dette er det smaleste stedet i Oslofjorden og dermed et naturlig sted å legge forsvarsverker for å stoppe fiendtlige skip på vei mot Oslo. De første festningsverkene kom på plass på 1600-tallet, mens dagens festning ble åpnet i 1848. Festningen er særlig kjent for senkningen av «Blücher» den 9. april 1940. Den militære aktiviteten er nedlagt, og festningen drives nå som museum og forvaltes av Nasjonale Festningsverk. Den 9. april 2014 ble festningen freda.
Den eneste gang festningen har vært i kamp var den 9. april 1940. Det kom varsler om at fremmede skip var på vei innover fjorden, og at de ikke stoppet for varselskudd. I en situasjon som var svært uklar valgte kommandanten, oberst Birger Eriksen, å bemanne kanoner og torpedobatteri. I tillegg til festningen ble batteriene på landsiden i Drøbak også bemannet. Eriksen kommanderte selv ildgivningen fra festningen, og han kjente avstanden til alle landemerker rundt festningen. Skuddene fra de gamle kanonene, «Moses» og «Aron», traff slagkrysseren «Blücher», det tyske flaggskipet. Det brøt ut flere branner ombord, og skadene var svært alvorlige. Da det i tillegg ble avfyrt to torpedoer som traff skipet fikk det slagside og begynte å synke. Skipet gikk ned ved Askholmene litt innenfor Oscarsborg. De andre skipene måtte snu og sette i land styrkene i Son, hvor de hadde en lang marsj foran seg. Ombord på «Blücher» var hele ledelsen for angrepet mot Oslo. Omlag tusen mann omkom. Mange druknet i det kalde vannet, og det var også mange som omkom da olje fra skipet tok fyr. Senkningen bidro dermed til at man i Oslo fikk langt bedre tid til å områ seg enn man ellers ville hatt, og konge, regjering og Storting klarte å komme seg ut av byen. Les mer …
 Kanontårnet fra «Gneisenau» er en tysk kystfestning fra andre verdenskrig i Ørland kommune. Den inngikk i Festung Norwegen eller Atlantikwall, en linje av forsvarsverker som skulle gå langs hele Norgeskysten. Det store kanontårnet som dominerer fortet kom fra slagskipet «Gneisenau». Skipet hadde tre slike tårn, og etter at det ble skadet i Kiel i 1942 bestemte man at et av tårnene skulle monteres på Austrått. De andre to havnet på Fjell festning på Sotra utenfor Bergen og i Hoek van Holland ved innseilingen til Rotterdam i Nederland. Det eneste tårnet som er bevart er det på Austrått. Tårnet har tre kanoner, der hvert løp veier mer enn 50 tonn. Panserstålet i kuppelen er 25 cm tykt. Tårnet strekker seg også femten meter, eller fem etasjer, ned i bakken. Anleggsarbeidet ble utført av Organisation Todt ved hjelp av jugoslaviske krigsfanger. Les mer …
 Ledende personer i NS foran Slottet i 1944. Fra venstre Jonas Lie, Vidkun Quisling, Karl A. Marthinsen og Orvar Sæter. Foto: Ukjent (1944) (NS) var et politisk parti som ble grunnlagt 17. mai 1933, og som fra høsten 1940 var eneste tillatte parti i Norge. Før krigen fikk partiet rundt 2 % av stemmene i storingsvalgene i 1933 og 1936, hvilket ikke var nok til å vinne noen mandater. I lokalvalg var det noe mer uttelling, med 69 kommunestyrerepresentanter i valget i 1934 som beste resultat. Partiet var fra starten av nasjonalistisk, og orienterte seg fra 1934 mot nazisme og fascisme. Det ble opprettet en militarisert organisasjon, Hirden, etter mønster av SA i Tyskland. Lederen, med tittel «fører», var Vidkun Quisling, mens generalsekretæren fra 1934 av var Rolf Jørgen Fuglesang. På det meste hadde partiet ca. 44 000 medlemmer, i 1943. På det tidspunkt ble Tysklands tilbakegang i krigen tydelig, og en del begynte å melde seg ut samtidig som NS hadde problemer med å rekruttere nye medlemmer. Londonregjeringen presiserte at det var ulovlig å være medlem av NS etter invasjonen, og et betydelig antall mennesker ble etter krigens slutt dømt for sitt medlemskap. Les mer …
 Kurerer i Vestfossen i Øvre Eiker: Rakel Fosen, Dagny Besseberg, Mosse Jacobsen (Sommerud) og Gerd Weman. ( bm.) eller heimefronten ( bm./ nn.) er en betegnelse på alle former for motstand mot den tyske okkupasjonen i Norge under andre verdenskrig. Begrepet dekker både den organiserte og offisielt sanksjonerte motstanden i Hjemmestyrkene bestående av Milorg og Sivorg, og den mer uorganiserte, lokale motstandskampen. Begrepet brukes også for å skille mellom nordmenn som kjempet for Norges sak utenfor landet, utefronten, og de som kjempet på norsk mark. Les mer … | 
.jpg)
