«Solbris»-flukten
«Solbris»-flukten var den første flukten som lyktes sjøveien fra kysten av Norge og til Argentina av nordmenn som enten var dømt, eller sto tiltalt for landssvik ved rettsoppgjøret etter andre verdenskrig, og på den måten unndro seg rettforfølgning eller straffesoning. Tilsammen 11 flyktet fra Norge med «Solbris», av disse rømte fem mens de sonte staff i Espeland tvangsarbeidsleir, fem var løslatt fra varetektsfengsling i påvente av rettsak mot meldeplikt til politiet og en hadde gjort opp sitt forhold til rettsvesenet.
«Solbris» la ut 3. juli 1947 fra Askøy utenfor Bergen, plukket opp Espeland-rømlingene ved Vatnestraumen sør for Bergen og ut Selbjørnsfjorden 3. juli 1947 og kom etter en strabasiøs tur som skulle vare over et år, før de la til i havnen i La Plata i Buenos Aires 23. juli 1948 etter å ha sittet ni måneder internert i Brasil i påvente av at brasilianske domstoler skulle avklare om de skulle utleveres til Norge eller om at var å betrakte som politiske flyktninger. Kun seks av de opprinnelige flyktningene var på båten da den ankom Buenos Aires, de fem andre hadde hoppet av underveis og kom til Buenos Aires på andre måter, til dels før «Solbris».
Siden dette var første gangen en slik flukt ble gjennomført, fikk den i sin samtid ganske stor oppmerksomhet og vakte en del offentlig forargelse. Men blant andre landssviksdømte inspirerte den også til å prøve noe tilsvarende, med vekslende hell.
Flukt fra rettsoppgjøret
Det er ingen systematisk forskning på slik flukt av landssviktiltalte/-dømte, men det antas å være rundt 50 totalt. Det kan ha vært 10-12 slik fluktforsøk med båt, hvor flere havnet i Spania og hadde et fristed her. Men de fleste reiste videre til Argentina, totalt skal det være anslagsvis 33 nordmenn som utvandret til Arentina etter andre verdenskrig og slik undro seg rettsforfølgelse og straff.
Flukten fra Espeland
Utdypende artikkel: Espeland fangeleir
Flukten fra Espeland tvangsarbeidsleir var nøye planlagt og dro fordel av at tre av de impliserte soningsfangene hadde oppgaver i leiren de kunne dra fordel av:
- Olav Haavardsholm var utdannet kjemiingeniør og arbeidet som assistent på sykestua. Her fikk han tilgang på kjemikalier som gjorde at de kunne kommunisere med omverdenen med usynlig blekk skrevet på blanke sider i bøker, baksiden av uskyldige familiebrev og lignende
- Arne Nikolai Hafstad arbeidet som kokk i leirens kjøkken, og dette hadde vindu uten gitter, og på utsiden var det mulighet til å snike seg unna i terrenget og bak noen brakker slik at en ikke var synlig fra vakttårnene før en var på god avstand.
- Sophus Buck Kahrs var leirens elektriker som ga ham adgang til sikringsskapet på loftet hvor også leirens lager av fangenes sivile tøy også var, og han kunne koble til ekstra telefonlinje ut av leiren.
Planleggingen kom i stand etter at Haavardsholm i slutten av april 1947 hadde blitt underrettet, ved hjelp at usynlig blekk, om at en flukt sjøveien til Argentina var under planlegging og at det var satt av plass til ham, Kahrs og Roald Astrup Nielsen. Med Hafstads tilgang til kjøkkene med det usikrede vinduet, ble han spurt.
I tillegg måtte det planlegges når flukten skulle finne sted, og hvor rømlingene skulle plukkes opp «Solbris».
Hver gang Kahrs hadde lovlig ærend opp til sikringsskapet, som regel for å skifte sikringer, tok han på seg sivilt tøy fra leirens lager under fangeuniformen. Flukten måtte gjennomføres i den lyse årstiden, selv om kvelden. Rømlingene gjennomfør flukten i sivile klær og ikke vekke oppsikt når de ville bli observert på avstand fra vakttårnene.
3. juli 1947, kl 18:30 hoppet de ut av vinduet i kjøkkenet, etter å ha fått klarsignal fra hjelpere som sto med lastebil på utsiden av leiren. De hadde da i forkant kuttet telefonlinjene ut av leiren, punktert leirens sykler, og satt bilene ut av spill. På utsiden av kjøkkenet krøp de under et plankegjerde hos det var 30 cm klarering mellom bakken og plankene, snek seg lags en brakkevegg og kom seg opp på veien hvor de i sine sivile klær ikke vakte noen oppsikt. De gikk rolig bort til lastebilen for å ikke tiltrekke seg noen oppmerksomhet, og la seg under en presenning på lasteplanet.
De ble da kjørt ut til kysten ved Vatnestraumen, hvor de av en annen hjelper ble rodd ut til det avtalte møtepunktet med «Solbris» og mannskapet.
Etter flukten ble vaktholdet i Espeland sterkt kritisert, men myndighetene svarte at de var klar over rømningsfaren, men at det ville bli for dyrt å skulle sikre leiren fullstendig mot flukt. Selve leiren var midlertidig et landsvikfengsel som ble lagt ned året etter, og var deretter et midlertidig fengsel for tyskere med langtidsdommer som ble lagt ned i 1952 og leiren overlevert Sivilforsvaret.
«Solbris»
Fartøyet
Fartøyet var bygget med et skog i stål i Nord-Tyskland i 1903 og hadde en lengde på 72 fot. Den hadde opprinnelig endampmaskin, som ga en toppfart på 9 knop. Båten var imidlertid flatbunnet, og var best egnet som elvefartøy på grunt og stille vann. Da den ikke egnet seg for passasjerttrafikk ble den solgt som lystyacht for statsminister Christian Michelsen som ga den navnet «Lucius» (latin: gjedde) og fikk under ombyggingen fra passasjerbåt til lystyacht en kostbar og uksuriøs innredning.
Etter Michelsens død i 1925 var det ingen som ville eller kunne overta et slikt luksuriøst lystfartøy under den store internasjonale nedgangstidene. Den ble lagt i opplag og glemt i mange år, før den ble ble solgt og tatt i bruk som båt for handelsreisende.
Senere ble den gamle dampmotoren erstattet med en dieselmotor, som opprinnelig var fra 1919 og den luksuriøse innredningen ble fjernet og alt stippet ned til skroget. Et enkelt styrehus ble oppført på akterskipet, og fartøyet fikk da navnet «Solbris». Den hadde merket H 82 og var registrert som fiskefartøy i Lindås, men ble satt inn i lastefrakt. Den ble eid av Hans Sjur Kleivdal fra Kleivdal i Lindås, faren til Vibeke Løkkeberg.
Forberedelser
Forberedelsene til flukten strakte seg over flere måneder, både av de innsatte på Espeland og av medhjelpere på utstiden. I mai 1947 ble «Solbris» kjøpt av Johan Theodor Landmark og Alfred Christian Cook for 42 000 kroner. Til tross for den problematiske flate bunnen, tok fartøyet bølgene lett og tok inn lite overvann i høy sjø. Landmark og Cook sørget for en grundig overhaling av motoren.
De fraktet deretter fartøyet til Hardanger hvor den fikk mast og seil, og deretter til havna i Bergen hvor den ble lastet med en dieseltank som rommet hele sju tonn diesel, og som kom i tillegg til den ordinære dielsetanken på to tonn. «Solbris» var ved avreise lastet med 6 000 liter diesel, og dette var et betydelig kvantum, all den tid det vanligvis gikk med 250 liter på å krysse Nordsjøen.
Fartøyet fikk også køyeplass til åtte, fire forut og fire akter og ytterligere reparasjoner ble gjennomført. Etter alle ombygginger etc veide fartøyet 44 tonn ved avreise.
Fartøyet ble deretter fylt med proviant, blant annet tre tønner poteter, sukker, mel og hermetikk, samt utenlandsk valuta for kjøp underveis. Dette ble stilt til rådighet av de flyktningenes familier.
Overfarten
Den lange overfarten fikk imidletid en dårlig start, med uvær i Nordsjøen, drivstoffsproblemer og motorhavari. Astrup Nielsen ble kastet ut av styrehuset av en stor bølge, slo seg kraftig og fikk nyreblødning. Allerede etter åtte dager måtte «Solbris» søke nødhavn i Weymouth i Sør-England. Men meldingen om at de hadde flyktet hadde ikke nådd fram hit ennå, og reiste videre etter 24 timer mot Biscaya og Spania.
Vigo
«Solbris» ankom deretter Vigo i den nordvestlige hjørnet av Spania, snaut 30 kilometer nord for grensen til Portugal. Dette var en vanskelig diplomatisk tid for Spania, sliik at rømlingene på «Solbris» kunne ikke regne med åfå noe hjelp av myndighetene, men heller ikke bli utlevert.
Nielsen trengte medisinsk hjelp etter skaden han hadde fått i Nordsjøen og ble lagt inn på sykehus, hvor han ble liggende i tre måneder. Han fikk hjelp av spanske fascister og veteraner fra Den blå divisjon med hensyn til papirer og penger, og kunne etter tre måneder på sykehus, fly til Buenos Aires høsten 1947.
I mens hadde «Solbris» 24. juli fått beskjed om forlate Vigo, da Norge kreve å få båt og mannskap utlevert.
Tenerife
Fra Vigo seilte «Solbris» til Kanariøyene og gikk til Tenerife. Her fikk de ingen assistanse fra myndighetenes side, med spanske fascister og veteraner fra Den blå divisjon ga dem hjelp.
Her fikk Leif Arnesen nok, han var ikke rømling fra norske myndigheter og hadde pass, visum og innreisetilatelse til Argentina, og forlot «Solbris» her. Han dro til Argentina med passasjerbåt i april 1948.
Kapp Verde
Fra Tenerife dro «Solbris» til Kapp Verde for å få nye vannforsyninger og proviant. I bytte mot diverse klær, herunder en hirduniform, fikk de blant annet høns, egg kokosnøtter, brød, vann og frukt av øyfolket.
Brasil
I slutten av august 1947 kom «Solbris» til den brasilianske øya Fernando da Norohna, som ligger 300 kilometer fra kysten med Brasils østligste punkt. Siden Brasil hadde vært blant de allierte under krigen, var dette mer risikabelt, og mannskapet ble internert av mynighetene. Behandlingen av den norske utleveringsanmodningen tok månedvis og kom opp til rettsbehandling i Brasil, da nordmennene påberopte seg å være politiske flyktninger. Først 13. mai 1948 bestemt at nordmennene fikk medhold, og kunne ikke bli utlevert.
Det gjenstå imidlertid en temmelig lang seilas igjen langs østkysten av Sør-Amerika til Buenos Aires. I Recife i Brasel forlot derfor ytterligere tre av mannskapet båten for å ta seg fram på egen hånd. Slik var det bare seks igjen på båten gjennom den drøyt to måneders seilasen til Buenos Aires.
Buenos Aires
Etter overfarten endte «Solbris» opp på havnen ved forstaden Olivos, i den nordlige delen av Buenos Aires. Den ble i de kommende årene tiårene benyttet som hjelpefartøy ved bygging av bruer og demninger på den 2 570 kilometer lange elva Paraná som renner gjennom Brasil, Paraguay og Argentina og munner ut i den store bukta Río de la Plata ved Buenos Aires.
Flyktningene
| Navn | Levetid | Bakgrunn | Før flukten | Kommentarer |
|---|---|---|---|---|
| Sophus Buck Kahrs | 1918–1986 | SS-Obersturmführer | Rømte fra Espeland. | Død i Buenos Aires. |
| Arne Nikolai Hafstad | 1914–1961 | Hirdvaktbataljonen i Botn | Rømte fra Espeland. | Kokk ombord. Død i Buenos Aires. Urne på Molde nedre kirkegård |
| Olav Haavardsholm | 1917–1994 | Frontkjemper Den norske legion og kjemiingeniør | Rømte fra Espeland. | Død i Cordoba |
| Roald Astrup Nielsen | 1915–1990 | Ekspedisjonssjef i Næringsdepartementet, NS kretsfører Bergen | Rømte fra Espeland | Skadet og i land i Vigo og fly derfra til Argentina. Død i Buenos Aires. |
| Reidar Eiolf Nilsen | 1905–1968 | Hirden | Innsatt på Espeland, rømte fra Haukeland sykehus | Maskinist ombord. Død i Bergen |
| Peder Stensbø | 1907–1981 | Førstebetjent Statspolitiet, NS Kamporganisasjon | Løslatt mot meldeplikt | Forlot båten i Recife i Brasil. Død i Flora |
| Hans Bjørge | Løslatt mot meldeplikt | Forlot båten i Recife i Brasil. | ||
| Sigurd Andersen | 1909–1984 | Løslatt mot meldeplikt | Maskinist ombord. Forlot båten i Recife i Brasil. Død i Oslo | |
| Alfred Christian Cook | 1899–1968 | Løslatt mot meldeplikt. | Maskinist ombord. Døde i Bergen. | |
| Johan Theodor Landmark | 1902–1985 | Marinekaptein. Navigatør | Løslatt mot meldeplikt. | Skipper ombord. Død i Bogota. |
| Leif Arnesen | Ferdig med soning og hadde pass og visum. | Fotlot «Solbris» på Tenerife. Dro med passasjerbåt til Argentina i april 1948. |
Kilder og litteratur
- Furuseth, Anne Kristin (2013). Norske nazister på flukt: jakten på et nytt hjemland i Argentina. Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-5803-4
- Nielsen, Roald Astrup. Eventyret om Solbris. Utg. Hans Martinussens forlag. Bergen. 1952. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Nielsen, Roald Astrup. «Solbris» ohoi!. Utg. Historisk forlag. Oslo. 1985. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Norsk krigsleksikon 1940-45, s. 389. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket.