Den demokratiske republikken Kongo
Den demokratiske republikken Kongo, ofte forkorta til DR Kongo eller kalt Kongo-Kinshasa etter hovedstaden, er en republikk i Sentral-Afrika. Den deler navnet Kongo med nabolandet Republikken Kongo (Kongo-Brazzville), og begge har dette etter Kongoelva og et tidligere kongedømme i området. Landet var tidligere en belgisk koloni, og har også gått under flere andre navn. Landet har enorme naturressurser, men preges allikevel av stor fattigdom etter utplyndring i kolonitida og ufredstider etter frigjøringa i 1960.
Kongo er opprinnelig navnet på elva som renner gjennom landet. Med 4670 kilometer er den Afrikas nest lengste elv, og verdens åttende lengste. Nedbørfeltet er på omkring 3,5 millioner km2, og dette gir en vannføring som bare Amazonas kan slå. Elvenavnet ble på slutten av 1300-tallet navn på et kongerike som omfatta store deler av DR Kongo, Republikken Kongo og den nordlige delen av Angola.
I 1885 ble Fristaten Kongo oppretta på Berlinkonferansen, der europeiske land delte Afrika mellom seg. Den ble ikke egentlig en belgisk koloni, men i stedet kong Leopold av Belgias private eiendom. Under hans styre ble landet utplyndra i et av de mest brutale koloniregimer verden har sett. Først i 1908 ble det endring; da innså belgiske politikere hva som foregikk i landet, og kongen ble tvunget til å overlate kontrollen over Kongo til det belgiske parlamentet. Kolonien fikk da navnet Belgisk Kongo.
Etter frigjøringa fra Belgia i 1960 fikk landet navnet Republikken Kongo, altså det samme som dagens nabostat. Den ble også omtalt som Folkerepublikken Kongo, i tråd med at den første statsministeren, Patrice Lumumba, politisk var orientert mot Sovjetunionen.
Neste navneendring kom i 1971, da president Mobutu Sese Seko skifta navnet til Zaïre. Dette navnet var i bruk til 1997, da Laurent-Désiré Kabila etter et opprør ga det navnet Den demokratiske republikken Kongo.
Historie
Det har bodd mennesker i området i minst 80 000 år, men disse tidlige kulturene vet vi svært lite om. På 400-tallet e.Kr. kom de første bantufolkene til området, men det skulle gå nesten tusen år til før det utvikla seg en større statsdannelse der. Mot slutten av 1300-tallet oppsto kongeriket Kongo i den vestlige delen av landet. Hovedstaden M'banza-Kongo var trolig den største byen i Afrika sør for Sahara. I området som i dag heter Katanga vokste det også fram større kulturer på 1400-tallet, og mot slutten av 1500-tallet ble kongedømmene Luba og Lunda grunnlagt.
De første europeerne som kom til området var portugisere. Diogo Cão fant Kongoelva under en ekspedisjon i 1484/1483, under leting etter drikkevann. Portugiserne hadde en del aktivitet i området, men mens de la Angola under seg fikk de ikke kontroll over Kongo. Nær 400 år senere begynte kong Leopold II av Belgia å interessere seg for området. Han sendte amerikaneren Henry Stanley på to ekspedisjoner i 1874–1877 og 1879–1884. Året etter at den siste var gjennomført fikk han gjennom på Berlinkonferansen at Kongo skulle være en belgisk koloni. Men i stedet for at parlamentet fikk kontroll over området, ble den kongens private eiendom. Leopold II ga hjemme i Belgia uttrykk for at kolonien ble drevet nærmest som et filantropisk prosjekt, men i virkeligheten ble den en gigantisk tvangsarbeidsleir. Store deler av befolkninga ble satt inn i arbeid som i realiteten var slaveri eller livegenskap. De som administrerte kolonien brukte brutale metoder for å tvinge folk til å arbeide hardt. Rundt 10 millioner mennesker ble drept som følge av Leopold IIs styre, og enda flere ble lemlesta.
Da grusomhetene ble kjent i Belgia grep politikerne inn, og tok kontroll i 1908. Landet ble dermed styrt som en belgisk koloni fram til 1960. Regimet ble langt mer humant, men utplyndringa av landets naturressurser fortsatte selvsagt.
Den 30. juni 1960 fikk landet selvstendighet og ble en republikk. Patrice Lumumba ble valgt som landets første statsminister, mens Joseph Kasavubu ble valgt som president. Mindre enn to uker etter frigjøringa løsrev regionen Katanga seg fra landet. Lumumba vendte seg til Sovjetunionen for å få hjelp, mens Kasavubu vendte seg mot Vesten. Med støtte fra CIA gjennomførte Joseph Mobutu et kupp, og avsatte Lumumba. Sistnevnte ble sendt til Katanga, der han ble drept. Først i 2001 ble detaljer omkring drapet offentliggjort, og det ble konkludert med at belgiske offiserer hadde vært til stede. FNs fredsbevarende styrker sto i landet fra 1960 til 1964, men hadde liten mulighet til å faktisk stoppe krigføringa der. Det var i forbindelse med forhandlinger i Kongo at FNs svenske generalsekretær Dag Hammarskjöld omkom i en flystyrt i 1961. Det er en utbredt oppfatning at styrten kan ha blitt forårsaka av en sprengladning om bord eller at flyet ble skutt ned.
Mobutu skifta navn på både landet og seg selv. Han tok navnet Mobutu Sese Seko, og kalte landet Zaïre. Under diktatoren Mobutu utvikla landet seg til et såkalt kleptokrati, der presidenten og hans nærmeste klikk tilrana seg store verdier mens folket levde i fattigdom. Hans regime klarte å beholde makta helt til 1997. Bakgrunnen for hans fall var folkemordet i nabolandet Rwanda. Rwandiske miltiser rømte til Zaïre, og i 1996 starta Laurent-Désiré Kabila et opprør mot Mobutu. De inntok hovedstaden, og i mai 1997 måtte Mobutu rømme landet. Etter å ha utnevnt seg selv til president endra Kabila i 1997 navnet på landet til Den demokratiske republikken Kongo – og som vanlig når et land har demokratisk i navnet er det alt annet enn det.
Mens Mobutu hadde makta i nesten fire tiår, ble det mindre enn fire år for Kabila. I 1998 brøt det igjen ut borgerkrig, også denne gang med innblanding fra Rwanda. Nabolandet støttet opprørere som var misfornøyd med Kabilas styre. 16. januar 2001 ble Kabila drept av en av sine egne livvakter, og sønnen Joseph Kabila tok over som president. En rekke andre land ble involvert i borgerkrigen, som ble en kamp om landets ressurser. Etter at blant annet Sør-Afrikas president Thabo Mbeki fikk i gang mekling i konflikten i 2003, trakk de fleste utenlandske styrker seg ut. Det er anslått at omkring 5,4 millioner mennesker ble drept i denne krigen.
Økonomi
Målt i verdien av naturressurser er DR Kongo et av verdens rikeste land. Allikevel hadde de et brutto nasjonalprodukt per innbygger på bare omkring 562 dollar i 2018, noe som gjør det til et av verdens fattigste land. Det har vært økonomisk vekst etter at krigen var over, men den bremses av omfattende korrupsjon, dårlig infrastruktur og et rettsvesen som fungerer svært dårlig. Mye av økonomien står utafor myndighetens kontroll, så i realiteten er nok brutto nasjonalprodukt noe høyere enn det er på papiret – men svart økonomi har uansett mange negative sider.
Viktigste eksportprodukt er metaller og mineraler. Det største gruveselskapet er statseid, noe som skulle tilsi at det føres mye penger inn i den offisielle økonomien, men landets økonomi lekker som en sil. Etter tiår med kleptokrati er det vanskelig å få kontroll igjen, og enorme summer blir stjålet eller forsvinner som følge av korrupsjon. Det er også store landbruksressurser i landet, med varer som tømmer, kaffe, sukker og palmeolje for å nevne noen. Også her forsvinner store deler av fortjenesten i noen få lommer – det vil si, inn på utenlandske bankkontoer.
Utdanning og kultur
Per 2016 kunne omkring 77 % av befolkninga lese og skrive. Det er seksårig grunnskole og seksårig videregående skole i landet, men på grunn av krigen er det mange som aldri fikk en skolegang, og fortsatt er det mange barn som ikke har tilgang til en skikkelig skole. Analfabetismen går ned, men saktere enn man kunne ønske.
Det er på papiret pressefrihet i landet, men i realiteten har myndighetene sterk kontroll, og det finnes ikke en fri presse. Radio er det viktigste mediet for de fleste.
DR Kongo er kjent for kunsthåndverk, særlig masker, treskjæringer og billedvev. Ettersom det er mange folkegrupper i landet, er det også en rekke forskjellige tradisjoner som gir et stort spenn. I Kinshasa finner man Académie de Beaux-Arts de Kinshasa, som er den eneste institusjonen for høyere kunstutdanning i Sentral-Afrika.
Språk og religion
Fransk er offisielt språk, noe som er en arv fra kolonitida. Selv om Belgia er et tospråklig land, var det fransk som ble brukt av koloniadministratorene. Det er fire nasjonale hjelpespråk, som også brukes i andre land i regionen: kongo, tshiluba, swahili og lingala. I tillegg finnes det omkring 700 andre språk og dialekter. Undervisningsspråket i skolen er fransk, og mediene er stort sett franskspråklige.
Rundt 95 % av befolkninga er kristne, fordelt på en rekke kirkesamfunn.
DR Kongo og Norge
DR Kongo og Norge har ikke ambassader i hverandres land, men sideakkrediteringer ved den norske ambassaden i Angola og DR Kongos ambassade i Stockholm. Det er også et honorært generalkonsulat i Kinshasa.
Norge gir betydelig bistand til Kongo, det aller meste gjennom ikke-statlige organisasjoner. En andel av midlene som gir til prosjekter som skal bevare regnskog i Sentral-Afrika går til DR Kongo.
Flere nordmenn reiste til landet mens det var en belgisk koloni. Mest kjent er nok Albert Joleik, som fikk sønnen Olav Joleik med ei kongolesisk kvinne. Han var der mot slutten av Leopold IIs personlige styre og inn i tida med belgisk styre. Lenge etter oppholdet der, i 1950-åra, mente Joleik at mishandlinga av befolkninga bare var løgn, for han «hadde aldri høyrt eller sett ein negersoldat skrike når han vart dengd».[1]
I 2009 meldte mediene at to nordmenn var arrestert for drap i DR Kongo. Joshua French og Tjostolv Moland ble dømt til døden for drap og spionasje, og ble sittende i flere år i fengsel. Moland døde i fengsel i 2013, trolig etter å ha endt sitt eget liv. French ble, etter en rettssak som på ingen måte hadde en akseptabel standard for rettssikkerhet, dømt for å ha drept ham. Etter lange forhandlinger ble French i 2017 utlevert til Norge, uten krav om videre soning her.
Referanser
- ↑ Klepsvik, L.T.
Kilder og litteratur
- Kongo - DR Kongo, Kinshasa i Store norske leksikon.
- Den demokratiske republikken Kongo på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Klepsvik, Lars Tore: «Slik jeg ser det. Negrar skreik ikkje når dei fekk deng», opphavleg publisert i Samvit (studentmagasin for Det samfunnsvitskaplege fakultetet, Universitetet i Bergen), her sitert frå denne nettstaden: lese 25.9.2020.