Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms var et sentralt ledd i den tyske tilbaketrekningen i Nord-Norge i oktober 1944. På grunn av russisk framrykking gav Hitler i begynnelsen av måneden ordre om å trekke alle tyske styrker i Nord-Finland og Finnmark tilbake til en linje ved Lyngen i Nord-Troms. I forbindelse med dette ble det bestemt av befolkningen skulle tvangsevakueres, og at «den brente jords taktikk» skulle anvendes.

Gjennomføring

Øverstkommanderende i området var generaloberst Lothar Rendulic, som kort tid før hadde fått kommandoen over 20. Gebirgsarmee. Den første ordren fra Hitler gikk ut på at han skulle trekke tilbake styrkene. Dette ble satt i gang omtrent samtidig som sovjetiske styrker angrep langs hele Murmanskfronten den 7. oktober.

Ordren

I Finland ble den brente jords taktikk straks tatt i bruk. For Norges del var dette ikke militært påkrevd, og man trengte betydelige ressurser for å gjennomføre ordren. Men den 28. oktober kom førerordren om at alle innbyggere øst for Lyngen-linjen skulle flyttes med tvang, og at alle hus skulle brennes. Det går fram av ordren at Josef Terboven hadde presset den fram. Ordren lød:

På grunn av befolkningens ringe beredvillighet til frivillig evakuering har der Führer samtykket i Reichkommisars forslag og befalt at hele den norske befolkning østenfor Lyngenfjord for sin egen sikkerhets skyld skal tvangsevakueres og alle boliger nedbrennes, resp. ødelegges. Øverstkommanderende for Nord-Finland er ansvarlig for at Führerbefalingen gjennomføres hensynsløst. Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass.

Ledende offiserer rapporterte til Rendulic at de hadde mer presserende oppgaver enn å jage sivilbefolkningen og oppsøke ethvert hus for å brenne det. I Nord-Finland hadde den brente jords taktikk en effekt, men en fullstendig ødeleggelse i Finnmark var fra et militært ståsted ikke nødvendig. Enkelte områdekommandanter lot derfor noen få familier være igjen i sine hus og med sine matlagre. Dette medførte en betydelig risiko for dem, da man ikke kunne forvente å komme levende fra å ignorere en førerordre dersom man ble tatt. 40 000 til 45 000

Fra offisielt norsk hold kom en oppfordring til ikke å samarbeide. Den 30. november talte kronprins Olav til befolkningen over radio, og sa «Adlyd ikke fiendens evakueringsordre. Stikk dere bort når tvangsevakueringa er forestående. Gjem dere på sikre steder.» Så mange som 20 000 til 25 000 klarte å stikke seg vekk. De fleste hus var ødelagt, så de fikk en kummerlig tilværelse i huler og på vidda. Noen overlevde ved å snekre seg små krypinn av planker fra nedbrente bygninger for å dekke over jordhuler. Noen få klarte å bygge seg godt kamulflerte hytter som gikk i ett med terrenget. Men alle måtte holde ut kulde og mangel på alle fornødenheter. Barn og eldre døde som følge av mangel på medisin. De som overvintret i Finnmark og Nord-Troms ble kjent som «huleboere».

Ødeleggelsene

Omfanget av ødeleggelsene var enormt. Blant det som gikk tapt var[1]:

  • 11 000 bolighus
  • 4700 fjøs og uthus
  • 230 bygninger for industri og håndverk
  • 420 forretninger
  • 306 fiskebruk
  • 53 hoteller og gjestgiveri
  • 106 skoler
  • 60 bygninger for offentlig administrasjon
  • 21 sykehus og sykestuer
  • 140 forsamlingshus
  • 27 kirker
  • veier, broer, kaier, båter, telefonstolper, brønner og fyrlykter

Gjenreisning

40% av de evakuerte reiste hjem allerede sommeren 1945, og i løpet av 1946 var 90% tilbake. Gjenreisningen kom i gang over hele landet, men ingen andre steder var det så store utfordringer som i Finnmark og Nord-Troms. Prosessen ble styrt fra Finnmarkskontoret i Harstad. Folk var svært arbeidsvillige, og det var en del ublide møter mellom finnmarkinger som ville ha tak over hodet og byråkratiet som bremset opp ting, men stort sett ble gjenreisningen preget av sterk dugnadsånd og innsatslyst. Firmaer kom også til for å gjenetablere næringslivet så det gikk å få et levebrød. Blant de første firmaene, som gjorde en stor innsats under gjenreisningen, var Vestlandske Petroleumscompagnie, senere kjent som Norsk Esso. De sørget for drivstoff som var helt nødvendig for at arbeidet skulle kunne gå sin gang, og for at fiskeflåten skulle kunne komme i gang igjen. Fra 1947 begynte en enorm vekst i fisket utenfor Finnmark, hele 20–30% vekst hvert år lang inn i 1950-årene.

Gjenreisningsprosessen er dokumentert og vises fram på Gjenreisningsmuseet i Hammerfest.

Referanser

  1. Opplysninger fra Gjenreisningsmuseets hjemmesider, http://museumsnett.no/gjenreisningsmuseet/Krig_over2.htm

Litteratur