Landssvikarkivet
Landssvikarkivet er ei arkivsamling i Riksarkivet med omkring 90 000 landssviksaker og 350 krigsforbrytersaker fra rettsoppgjøret etter andre verdenskrig. Arkivet omfatter etterforsknings- og rettsdokumenter fra hele landet. Med et omfang på omkring 1200 hyllemeter er dette et av de største enkeltarkivene i Riksarkivet. Antallet mapper er også høyere enn 90 000 saker kan være fordelt på flere mapper.
Innhold
Omkring 20 000 av sakene endte med dom og noe under 29 000 med forelegg uten domstolsbehandling. Drøyt 43 000 saker endte uten straffereaksjon, enten påtaleunnlatelse, frifinnelse eller henleggelse etter bevisets stilling. Flertallet av de sakene som endte med straffereaksjon gjelder mindre alvorlige forhold, som medlemskap i Nasjonal Samling. En slik sak i arkivet har to mapper, ei etterforskningsmappe med papirer fra politi, påtalemyndighet og domstol, og ei mappe fra Erstatningsdirektoratet med utredning av eventuell inndragning, erstatning og/eller innkreving av bot. I saker som endte med frifinnelse eller henleggelse er det normalt kun ei etterforskningsmappe, men det finnes enkelte unntak. Mappene kan også inneholde dokumenter fra andre kilder som ble benytta under etterforskning eller straffeprosess. De fleste mappene er nokså tynne, bare 15-20 sider. Der saken gjelder grovere tilfeller, med påstand om flere års fengsel, vil mappene kunne være betydelig mer omfattende. I saker om økonomisk landssvik kan også etterforskningsdokumentene være omfattende, fordi regnskap og andre dokumenter er lagt inn i mappa. De mest omfattende saker er på flere hyllemeter.
Den siste regulære saksbehandlinga som førte til at aktstykker ble lagt i mappene skjedde i 1954, men i noen få tilfeller er det også senere dokumenter. Dette gjelder gjerne søknader om benåding, om ettergivelse av bot eller inndragning eller om gjenoppptaking av saken.
Enkelte mapper omfatter personer som allerede var døde da rettsoppgjøret ble avholdt. Dette dreier seg for det meste om frontkjempere som falt, der det var aktuelt å inndra ulovlig fortjeneste. Blant det som ble inndratt i slike tilfeller finner man blant annet jødisk eiendom som hadde blitt fordelt til NS-medlemmer. Straffesak ble normalt ikke ført mot avdøde, såfremt det ikke fantes ugjendrivelige bevis for landssvik; slike saker ble normalt henlagt etter bevisets stilling eller avslutta med en påtaleunnlatelse.
Arkivet er stort sett ordna etter personnavn, eventuelt etter firmanavn i økonomiske saker. Firmasakene har gjerne også ett eller flere personnavn oppgitt i mappenavnet. Det er også noen gruppemapper; et eksempel på dette er Romerike politikammers mapper på grupper av lærere som fulgte NS' nyordning. Det finnes også noen mapper med ukjent gjerningsmann som kan ligge på fornærmedes navn. En kan dermed ikke gå ut fra at en person var skyldig i landssvik selv om det finnes en mappe på navnet, både fordi mange saker endte med frifinnelse og fordi det faktisk kan være navnet på et offer som er oppgitt. Riksarkivet bruker eldre kartotek fra Erstatningsdirektoratet og sin egen database for å finne enkeltsaker.
Innsyn
Arkivet ble den 1. januar 2015 åpna for innsyn av Riksarkivaren. Før denne datoen har det også være mulig for forskere og direkte berørte å få se hele eller deler av saker. Selv om forhold rundt straffbare handlinger ikke lenger er klausulert, inneholder mange mapper også opplysninger om helse, adopsjon, barnevern, psykiatri og annet som kan være sensitivt. De kan også inneholde opplysninger om ofrene i saken som ikke skal offentliggjøres. Hver enkelt mappe må derfor klargjøres før man kan få innsyn. Det er heller ikke adgang for publikum til å se i databasen; man må søke om innsyn på navngitte personers mapper, og når de er klarert kan man få se dem og om man ønsker avfotografere innholdet. Forskere kan også få se de taushetsbelage opplysningene, men har da taushetsplikt som setter begrensninger på hvordan de kan bruke materialet. Av ressurshensyn er det bare forskere som kan levere lange lister med navn, andre må begrense seg til noen få saker av gangen. En kan heller ikke søke om innsyn i alle saker fra et gitt område, da arkivbasen ikke har identifisering på kommune eller annet område. Den som får ei mappe utlevert kan som nevnt avfotografere dem på Riksarkivets lesesal med eget kamera, og de er da ikke underlagt noen taushetsplikt, men kan fritt vise bildene til andre. Det er også mulig å få oversendt digital kopi av dokumentliste og eventuelt av dom eller forelegg, men det er pr. januar 2015 ikke kapasitet til å digitalisere hele mapper.
Reaksjoner på åpning av arkivet
Pr. 12. januar 2015 hadde det kommet omkring 1200 henvendelser om innsyn i landssvikarkivet. Dette er en betydelig større pågang enn det som er vanlig, og Riksarkivet har måttet sette inn betydelige ressurser på å håndtere dette. Saksbehandlingstida på søknader om innsyn var i startfasen omkring 25 dager. Etter hvert kan man anta at behandlingstida vil bli kortere etter hvert som saker som etterspørres allerede har vært klarert.
Ut over at det er betydelig interesse for arkivet, har det også kommet mer personlige reaksjoner. En del er fortvilet over at en side ved deres egen eller et familiemedlems historie kommer til overflaten igjen. Andre har kommet med positive reaksjoner; noen vil kunne konstatere at den de lette etter ble frifunnet eller at forholdet var så bagatellmessig at det endte med påtaleunnlatelse, mens andre har slitt med fortielse og vil heller vite hva som faktisk skjedde.
Prosessen fram mot offentliggjøring
Fra Riksarkivets side har man forholdt seg til at det vil være vanskelig for en del, men samtidig forholder man seg også til de vanlige regler om offentliggjøring av straffesaker som tilsier at etter en viss tid skal materialet i hovedsak være tilgjengelig for allmennheten.
Det ble nedsatt ei arbeidsgruppe som ga råd til Riksarkiven. Det er særlig fire hensyn som ble framheva da beslutningen om offentliggjøringa kom:
- Det er i 2015 75 år siden angrepet på Norge og 70 år siden frigjøringa.
- Arkivene er kilde til en viktig periode i Norges nyere historie.
- Åpne kilder er viktig for å få en opplyst og informert debatt om vanskelige tema.
- Mange personopplysninger er allerede kjent gjennom bokutgivelser og andre publikasjoner.
Når det gjelder det første punktet er tanken bak det at markeringa av angrepet på Norge og frigjøringsjubileet skaper en økt interesse for alt som har med krigen å gjøre, og da vil også de vanskelige sidene ved rettsoppgjøret komme opp.
Til det siste punktet kan spesielt nevnes Liste nr. 1, som ble publisert i sin helhet i 2014. Denne lista inneholdt navn på personer som skulle pågripes mistenkt for landssvik. Problemet med den er at den inneholder navn på en lang rekke uskyldige personer, og at den ikke forteller noe om graden av alvor eller hvordan saken endte opp. Personer som var fullstendig uskyldige kan dermed få sitt navn sverta. Ved å åpne arkivet kan man konstatere de faktiske forhold. Også bøker som Erik Veums verk Nådeløse nordmenn i tre bind og en rekke bøker av andre forfattere gir en betydelig mengde personopplysninger.
Punkt to og tre i vurderinga henger sammen med de to andre - interesse for temaet kombinert med til dels usikker informasjon kan gjøre både det offentlige ordskiftet og den mer private samtalen enda tyngre og vanskeligere enn om man åpner kildene og får fram de faktiske forhold.
Kilder
- Landssvikarkivet åpent for innsyn fra 1. januar 2015 på Riksarkivets hjemmeside
- Mange vil ha innsyn i Landssvikarkivet i Dagens Næringsliv, publ. 2015-01-12, lest 2015-01-12
Eksterne lenker
- Landssviksaker på Digitalarkivet.