Krigsfangeleire
Krigsfangeleire i Norge under andre verdenskrig ble i det meste av krigen brukt til sovjetiske, polske og jugoslaviske krigsfanger. De norske krigsfangene fra den første perioden ble for det meste sluppet raskt ut, med unntak av noen som gikk rett over til å bli politiske fanger. Etter krigens slutt fikk de tyske soldatene i landet status som krigsfanger, og ble holdt internert eller satt til minerydding og andre oppgaver. Denne artikkelen omhandler primært de tyske leirene som ble drevet fra 1941 til 1945.
Leirene
Leirene hadde betegnelsen Stalag, som var en forkortelse for Stammlager, som igjen var en forkortelse for Kriegsgefangenen-Mannschafts-Stammlager. Dette var leirer for stridende mannskaper, i motsetning til politiske fanger eller andre som ble ansett for motstandere av nasjonalsosialismen.
Det var fire hovedleire for krigsfanger i Norge:
- Stalag 303 i Lillehammer, opprettet september 1941
- Stalag 322 i Elvenes ved Kirkenes, opprettet mot slutten av 1941
- Stalag 330 i Sagen ved Alta, opprettet august 1941, flyttet til Beisfjord ved Narvik i november 1944
- Stalag 380 i Drevja og Oppdal, opprettet desember 1942
Hver leir hadde flere underleire, slik at det ved krigens slutt var 87 underleire i Sør-Norge, 76 i Midt-Norge og 121 i Nord-Norge.
I tillegg til leirene fantes det også arbeidsbataljoner med krigsfanger.
I utgangspunktet ble leirene drevet av Wehrmacht, mens arbeidsbataljonene var underlagt Organisation Todt. I 1944 ble ansvaret overført fra Wehrmacht til Schutzstaffel. I oktober 1942 ble stillingen Kriegsgefangenen-Bezirkskommandant opprettet, slik at en offiser fikk ansvar for alle krigsfanger i Norge.
Forholdene i leirene var svært brutale, og ble preget av at vaktene så på fangene som «undermennesker» som skulle arbeide seg til døde. Krigsfangeleirene ble dermed nærmest å regne som dødsleire. Det ser ikke ut til at overføringen fra Wehrmacht til SS førte til noen stor endring i fangenes kår.
Norske vaktmannskaper
I tillegg til de tyske vaktene gjorde rundt 360 nordmenn i løpet av krigen tjeneste som vakt i leirene. gjennom Hirdvaktbataljonen og SS-Vaktbataljon 6. De fleste av dem var rekruttert fra Hirden, de yngste helt ned til 16 årsalderen.
Også de norske fangevokterne sto for omfattende mishandling av fangene, særlig de yngste av dem, så brutalt at også SS-folkene reagerte. Hirdsjef Oliver Møystad måtte skrive til Quisling og be om at de yngste hirdmennene ble fjernet fra tjenesten.
Fangene
Det var ved krigens slutt ca. 78 200 krigsfanger i Norge. Av disse var sovjetiske borgere det desidert største gruppe, 75 000. I tillegg var det omkring 1600 polakker og like mange jugoslaver. Det totale antall krigsfanger som var i Norge i løpet av krigen er høyere, da et betydelig antall døde før frigjøringen.
I tillegg må nevnes fenomenet med myrsoldatene som til slutt ble plassert i leiren Rohrbrunn på Åsen i Brevik. «Myrsoldater» var en betegnelse som ble brukt på tyske desertører, militærnektere og regimets politiske motstandere som i stedet for å bli henrettet, ble satt til straffarbeid opprinnelig i de myrlendte områdene ved grensen til Nederland.
Myrsoldatene på Åsen kom egentlig fra Finnmark, men etter at den røde arme rullet inn over Øst-Finnmark ble også disse i likhet med sivilister fra Finnmark og Nord-Troms tvangsevakuert sørover. I juli 1945 ble de siste myrsoldatene som da var samlet ved siden av «russseleiren» på Trondenes ved Harstad lastet ombord i et skip med destinasjon Tyskland. Men skipet ble omdirigert og gikk altså inn til Brevik hvor disse nær 300 fangene ble plassert på Åsen - under tysk overvåking og vakt. Tyskerleiren på Åsen var samlingsleir for tyske soldater dømt av tysk krigrett og den tyske krigsretten var i funksjon her i flere måneder etter at den 2. verdenskrig var slutt. Fangene kom ikke hjem til Tyskland før våren 1946.
Årsaken til at de ble sendt til Norge var det store behovet for arbeidskraft i forbindelse med byggingen av Festung Norwegen. De første transportene kom med skip fra Stettin høsten 1941. De verste forholdene under tvangsarbeidet var de ved Blodveien, en strekning av Riksvei 50 i Nordland, og under byggingen av Nordlandsbanen.
Minst 13 000 av de sovjetiske fangene omkom. Polakkene hadde noe bedre forhold, og det ser ut til at det var få som omkom. Jugoslavene, der det særlig var serbere som kom til Norge, hadde de første årene ekstremt harde kår. De ble regnet som politiske fanger og ble dermed plassert i fangeleire under SS. De hadde blitt tildelt Josef Terboven som arbeidskraft av en Polizeiführer i Serbia som han kjente. Av de 4200 serberne som kom til Norge overlevde bare rundt 1600 fram til våren 1943, da de ble overført fra SS til Wehrmacht. Det var allikevel fortsatt slik at vaktene fikk beskjed om at dersom en sovjetisk fange forsøkte å flykte skulle de skyte etter bena, men hvis en serber forsøkte å stikke av skulle de skyte for å drepe.
Litteratur
- Norsk krigsleksikon 1940–45. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Norsk krigsleksikon 1940–45. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Norsk krigsleksikon 1940–45. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Kristiansen, Gunnar E.: «Karl Heinz Hoffmann» i Brevik før og når, Brevik historielag Årbok 2016.