Olaf T. Lindvig
Olaf Trygve Lindvig (født 9. september 1917 i Narvik, oppvokst på Fåvang, død 2. februar 2007 samme sted) var en sentral nazist og leder for de norske frontkjemperne under andre verdenskrig.
Han var sønn av stasjonsmester Thor Torgersen Lindvig (1878–1961) og Marie Larsdatter f. Strandstuen (1888–1974). Han hadde minst seks søsken. Arnfinn Moland hevder at Stapo-mannen Gunnar Lindvig (1905–1944) som ble likvidert av Hjemmefronten 24. mai 1944 var broren, men i følge Historisk befolkningsregister var de fettere (fedrene var brødre).
Han hadde befalsutdannelse som offiser fra 2. divisjons skole 1934–1937. Han ble uteksaminert fra Statens Politiskole samt utnevnt til fenrik i 1939. Han deltok som adjutant i II./IR-5 under kampene mot tyske invasjonsstrykene i aprildagene 1940. Han var ved krigsutbruddet ansatt ved politiet i Oslo som konstabel og vendte tilbake til politiet etter det tyske felttoget.
Høsten 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling og ble utnevnt til handelsbetjent. Han var troppfører i Hirdregiment 7 «Viking» og instruktør ved Hirdens førerskole før han gikk over til Norges SS i mai 1941, og var instruktør på kursene i Elverum og Kongsvinger.
Lindvig meldte seg som frivillig da de nazistiske myndighetene ville sette opp norske enheter innenfor den tyske krigsmakt. Han kjempet med Den norske legion på Leningrad-fronten som SS-Obersturmführer (løyntant, troppssjef). Han ble såret i april 1942 og fra sommeren 1942 var han stabsleder i Germanske SS Norge. Lindvig var sentral i vervingen til Germanske SS Norge, både gjennom sin bakgrunn og personlighet.
I 1943 reiste han med SS-Panzergrenadier-Regiment (23) «Norge» til Oranienbaumfronten ved Leningrad som SS-Hauptsturmführer (kaptein) og sjef for et kompani av mannskaper hovedsakelig rekruttert fra Germanske SS Norge. Etter en krigsskade som kompanisjef for 1./«Norge» ved Oranienbaum 15. januar 1944, vendte han tilbake til stabslederfunksjonen fra tidlig 1945.
For sin krigstjeneste ble han tildelt den tyske krigsmedaljen Jernkorset av andre klasse. Han ble også tildelt Såretmerket i sort, Østfrontmedaljen, SS-æresdolk, Frontkjempermerket, samt Rikspolitiets Hederstegn.
I maidagene 1945 forsøkte han å samle SS-Skijegerbataljon Norge for å styrke forskansningen av de nazistene som hadde barrikadert seg på Skallum gård i Bærum, blant dem Jonas Lie, Sverre Riisnæs og Henrik Rogstad. Dette mislyktes da han kom for sent og avdelingen var allerede dimittert. Lindvig ble da arrestert og dømt til 12 års fengsel for landssvik under rettsoppgjøret etter krigen.
Etter endt soning startet han en betongfabrikk, senere også en hyttefabrikk med sin bror Erling. Mot slutten av livet arbeidet han som konsulent ved Securitas i Oslo.
Det vakte en viss furore da han i 1985 ble tildelt Deltagermedaljen for sin innsats under det tyske felttoget i 1940. Denne måtte han levere tilbake, både etter press og fordi det var forbigått i vurderingen at han hadde vært landssvikdømt.
Lindvig var gift med Ilsa Marquerite Fermann, datter av Olaf Fermann, og de fikk fem barn. Han døde i sitt hjem i 2007, 89 år gammel.
Kilder og litteratur
- Olav Lindvig i folketelling 1920 for Ankenes herred fra Digitalarkivet.
- Om slektskapet til Gunnar Lindvig: Over grensen?, note 389, s. 193. Utg. Orion. 1999. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Olav T. Lindvig i Historisk befolkningsregister.
- «Angrer ingen ting» Norgesglasset NRK P1 4. mai 2004
- Norsk krigsleksikon 1940–45. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket