Egil Reichborn-Kjennerud
Egil Reichborn-Kjennerud (født 4. februar 1903 i Kristiansand, død 10. april 1974) var jurist og idrettsutøver. Under andre verdenskrig var han NS-oppnevnt høyesterettsdommer, idrettsfører, formann for Likvidasjonsstyret for inndratte formuer og frontkjemper.
Slekt og familie
Han var sønn av Hans Konrad Reichborn-Kjennerud (1873–1940) og Kathinka Natalie Sewell (f. 1875). Medisinhistorikeren Ingjald Reichborn-Kjennerud var hans farbror.
Han var gift med Lilly Kristine Carlsen (1903–1988).
Liv og virke
Virke før krigen
Egil Reichborn hadde deler av sin oppvekst i Tyskland. Han tok examen artium som privatist i 1921 og studerte deretter rettsvitenskap i Hamburg hvor han tok graden Doctor der Rechte i 1924 og fortsatte så i Norge hvor han avla juridisk embetseksamen ved Det kgl. Frederiks Universitet i 1926.
Året etter starta han egen praksis som sakfører i Oslo sammen med sin forlovede. I 1936 ble han høyesterettsadvokat.
Han stemte «som sterkt sosialt engasjert» på Arbeiderpartiet i valgene før krigen.
Idrettmann
I 1920-åra markerte han seg som idrettsutøver, blant annet som norgesmester i 30 km temposykling i 1925. Han hadde flere verv i Norges Cykleforbund og Norges Idrettsforbund.
Krigen
Han meldte seg inn i Nasjonal Samling den 11. oktober 1940. I desember 1940 ble han utnevnt til idrettsfører i Departementet for arbeidstjeneste og idrett av Nasjonal Samling, som han var medlem av. I januar 1941 ble han utnevnt til høyesterettsdommer.
Eilifsensaken
Utdypende artikkel: Politiets særdomstol
I 1943 ble han leder og dommer i Politiets særdomstol, ble opprettet med hjemmel i midlertidig lov av 14. august 1943 om tiltak til opprettholdelse av ro og orden i krigstid for å behandle saken mot politifullmektig Gunnar Eilifsen på grunn av hans ordrenekt 9. august. De andre dommerne var Karl Marthinsen og Egil Olbjørn. Reichborn-Kjennerud stemte mot dødsstraff for Eilifsen, men de to andre stemte for.
Reichborn-Kjennerud stemte imot dødstraff da dette var etter nevnte lov av 14. august, skrevet av Sverre Riisnæs og ekspedisjonssjef Georg Hasle, og som hadde fått tilbakevirkende kraft og etter hans oppfatning holdt i tillegg ikke bevisene mot Eilifsen. Domstolen fikk dessuten ikke en fri behandling av saken som var lovet på forhånd, men hadde et bundet mandat og ble satt under press av politiminister Jonas Lie og justisminister Sverre Riisnæs, også under selve domstolsbehandlingen. Da han måtte stå skolerett for Lie og Riisnæs fordi han ikke ville avsi en fellende dom, sa Reichborn-Kjennerud at dersom Norges frihet avhang av et justismord fikk det heller være med friheten, og så fikk han heller selv bli henrettet.
Behandlingen av Eilifsensaken var under krigen underlagt sterk taushetsplikt, og utad ble Reichborn-Kjennerud oppfattet som en av Eilifsens mordere. Dette gjorde at han var redd for å likvidert av Hjemmefronten, og fikk etter hvert psykiske problemer som følge av det press han var under. Han hadde flere nervøse sammenbrudd i årene 1943 og 1944 og han misbrukte sovemidler, medikamenter og alkohol.
Frontkjemper
Han lot seg verve som frontkjemper i 1941, og var som SS-Hauptsturmführer (tilsvarende kaptein i Hæren) i tjeneste i Den norske legion og 5. SS-Panzer-Division «Wiking». Av utmerkelser mottok han Frontkjempermerket, det tyske ryttermerket i sølv og Jernkorset av andre klasse. I 1944 deltok han også på kurs i regi av Germanske SS Norge på Kongsvinger festning, og han var på kurs i Tyskland sammen med andre utvalgte frontkjempere. De fikk opplæring i sabotasje og bruk av eksplosiver, med tanke på å drive sabotasje bak fiendens linjer. Blant de som var med finner vi Haakon Adelsten Høst, Arnt Torp og Ørnulf Holden, som også jobba for Likvidasjonsstyret. Gruppa var involvert i Gestapos likvideringer, Operasjon Blumenpflücken, blant annet ved drapet på advokat Kaare Shetelig 29. november 1944.
Likvidasjonsstyret
I november 1942 ble Reichborn-Kjennerud utnevnt til formann for Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer, fra juli 1943 Likvidasjonsstyret for inndratte formuer. Det var finansminister Frederik Prytz som sto bak denne utnevnelsen.
Som leder av Likvidasjonsstyret fikk han disposisjonsrett over gården Skallum i Bærum. Han ble tidlig i januar 1945 beordret til tjeneste i statspolitiet og fikk ordre om å bygge gården opp som et militært støttepunkt med en kaserne til 60 mann.
Krigsavslutningen
Som tilknytningen til Germanske SS Norge antyder, tilhørte Reichborn-Kjennerud samme fraksjon av Nasjonal Samling som politiminister Jonas Lie og justisminister Sverre Riisnæs. Ved krigens slutt var han sammen med dem på Skallum sammen med en del politi- og hirdfolk med seg. Reichborn-Kjennerud var leder for denne spesialstyrken.
Tanken var å sette seg til motverge når Milorg kom for å arrestere dem, men Reichborn-Kjennerud og de fleste andre anså slaget som tapt og forlot stedet før Milorg kom. Jonas Lie døde på Skallum, trolig av overanstrengelse og stress kombinert med høyt alkoholinntak; Henrik Rogstad begikk selvmord og Riisnæs ble arrestert.
Rettsoppgjøret
Egil Reichborn-Kjennerud overga seg, og ble varetektsfengsla den 19. mai 1945. Han var en periode etter arrestasjonen innlagt på Dikemark sykehus og hans psykiske tilstand gjorde at det tok tid før saken mot ham kom opp til rettsbehandling.
Først den 16. august 1949 kom saken mot ham i gang, som en av de siste under rettsoppgjøret. I retten forklarte han at finansminister Prytz ønska en høyesterettsdommer som leder for Likvidasjonsstyret, slik at de juridiske sidene ble godt ivaretatt. Selv så han på arbeidet med å forvalte jødiske formuer som en nødvendighet. En side ved dette var striden mellom Nasjonal Samling og de tyske okkupasjonsmyndighetene, og særlig Reichskommissariat, om ressurser. Ved å gi Likvidasjonsstyret tyngde og autoritet, og ved å utføre arbeidet nådeløst effektivt, kunne man sikre at verdiene ble på norske hender i stedet for at de havna i Tyskland.
Tiltalen lød på overtredelse av:
- straffelovens § 86, bistand til fienden;
- straffelovens § 98, medvirkning til endring av rikets statsforvaltning med ulovlige midler;
- straffelovens § 148, sprengning;
- straffelovens § 233, forvolde en annens død eller medvirke til dette;
- straffelovens § 275, uberettiget vinning til verdi av mer enn 1000 kroner;
- provisorisk lov nr. 17 av 13. desember 1946, § 17, selge, forbruke eller nyttiggjøre seg formuesverdier som var konfiskert.
Tiltalen etter straffelovens § 86 gjaldt tretten tiltalepunkter, hvorav det mest omfattende var virksomheten i Likvidasjonsstyret. Retten konstaterte at han ikke var ansvarlig for selve regelverket, og den fant det bevist at han trodde han kunne hjelpe jødene ved å sikre deres bo etter arrestasjonene. Totalt sett ble hans virke i Likvidasjonsstyret regna som straffskjerpende. En av medommerne og en av domsmennene mente at han skulle frikjennes for rollen i Likvidasjonsstyret.
Han ble frikjent for sabotasjegruppas handlinger, både sprengning og drap. Han ble også frikjent for punktet om uberettiget vinning.
Aktors påstand lød på femten års straffarbeid, mens dommen 16. august 1949 i Eidsivating lagmannsrett ble på ti år. Årsaken til dette var at man så det som formildende at han ble ansett for å ha varig svekka sjelsevner. De var ikke svekka i så stor grad at han kunne sies å ikke være strafferettslig tilregnelig. Han ble på samme tid fratatt retten til å drive som advokat.
20. desember samme år dommen falt ble soningen avbrutt på grunn av hans mentale helse, og han hadde sittet fengslet siden arrestasjonen i 1945. Den 16. august 1951 ble han benåda, og det ble da fastlått at straffeavbruddet i 1949 var å regne som en prøveløslatelse. Det ble her lagt vekt på at han «med alvorlig risiko for seg selv la for dagen en modig og uforferdet holdning ved å fastholde sin votering om anvendelse av fengselsstraff i stedet for dødsstraff overfor Eilifsen».
Etter soning
Etter løslatelsen arbeidet han som juridisk rådgiver og blant annet for Yrkesbil – Finans AS, et kontor som ivaretok drosjeeiernes forsikringsinteresser, knyttet til Norges Drosjeeier-Forbund, i dag Norges Taxiforbund.
I 1953 og 1957 søkte han om å få tilbake sakførerretten, men det ble begge ganger avslått.
Han er gravlagt i familiegrav på Vestre gravlund i Oslo.
Litteratur og kilder
- Studentene fra 1921, s. 265. Utg. Bokkomiteen for studentene 1921. 1949. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Norsk krigsleksikon 1940-45, s. 346. Utg. Cappelen. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Mangset, Stine Eriksen: En kamp om verdier : likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer. Masteroppgave i historie. Universitetet i Oslo, våren 2015. Elektronisk versjon på Duo.
- Hans Petter Graver: Helten som også var skurk, Juridika
- Oppføring, Gravferdsetaten i Oslo
- Egil Reichborn-Kjennerud på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Egil Reichborn-Kjennerud i Historisk befolkningsregister.