Forside:Samferdsel, kultur og teknologi

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Om Samferdsel, kultur og teknologi
Veinettet tillot ikke alminnelig ferdsel med hestekjøretøyer. Her fra kong Christian VIs reise gjennom Vårstigen i Oppdal 1733.
Kilde: Dronningens håndbibliotek

Under tittelen Samferdsel, kultur og teknologi legges det løpende ut resultater fra Samkult – en prosjektgruppe under Teknas faggruppe for teknologihistorie. Samkult står for samferdsel, kultur og teknologi. Prosjektgruppens brede faglige sammensetning og lange arbeidserfaring har gjort det mulig for gruppen å analysere samferdsel, kultur og teknologi både hver for seg, i deres innbyrdes sammenheng og hvordan samfunnsutviklingen blir påvirket av samferdsel og hvordan samfunnsutviklingen virker tilbake på samferdsel. For å kunne vise dette ærgjerrige analyseopplegget i et historisk og dynamisk utviklingsforløp har gruppen valgt å dele prosjektet inn i fire utviklingsperioder:

  • Samkult 1 fra 1647 til 1814 – dansketiden.
  • Samkult 2 fra 1814 til 1905 – Norge i personalunion med Sverige.
  • Samkult 3 fra 1905 til 1960 – Norge som uavhengig stat.
  • Samkult 4 fra 1960 til i dag – dataalderen.

Som startår for moderne samferdsel har gruppen valgt 1647 da Postverket ble opprettet. Den gangen hadde landet knapt kjørbare veier i det hele tatt.

Status

 
Smakebiter fra artikler
Iveland stasjon, front.
Foto: Ukjent/Jernbanemuseet

Iveland stasjons stasjonsbygning sto ferdig til Setesdalsbanens åpning i 1896. Stasjonen ligger tidligere Iveland kommune, nå en del av Vennesla kommune i Vest-Agder fylke, rett på vestsiden av Otra, som her utgjør grensen mellom Iveland og Vennesla. På østsiden av elva ligger Iveland kraftverk.

Stasjonsbygningen ble tegnet av Paul Due, og oppført av Strømmen Trævarefabrik.

Iveland stasjon lå 34,50 km fra Kristiansand.   Les mer …

DS «Turisten» var en båt som trafikkerte Haldenkanalen mellom 1887 og 1963. Båten gikk i passasjertrafikk, men fraktet også mye varer. Kong Haakon VII var med som passasjer fra Skulerud i Høland til Tistedalen i 1909. DS Turisten avløste båten DS Engebret Soot, som hadde gått på Haldenkanalen siden 1877. Etter at DS Turisten gikk ut av trafikk, ble den senket i Femsjøen i 1967. Den ble hevet igjen i 1997, og ildsjeler arbeidet med å sette den i stand og få den på vannet igjen. I juni 2009 kom skipet på vannet igjen og går nå i turisttrafikk om sommeren.   Les mer …

Ørje sluser med passasjerbåten DS «Turisten» som i mange år trafikkerte kanalen.

Haldenkanalen (opprinnelig Fredrikshalds kanal) ble bygd i 1849 innen Haldenvassdraget for å betjene tømmerfløtingen mellom endestasjonen SkulerudUrskog-Hølandsbanen og sagbrukene og trelastindustrien i Tistedalen ved Halden. Haldenvassdraget ble benyttet til tømmerfløting i rundt 500 år og har også hatt regulær skipstrafikk mellom Tistedalen og Skulerud helt fram til 1960-årene.

Kanalen utgjør den opparbeidede delen av Haldenvassdraget, og består av tre sluseanlegg med tekniske installasjoner og tilhørende bygningsmiljø, samt et mindre jernbaneanlegg på Skulerud. Kanalen er 80 kilometer lang med en total løftehøyde på 39 meter fordelt på de tre sluseanleggene Ørje, Strømsfoss og Brekke.

Kanalanlegget er et av Riksantikvarens 15 prioriterte tekniske og industrielle kulturminner.   Les mer …

Røykenvik stasjonsområde.
Foto: Ukjent/Jernbanemuseet

Røykenvikbanen ble bygd som et første ledd i Gjøvikbanen. Strekningen Grefsen stasjon i Kristiania - Røykenvik stasjon nordvest for Brandbu ble åpnet 18. desember 1900. Derved ble det opprettet en direkte kontakt mellom hovedstaden og Randsfjordens dampskipstrafikk.

Jernbanens fortsettelse mot Gjøvik ble umiddelbart videreført ut fra Jaren stasjon, først til Raufoss i 1901 og så helt til Gjøvik i 1902. Navnet Røykenvikbanen ble deretter brukt kun på sidelinjen fra Jaren via Brandbu til Røykenvik.

Røykenvik havn 1903. Fra venstre jernbanens store pakkhus og dampskipskaien. Videre Bredesens landhandleri, hotellet, jernbanestasjonen med pumpestasjon og lokomotivstall og helt til høyre "Kaffegården".
Foto: Ukjent/Røykenvikbanens historie.
Banen ble primært brukt til frakt av tømmer, men hadde også en viss persontrafikk, som etter hvert ble utkonkurrert av buss. Ifølge Banedata 2004 var det et daglig persontog frem til 1949, samme kilde opplyser at godstrafikken fortsatte til 1957.   Les mer …

Endestasjonene var datidens signalbygg. Bergen nye stasjon fra 1913 kan betegnes som en katedral for tog. Ark.: Jens Zetlitz Monrad Kielland.

Bergensbanen er i dagligtale ensbetydende med jernbanesambandet mellom Bergen og Oslo. Etter at den sammenhengende sporforbindelsen var ferdig i 1909, er både infrastrukturen og togenes kjørerute blitt endret. Bergensbanen er slik sett et begrep med skiftende geografisk innhold. Togenes opprinnelige kjørerute var Bergen-Voss-Hønefoss-Roa-Kristiania Østbanestasjon. Under andre verdenskrig fulgte togene ruten Bergen-Voss-Hønefoss-Hokksund-Drammen-Oslo Vestbanestasjon, sågar med elektrisk drift Drammen-Oslo V for å spare mangelvaren kull. Etter krigen gjenopptok togene ruten over Roa. I 2016 fremføres persontogene ordinært via Drammen til Oslo Sentralstasjon og unntaksvis over Roa. Godstogene går over Roa til Grefsen og videre over Alnabanen til Alnabru godsterminal.

  Les mer …

Ulrik Frederik Gyldenløve, stattholder i Norge 1664-1699, maleri av ukjent kunstner.
Postgangen Trondheim-Vardøhus (Nord-Norgeruten) var av stor betydning fordi Nordområdet lenge hadde vært politisk omstridt. Sverige, som ønsket adgang til hav, hadde prøvd seg med en form for anneksjonspolitikk, men Kalmarkrigen (1611-1613) hadde resultert i at områdene i nord til og med Vardøhus amt, ble anerkjent som del av Danmark-Norge. På østsiden av Varangerfjorden kom russisk territorium, men Danmark/Norge hadde ikke hatt konflikter med Russland i nord. Det var naturligvis viktig for kongen å ha administrativ og politisk forbindelse med landsdelen for å kunne håndheve makten både innad i landsdelen og mot omverden. Handelsmenn i Bergen og i Trondhjem hadde sterke økonomiske interesser i Nord-Norge og trengte informasjon om fiskeriene. Hensynet til handel og næringsliv kom til å veie stadig tyngre mot slutten av 1700-tallet da handel og næringsvirksomhet ble liberalisert. I 1789 mistet borgerne i Bergen og i Trondhjem sine privilegier (enerett) på handelen med Nord-Norge. Under protester fra disse byene ble det etablert tre kjøpsteder (byer i moderne terminologi) i Nord-Norge: Vardø og Hammerfest i 1789 og Tromsø i 1794, og alle hadde naturligvis behov for kontakt med omverden.   Les mer …
 
Eksterne ressurser
 
Kategorier for Samferdsel, kultur og teknologi
 
Andre artikler