 Polarskuta «Belgica». Foto: Norsk Sjøfartsmuseum. , som er en av verdens mest berømte polarskuter, hviler på bunnen i Harstad hamn. Skuta ble bygd i Svelvik i 1884 og døpt «Patria». «Patria» ble kontrahert av det Christiania-baserte selskapet A/S Patria. Hun var 35 meter lang, 7 meter bred og med en brutto tonnasje på 263 tonn. Hun var bygd for fangst av nebbhval/bottlenose, en tannhval på opptil 10 meter. Fangsten av denne hvalarten startet i Norge i 1883, da det viste seg at spekket var av en høyere kvalitet enn vanlig hvalspekk. Oljen fra bottlenose ble brukt til kremer i farmasøytisk industri og til spindelolje for «finere» instrumenter. Les mer …
 En Maxwell tilhørende Rudolf Hellstrøm ved Norsk Elektrisk Stålstøperi i Hokksund, med kjennemerke F 1181. Bokstaven F forteller at den var registert i Buskerud. Bildet er tatt mellom 1918 og 1923. Foto: Ukjent / Eiker Arkiv  Buss med kjennetegn X-27, en serie som hørte til i Troms. Foto: Anders Beer Wilse (1929)  Ford Mainline 1954 i Harstad med teksten DROSJE på bilskiltet. Kjennemerke for motorkjøretøy ble innført i Norge gjennom vedtak fra 1899 og først brukt i 1900. Den første bilen med kjennemerke, som rett og slett fikk registreringsnummer 1, var en tosylindra Daimler-lastebil tilhørende Schous bryggeri i Kristiania. Ordninga for kjennemerker har gått gjennom en rekke endringer gjennom åra, først og fremst fordi man har trengt å lage nye ordninger når nummerserier er oppbrukt.
Fram til 1913 var det amtene og byene som hadde ansvaret for kjøretøyregistrering. Regulering skjedde i byene gjennom politivedtekter, og det var politimesteren som forvalta ordninga. I amtene var det amtmannen som hadde ansvaret. Kristians amt var først ute med et vedtak om å innføre kjennemerker den 22. mars 1899. I løpet av våre og sommeren var det sju andre amt som fatta slike vedtak, og disse ble godkjent gjennom kongelig resolusjon av 2. september 1899. Blant kjøpstedene var Kristiania først ute, den 28. juni 1899, og deretter fulgte Trondheim 5. mai 1900. Begge disse vedtakene ble etter kort tid bekrefta gjennom kongelig resolusjon. Da de norske vedtakene kom var det bare fire andre land som hadde kjennemerker på motorkjøretøy: Frankrike, Luxembourg, Nederland og Belgia. Les mer …
 Et tog i retning Bergen er i ferd med å passerer Tyristrand stasjon på Randsfjordbanen. Foto: Leif-Harald Ruud (2020) Randsfjordbanen ble anlagt som jernbane fra Drammen via Hokksund, Vikersund, Tyristrand, Hønefoss, Hen, Eggemoen i Buskerud til Randsfjord stasjon i sørvestenden av Randsfjorden ved Jevnaker i Oppland, med sidespor fra Hokksund til Kongsberg. Hovedlinjen ble åpnet 1868, sidesporet 1871. Banen var opprinnelig smalsporet (1067 mm), og den ble utvidet til normalspor i 1909.
Over Drammen er det forbindelse til Oslo med Drammenbanen og Vestfoldbanen. Over Hokksund er det forbindelse med Sørlandsbanen i retning Kongsberg, Kristiansand og Stavanger. I Vikersund greiner den nedlagte Krøderbanen av, mens på Hønefoss greiner Roa-Hønefossbanen av mot nordøst og Bergensbanen mot nordvest. Ved Hen stasjon greinet sidebanen Sperillbanen av mot Finsand ved Sperillen i årene 1926 til 1957. Les mer …
Sunnfjordbåten er som navnet tilsier fra Sunnfjord i Sogn og Fjordane. Sunnfjordbåten er i samme "familie" som Sognebåten og Nordfjordbåten. Den skiller seg fra Nordfjordingen ved sitt mindre dyptgående og krysser derfor ikke like godt som denne. Dette gjorde at den ble utkonkurrert av Nordfjordbåten utover 1800-tallet spesielt til havfisket. Den har esinga ved første su fra ripa og keipene ligger på innsida av første ripebordet, ikke på ripa slik det er vanlig andre plasser i landet hvor esinga er plassert langs ripa og da stør dem. Den har ikke fullt så bratt/krum stevn som Sognebåten, og ripebordet er smalere. Blant de færing-eksemplarene som er blitt målt opp finnes det noen som har ripeomfaret i ett helt bord, mens det vanlige kysten rundt er å dele ripa i to. Sunnfjordbåten har de breieste kjølsuene i landet, noe som kan spores tilbake til vikingtida. Les mer …
 Stølshusa på Osestølen, Ustaoset. Biletet er teke i samband med stikkinga av Bergensbanen. I midten kan ein skimte telta til jernbanefolka. Foto: Ukjent (1890-1900). Eigar: Hol bygdearkiv.  Familien Vindegg på trappa utanfor Osestølen. Bak frå venstre: Olav, Ole O., Erling og Anne. Foran frå venstre: Mikkel, Ingebjørg, Maria og Sissel. Foto: Ukjend, 1925. ligg i sentrum av Ustaoset, Hol kommune. Frå 1882 kom heile stølseigedomen i garden Vindegg, Kvisla, sitt eige. Det var kring stølshusa ved Ustevatnet at hyttebyen vaks fram i samband med utbygginga av Bergensbanen. Allereie i 1894 vart det som truleg var den fyrste hytta på Ustaoset sett opp ved Ustebergstølen, men hyttebygging i stor stil tok til med Ole O. Vindegg. Les mer …
 Luftfoto av Kjeller og gården Brøter med havaristedet (innringet). Foto: Hans Gustav Hansen Aanrud. skjedde om kvelden 1. mai 1917. Arne Køltzow hadde gått opp fra flyplassen på Kjeller ved sekstiden for å prøve å komme opp i 4000 meters høyde. Da ville han nemlig slå den skandinaviske høyderekorden. Plutselig så tilskuerne at flyet kom nedover i bratt glideflukt, for så å forsvinne i en tåkesky. Da det igjen kom til syne, var det som om «apparatet gjør forlengs saltomortale». Dermed brakk vingene sammen, samtidig som flygeren falt ut av den åpne gondolen. Han landet i en snøfonn ved gården Brøter. Køltzow ble der funnet død. Flyet tok bakken 300 meter unna. Det var av typen Henri Farman F40, og den registrerende høydemåleren viste at flyet hadde nådd opp til 2400 meter. Flyet var da skjult av skyene. Det kom for dagen at årsaken til ulykken var at «stålrørene i halen var for svake». Det at flygeren mistet orienteringen under blindflyging i skyer, var på den tiden et nærmest ukjent begrep. Les mer … | 
.jpg)
