 M/F "Kjella" flott Foto: Jann Sørensen (1957) M/F «Kjella», byggenr. 20 ved Kaarbøs Mek. Verksted i Harstad, ble overlevert Torghattens trafikkselskap i Brønnøysund 5. juni 1957. I oktober 2017 finner vi henne i arbeid i Spania!
Mer enn 60 år siden «storverkstedet» i Harstad overleverte «Kjella» til selskapet i Brønnøysund, var hun fortsatt i virksomhet.
Den gang da hun ble sjøsatt, var det neppe noen som så for seg at den litt «spedbygde» båten skulle ha en så lang driftstid. At hun skulle bli den kraftige arbeidspluggen på det velrennomerte verkstedet for berging og skipsreparasjoner, kunne man i hvert fall ikke forutse. Les mer …
 En Maxwell tilhørende Rudolf Hellstrøm ved Norsk Elektrisk Stålstøperi i Hokksund, med kjennemerke F 1181. Bokstaven F forteller at den var registert i Buskerud. Bildet er tatt mellom 1918 og 1923. Foto: Ukjent / Eiker Arkiv  Buss med kjennetegn X-27, en serie som hørte til i Troms. Foto: Anders Beer Wilse (1929)  Ford Mainline 1954 i Harstad med teksten DROSJE på bilskiltet. Kjennemerke for motorkjøretøy ble innført i Norge gjennom vedtak fra 1899 og først brukt i 1900. Den første bilen med kjennemerke, som rett og slett fikk registreringsnummer 1, var en tosylindra Daimler-lastebil tilhørende Schous bryggeri i Kristiania. Ordninga for kjennemerker har gått gjennom en rekke endringer gjennom åra, først og fremst fordi man har trengt å lage nye ordninger når nummerserier er oppbrukt.
Fram til 1913 var det amtene og byene som hadde ansvaret for kjøretøyregistrering. Regulering skjedde i byene gjennom politivedtekter, og det var politimesteren som forvalta ordninga. I amtene var det amtmannen som hadde ansvaret. Kristians amt var først ute med et vedtak om å innføre kjennemerker den 22. mars 1899. I løpet av våre og sommeren var det sju andre amt som fatta slike vedtak, og disse ble godkjent gjennom kongelig resolusjon av 2. september 1899. Blant kjøpstedene var Kristiania først ute, den 28. juni 1899, og deretter fulgte Trondheim 5. mai 1900. Begge disse vedtakene ble etter kort tid bekrefta gjennom kongelig resolusjon. Da de norske vedtakene kom var det bare fire andre land som hadde kjennemerker på motorkjøretøy: Frankrike, Luxembourg, Nederland og Belgia. Les mer …
«Dagmar» ble bygd i 1900 av båtbygger Nils Eriksen i Narviken ved Søndeled, Risør. Den 36 fot lange skøyta var byggenummer 47. Den var originalt bygd som losskøyte til los Martin Nilsen, Rauane ved Kragerø. I 1908 ble det installert motor, en Grei på 10 hk. Den ble solgt til Flekkerøy loslag da Nilsen døde i 1912. Dagmar gikk på Flekkerøya som losskøyte til 1934. Etter dette overtok los Thor Christiansen den og brukte den til fiske til 1954. Videre gikk den til Gøteborg i 1954, da los Harald Palmqvist kjøpte henne. Palmqvist restaurerte henne og holdt henne etter svenske forbilder slik en svensk losbåt kunne ha vært på 1920-tallet. Denne innredningen er fortsatt om bord. Dagmar ble på 80-tallet kjøpt tilbake til Norge av Ingeborg og Sigurd Bjørnstad i Oslo.
Flere interessenter, blant annet Kristiansand Havnevesen, kjøpte henne hjem til Kristiansand i 1993. I dag eies og drives Dagmar av Bragdøya kystlag. Dagmar los har fast båtplass på Bragdøya. Dagmargruppa i Bragdøya Kystlag har det daglige ansvaret for vedlikehold og drift båten. Seilsesongen starter om våren så fort temperaturen tillater det og avsluttes med Vet seil seilasen i september. Det arrangeres dagsturer, helgeturer, lengre seiltokter som for eksempel til Danmark og langs Svenskekysten, og selvsagt også langs Sørlandskysten. Les mer …
 Rage bru i Gjesdal kommune vart bygd i 1900 og er eit fint døme på ei steinhvelvbru frå denne perioden. (2013) er ei steinhvelvbru i Gjesdal kommune i Rogaland, over Oltedalselva som løper gjennom Ragsvatnet, ved riksveg 45 ca. 2 km aust for Oltedal sentrum. Brua vart bygd i 1900 og har ei lengde på 26 meter, med 2.5 meter køyrebanebreidde. Brua vart avvikla for ordinær trafikk på 1930-talet, og i 1937 var det nye vegløpet forbi brua ferdig. Les mer …
 «Øyrebåten» tek fast på babord side av MB «Rolf» etter set eller « Øyrebåten/Spelbåten», brukt i Holsvik notlag saman med «Storenota» (landnot), truleg frå 1951 som øyrebåt på snurpenota. Hang ved bruk i enden på snurpenota, rigga slik at den la seg på tvert og bremsa så ein fekk laus notenden og fekk nota til "å gå". Vanlegvis var der ein mann om bord i øyrebåten når nota skulle setjast.
Truleg er den byggd då notlaget gjekk til innkjøp av MB «Timann» M 46 VA i 1946. Notlaget har og truleg fått den fram på dugnad då der var to båtbyggjarar i notlaget, Rasmus Løfoll (1887 - 1979) og Einar Høydalsvik (1920 - 1997). På Løfolla er der høveleg skog, så notlaget trengde eigentleg berre å kjøpe to pakkar båtesaum og tre meter tau til belag og hamleband. Dette var rett etter 2. verdskrig og det meste var mangelvare. Der var og to røynde anleggssmedar i notlaget, Laurits Djuvik (1894 - 1984) og Harald Botn (1908 - 1976), så det var ikkje så lenge gjort å smi noko saum heller om naudsynt. Denne spelbåten var ein sterkbygd gavlbåt med rull i dokker bak og hengsla spel på tofta bak rotofta (noko liknande som ein ser på Lissjenotabåten (sjå under Holsvik motlag). Då tofter og tverrband vart demonterte ved innsetjing av motor vart den for veik i skroget og den fekk etter kvart lagt i meir innved i form av lekter på bordinga, og forsterka rekke.
Les mer … | 
.jpg)
