 Ole Tobias Olsen med St. Olavs-ordenen, som han ble tildelt i 1919. Foto: Ukjent fotograf. Ole Tobias Olsen (født 18. august 1830 i Dunderlandsdalen i Rana, død 6. juli 1924 i Kristiania) var prest, jernbanetjenestemann, lokalpolitiker, fotograf og folkeminnesamler, ofte betegnet som Nordlandsbanens far. Han tok teologisk embetseksamen som 35-åring, og var mangeårig sogneprest i Hattfjelldal, hvor han også en tid var ordfører. Han virket også tidlig som fotograf, og en rekke av hans fotografier fra hovedstaden og landet ellers er bevart.
Ole Tobias Olsen ble født på gården Bjellånes i Dunderlandsdalen, hvor han vokste opp i en stor søskenflokk. 17 år gammel ble han omgangsskolelærer i hjembygda. Han gikk siden på Tromsø seminar hvor han tok lærerprøven. Fra sommeren 1852 var han lærer og organist i Hadsel i Vesterålen. Her var han i fire år, før han ble ansatt som lærer i almueskolen i Christiania i 1856.
Som 30-åring tok han examen artium i 1860, og i 1865 tok han teologisk embetseksamen og praktisk-teologisk eksamen året etter. Da han ikke fikk noen prestestillinger levde han av privatundervisning og var fotograf, en av de første kjente hovedstadsfotografene. En rekke av hans fotografier fra hovedstaden og landet ellers, er samlet hos Oslo Museum og Nasjonalbiblioteket. Han ble ansatt ved jernbanedirektørens kontor i 1873, der han først arbeidet som kartograf/teknisk fotograf, og senere som assistent ved konstruksjonskontoret. Det ser ut til at det var i denne perioden at han oppfant en metode for blåkopiering. I denne perioden la han fram tanker om å bygge Nordlandsbanen fra Meråkerbanen og videre nordover. Les mer …
 Rekkehusene i Jomfruhagen ligger i det som tidligere var Simensbråtlinjens trasé. Foto: Leif-Harald Ruud (2025) var et 1,3 kilometer langt sidespor til Ekebergbanen som åpnet 30. september 1931 og gikk tvers over Ekebergsletta til Simensbråten, en samlet reisestrekning på 5,3 km fra Jernbanetorget i Oslo, 146,7 meter over havet.
De første par hundre meter fra Jomfrubråten var dobbeltsporet, resten av linjen var enkeltsporet. På endeholdeplassen Simensbråten var det vendesløyfe. Fra Jomfrubråten til endeholdeplassen var det en høydeforskjell på mer enn 30 meter, og banen hadde relativt kraftig stigning i det første strekket opp fra Jomfrubråten til selve Ekebergsletta.
Allerede i 1918 sendte Ekebergbanen inn en søknad om konsesjon for en kabelbane tilsvarende Fløibanen i Bergen fra Konows gate i Gamlebyen opp Ekebergskråningen, rundt 200 meter, og denne fikk støtte av herredstyret i Aker. Sporveiskomiteen for Kristiania og Aker var imidlertid negativ, og ville heller ha en forstadsbane, og trodde ikke at en kabelbane ville kunne dekke behovet for gods- og persontrafikk for den planlagte bebyggelsen i området. Formannsskapet i Kristiania kommune vedtok ikke mindre enn at det skulle bygges både en forstadsbane og en kabelbane.
En felles komite med representanter fra de to involverte kommunene og fra Ekebergbanen kom fram til i en felles innstilling at det i så fall burde bli bygget en forstadsbane først, og deretter eventuelt en kabelbane. På dette grunnlaget gikk kommunene inn i forhandlinger med Ekebergbanen, som imidlertid var skeptisk, både fordi de ikke trodde den ville bli lønnsom, og hadde heller ikke midler til utbyggingen å investere. I en felles avtale mellom de tre parter fra 1922, ble en enige om at de to kommunene hvor disse garanterte for eventuelle underskudd både i bygging og drift. Les mer …
Ofotbanen er en 41,9 km lang jernbane som går fra malmhavnen i Narvik og til riksgrensen mot Sverige ved Vassijaure. Linjen fortsetter på svensk side med navnet Malmbanan, og går til Luleå ved Bottenviken og er direkte knyttet til det svenske jernbanenettet. Banen ble satt i drift 15. november 1902, og offisielt åpnet av kong Oscar II 14. juli 1903. I 1923 ble banen elektrifisert.
Arkitekter for jernbanelinjen var jernbanearkitektene Paul Due og sønnen Paul Armin Due. Største stigning er på rundt 17 ‰, og det høyeste punktet er ved riksgrensen til Sverige på 523 meter over havet. Den er normalsporet og går i enkeltspor, og har sju broer, 23 tunneler, 41 planoverganger og fem stasjoner. Les mer …
 Jo varmere i været, jo skumlere blir utforkjøringene i Skarverennet. Foto: Christian Haugen/Flickr, 2011 er et turrenn som går langs Hallingskarvet fra Finse eller Haugastøl til Ustaoset i slutten av april. Det ble arrangert første gang i 1974, og siden den gang er antall deltakere mer enn tidoblet. Arrangørene har de siste årene satt et tak på 12 200, noe som først og fremst skyldes begrenset togkapasitet til Finse. Billettene til 2015-rennet ble «klikket bort» i løpet av 19 sekunder. Skarverennet er et av verdens største mosjonsrenn. Ideen til Skarverennet ble unnfanget i baren på Ustaoset høyfjellshotell, der hotelldirektør Even Svelland, turistsjef Håkon Ringdal og turistvertene Kåre Skaro og Stein Vindegg hadde evalueringsmøte etter et mislykket skirenn på Ustaoset i januar 1974. De fire nektet å gi opp og i løpet av kvelden ble rammene for Skarverennet lagt. Det skulle gå av stabelen 4. mai samme år, noe som ville gi gode muligheter til å trekke folk til Hol også utenom høysesongene. «Helse i hvert stavtak» skulle vise seg å bli glimrende markedsføring av kommunen som reisemål. De første to årene var det Geilo turistlag med Ringdal i spissen som sto som arrangører, støttet av idrettslaget og andre frivillige. Fra 1976 overtok Geilo idrettslag arrangementet med Ringdal som viktig støttespiller. Les mer …
 Hovedbygningen på Lillestrøm stasjon. (1900)  Lillestrøm stasjon under flommen 1910. NHJ-vogner på Hovedbanen fotografert fra Kongsvingerbanen. Foto: Peder Westbye. Lillestrøm stasjon ble anlagt på Hovedbanen i 1854. Den ble bygd nedenfor tunet på Lille Strøm gård i Rælingen, og fikk navnet Lille Strøm Station. Det var arkitektene Heinrich Ernst Schirmer (1814-1887) og Wilhelm von Hanno (1826-1882) som tegnet stasjonsbygningen. Fra stasjonen ble det lagt et industrispor til tømmeropplagene på østsida av Nitelva, og sporet ble senere forlenget til Dampskipskanalen der det var opplagsplass for fløtetømmer og en trebrygge for dampbåten DS «Strømmen» som fraktet passasjerer og varer fra bygdene ved Øyeren. I 1862 ble stasjonen flyttet til østsida av Nitelva.
Jernbane til hovedstaden, Opplandene, Trondheim, Kongsvinger og Sverige, dampbåtrute til bygdene ved Øyeren fra 1865, rutebilsentral fra 1924, drosjebilstasjon fra 1925, nye veier og gater fram til stasjonen og stadig flere lastebiler som fraktet varer innen kommunen og til nabobygdene la grunnlag for et transportnettverk med utgangspunkt i stasjonen. Lillestrøm utviklet seg dermed til en stasjonsby og et trafikknutepunkt på Romerike.
1. oktober 1903 ble det lagt dobbeltspor mellom Lillestrøm og Kristiania, og i 1927 ble denne delen av banen elektrifisert. Kongsvingerbanen ble elektrisk i 1951 og strekningen Lillestrøm-Hamar i 1953. I 1934 sto ny stasjonsbygning ferdig, og denne ble benyttet til en større ombygging av stasjonsanlegget sto ferdig og ble tatt i bruk 5. november 1997. Les mer …
 Flaggpryda «Arne Longva» vert her sjøsett. Etter sjøsetting skal båten ligge ved kaia å få om bord barlasten. Då vert også dei siste tinga ordna, og båten skal prøvekøyrast. MB «Arne Longva» M-25-S vart bygd for Leiv Longva, Gjerdsvika, ved L/L Vik Båtbyggeri i Høydalen i 1955. Båten hadde kjennesignal LDNX. Seinare fekk båten namnet «Straumingen».
Båten er nærast kopi av « Nybør», som var bygd året før. Skilnaden ligg stort sett i litt slakkare akterende, altså ikkje fullt så rund som «Nybør». Med det skulle han sleppe sjøen lettare, og var også enklare å «hude». Trematerialene til «Arne Longva» kom frå Bjørkedalen i Volda kommune. På den tid var det ikkje veg til Høydalen, det var biltransport frå Bjørkedalen til Straumshamn. Der vart det lasta om bord på båt for frakt til Høydalen. «Arne Longva» vart ferdig og levert i slutten av desember i 1955. Les mer … | 
