 Bryggene i Kjøpmannsgata sett fra elva. Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket (1920-åra) er ei gate i Midtbyen i Trondheim. Den strekker seg fra Bispegata til Fjordgata. Gata ble anlagt og fikk navn i Johan Caspar de Cicignons byplan fra 1681. Den ble utstukket over tomter som tidligere var bebygd mellom det gamle Kaupmannastrete og elva. Kjøpmannsgata ble etter byggingen i 1680-åra byens hovedgate. Gata ligger i den eldste delen av byen, med flere meter tykke kulturlag under bygningene. Den er fremdeles ei viktig handlegate, og det ligger også en rekke spisesteder langs gata, flere av dem i gamle brygger (pakkhus/sjøboder).
Da Kjøpmannsgata ble tegna inn i byplanen etter Hornemannbrannen i 1681, fikk den en bredde på 60 alen, det vil si omkring 40 meter. Den fikk to parallelle løp som senere ble adskilt av en langsgående voll. Tanken bak vollene var forsvarsrelatert. Ved angrep på byen fra andre siden av elva kunne skanser bygges på vollen og bryggene brennes ned for å få utsikt mot andre siden. Bygårdene ligger langs det høyereliggende løpet, mens brygger og sjøhus ligger langs den lavere. På toppen av skråningen ble det planta ei trerekke. Tanken bak denne løsninga er at Kjøpmannsgata skulle fungere som branngate; om det tok fyr i husene ville de verdifulle lagrene i sjøbodene bli spart, og tok det fyr i sjøbodene skulle folk slippe å bli hjemløse. Skråningen og trerekka viste seg å fungere som hindring for brannspredning. Natt til andre juledag 1813 brøt det ut brann, og husene langs Kjøpmannsgata fra Scholdagerveita til Dronningens gate brant ned, uten at det spredde seg til bryggene. Ved bybrannen i Trondheim 1841 ble det betydelige skader på flere bygårder, men bryggene klarte seg også denne gang. Først i 1886 ble vollen tilsådd med gress, etter å ha vært en naken jordvoll i et par hundre år. Les mer …
Turistvegen over Folgefonna er en fottur som følger i sporene etter de europeiske turistene som flokket til fjord-Norge fra midten av 1800-tallet. Turen går fra Sundal i Mauranger til Sørfjorden i Hardanger over Folgefonna. Ruta er en av flere Historiske vandreruter lansert av Riksantikvaren og Turistforeningen i samarbeid.
Turen starter i Sundal ved Maurangerfjorden. Hit kom turistene med store dampbåter. Fra Sundal følger man det første stykket den gamle Isvegen opp Bondhusdalen. Vegen ble anlagt i forbindelse med is-uttakning fra Bondhusbreen (brearm til Folgefonna) på 1860-tallet og går helt fra brygga i Sundal og opp til Bondhusvatn på vestsiden av Bondhuselva . Noen hundremeter nedenfor Bondhusvann deler veien seg, og turistvegen tar av mot venstre, krysser Bondhuselva og følger «Keiserstien» (på kartet: Gardshammarvegen) oppover den bratte Hillerslia mot Gardsahammarstølen. Opp det bratteste snirkler stien seg i 18 fine hårnålssvinger: stien ble anlagt på denne måten for at turistene skulle komme seg opp til breen på hesteryggen. Fra Gardshammarstølen er det en fantastisk utsikt mot fjorden. Les mer …
 Flyfoto fra ca. 1936. Gjøvikvegen passerer gjennom gardstunet på Breili. Vegen til høgre i bildet, som kommer inn på Gjøvikvegen, er Kjørkjevegen i Nordlia. Foto: Gardsarkivet på Haug i Østre Toten kommune er en del av fylkesveg 33. Den vel 11 kilometer lange vegen strekker seg fra kommunegrensa mot Gjøvik i nord, der den skifter navn til Østre Totenveg, til rundkjøringa ved Lillo i sør. Navnet, som er etter byen Gjøvik, ble vedtatt av Østre Toten kommunestyre i 2009. I bygdelaget Nordlia, som den nordre delen av vegen går gjennom, kalles den gjerne Nervegen eller Nerlinna, sia dette er den nederste av de to vegene som går mellom Gjøvik og Lena. Den nordre delen av den nåværende Gjøvikvegen ble bygd mellom 1922 og 1927, som ny hovedåre mellom Gjøvik og Østre Toten. Det ble da bygd en helt ny veg fra Heggshusbrua ved Kapp til Gjøvik. Denne erstatta da den gamle, bakkete kjerrevegen som gikk gardimellom gjennom Nordlia og den søndre delen av Vardal. Den nye vegen var mye flatere og fikk en standard som var bygd for den gryende bilismen. Les mer …
 Storgata 1 (Østbyegården), oppført 1898 av fabrikkeier Anders Østbye. Foto: Mahlum Storgata er den historiske hovedgata i Gjøvik. Den strekker seg fra Jernbanetorvet i øst og løper gjennom bysentrum fra øst til vest før den skifter navn til Raufossvegen ved Brusveen.
Gata ble anlagt i 1855, som første etappe av den nye hovedvegen til Odnes. Alt før 1860 hadde de to handelsmennene H. B. Falk og H. Skattum etablert seg her (i henholdsvis Storgata 3 og 23). I disse to gårdene skulle gjennom fire generasjoner Gjøviks ledende handelshus ha tilhold. Plassen ved Falks gård, Falkehjørnet, ble regna som Gjøviks absolutte sentrum i flere tiår. Her kryssa Storgata Trondhjemsvegen. De øvrige tomtene i Storgata ble bebygd i tiåra fram til 1900, i hovedsak med enkle trehus. Gata ble hovedgata for handel, men her var det også flere kafeer, hoteller og håndverksbedrifter. Håndverkerne hadde verksted i bakgården og utsalg mot gata.
 Mobilstasjonen i Gullsmedsvingen (ukjent fotograf, ca. 1960?). Gata ble opprinnelig kalt Chausseen, da den som nevnt var en del av hovedvegen mot Odnes. Bl.a. i 1875-folketellinga sies det om gårdene her at de ligger «ved Chausseen». I 1901 vedtok bystyret Storgata som offisielt gatenavn.
Storgata går nesten snorrett og med liten stigning fra Jernbanetorvet fram til den såkalte Gullsmedsvingen. Her, i Storgata 33, holdt gullsmed Jens Evensen til fra 1860 til 1880. Herfra slynger gata seg oppover i terrenget. Den neste svingen, der Niels Ødegaards gate nå greiner av, ble før kalt Potetbusvingen etter potetbua på Holmen Brænderi.
Øverst i Storgata, ovafor det egentlige sentrum i Gjøvik, ble bydelen Briskebyen bygd opp i åra før 1865. De fleste husa i Briskebyen ble revet mellom 1960 og 1970. I denne perioden starta også ei sanering av den nedre delen av Storgata. Mange av de gjenværende gårdene, bl.a. Skattumsgården, strøk med i branner. På rivings- og branntomtene kom det opp moderne forretningsgårder. Les mer …
 Strandgata slynget seg fra Tromsø fryseri, nede til venstre, opp til Tromsø domkirke. Nerstranda lå mellom Strandgata og sjøen og husene i de to gatene flettet seg inn mellom hverandre. Foto: Fjellanger/Widerøe (1953) i Tromsø oppsto, i likhet med Sjøgata, som et resultat av innbyggernes behov og geografien på Tromsøya. Mens resten av sentrumsgatene følger et rettvinklet mønster av kvartaler, følger disse gatene sjøkantens buede form. All kontakt med omverdenen måtte skje med båt, det førte til en rask og organisk utbygging langs strandsonen, uavhengig av de vedtatte byplaner. Byen ble grunnlagt i 1794, og allerede ved århundreskiftet begynte gata å ta form. Strandgata het opprinnelig Søndre Kirkegade og gikk fra dagens Rich. Withs plass til Strandskillet, der gikk bygrensen mot sør. Les mer … | 
