 Motiv fra Fred. Olsens gate omkring 1935, kort tid etter at gata skifta navn. Foto: Ragnvald Væring. er et historisk tilbakeblikk på gata i Oslo sentrum som i dag heter Fred. Olsens gate, men som den gang het Store Strandgate. Fokus her er på området vest for Jernbanetorget. Gaten lå dels i Østre, dels i Søndre Kvarter av Kvadraturen. Skillet gikk ved Tollbugata. Da Christiania ble etablert i 1624, ble byen lagt tett inntil den daværende strandlinjen som i dag er Dronningens gate. Gatene Skippergata, Fred. Olsens gate og Strandgata fantes da ikke. Disse ble regulert for byutvidelse i 1657 da det ble tomtemangel innenfor byens voller. Stattholder Niels Trolle tillot folk å bygge på oppfylt grunn ute i Bjørvika, mot at de selv bekostet fyllmasser og tiltak for å stabilisere grunnen. Ingeniøroffiseren Willem Coucheron utarbeidet en «reguleringsplan» for forlengelse av de øst-vest-gående gatene og anlegg av tre rekker kvartaler utenfor Dronningens gate. Les mer …
 Norway Street sør-øst i London. (2018) I mange land, spesielt i Europa, finnes det gater og plasser som er oppkalt etter norske steder. Det er også eksempler på gater med navn etter kjente nordmenn.
En stor del av navna har ganske svak tilknytning til stedene de viser til, men fungerer snarere som symboler på det norske mer generelt. Deres funksjon er å styrke vennskapsbånda mellom Norge og «vertsbyen». Eksempler på dette finnes i storbyene Stockholm, København, London og Berlin. I alle disse byene har hele strøk navn fra Norge; dette gjelder Husby i Stockholm, nabolag på Amager og Østerbro i København, en del av Southwark i London og området nord for Bornholmer Straße i Berlin. I Husbys nabostrøk, Akalla, er gatene for øvrig oppkalt etter finske byer og personer, mens området Kista har fått danske navn. Det norske preget i Husby er derfor del av en større nordisk sammenheng.
Når det gjelder Norden, finnes det også en annen type oppkallingsnavn, nemlig de som er etter vennskapsbyer og vennskapskommuner. Et eksempel på dette er Ålesundsgatan i Västerås i Sverige. Les mer …
 Norsk familie på marsj gjennom skogene over grensa til det nøytrale Sverige. er en rundt ti mil lang rute som ble brukt av kurérer og flyktninger under andre verdenskrig for å komme seg til frihet i Sverige. Ruta starter ved Skullerudstua i Oslo og går gjennom Østmarka til Enebakk og Øyeren. Videre østover går den fra Enebakkneset, gjennom Aurskog og fram til Skjølåen i Eidskog, der Norske Grenselosers Museum ligger. En avstikker går også videre inn til Skillingmark i Värmland, der det var flyktningemottak under krigen. Flyktningeruta slik den er i dag, er en kombinasjon av flere ruter som ble brukt ut fra Oslo. Fram til Øyeren følger den i stor grad «Timianruta», som først og fremst var en kurèr-rute der det ble fraktet viktig post, penger og utstyr. Ruta var aktiv fra juni 1943 og til krigens slutt. Les mer …
 Flyfoto fra ca. 1936. Gjøvikvegen passerer gjennom gardstunet på Breili. Vegen til høgre i bildet, som kommer inn på Gjøvikvegen, er Kjørkjevegen i Nordlia. Foto: Gardsarkivet på Haug i Østre Toten kommune er en del av fylkesveg 33. Den vel 11 kilometer lange vegen strekker seg fra kommunegrensa mot Gjøvik i nord, der den skifter navn til Østre Totenveg, til rundkjøringa ved Lillo i sør. Navnet, som er etter byen Gjøvik, ble vedtatt av Østre Toten kommunestyre i 2009. I bygdelaget Nordlia, som den nordre delen av vegen går gjennom, kalles den gjerne Nervegen eller Nerlinna, sia dette er den nederste av de to vegene som går mellom Gjøvik og Lena. Den nordre delen av den nåværende Gjøvikvegen ble bygd mellom 1922 og 1927, som ny hovedåre mellom Gjøvik og Østre Toten. Det ble da bygd en helt ny veg fra Heggshusbrua ved Kapp til Gjøvik. Denne erstatta da den gamle, bakkete kjerrevegen som gikk gardimellom gjennom Nordlia og den søndre delen av Vardal. Den nye vegen var mye flatere og fikk en standard som var bygd for den gryende bilismen. Les mer …
Chausseen Heggshusbrua-Stubberud er en veg i Nordlia i Østre Toten kommune, åpna til Haug i 1889 og Stubberud i 1891. Dette var første del av hovedvegen mellom Kapp og Raufoss, som ble bygd ut etappevis. Chauseen ble ofte kalt Linna, og i 2009 vedtok Østre Toten kommune at parsellen fra Solvang til Haugkrysset skulle få det offisielle navnet Bjørnsgårdlinna. Strekningen fra Haugkrysset til Vestre Toten-grensa kalles Nordlihøgda. Bygginga av vegen er dokumentert i blant annet noteringsboka til Ole Christian Haug, som var en av forkjemperne for denne chauseen.
Vegen var for gardbrukerne i Nordlia særlig viktig som forbindelse til Kapp, der det var både dampbåtbrygge og mjølkefabrikk. Fabrikken sto ferdig samme år som chausseen. Den nye Kapp-vegen ble kortere og fikk mye høgere standard enn de gamle bygdevegene som før ble brukt. Ikke minst hadde det betydning at stigningsforholda ble bedre. 1800-tallets chausseer, også kalt flatveger, ga mulighet for frakt av langt tyngre lass. I Nordlia hadde vegen i tillegg en videre samfunnsmessig betydning. Det er svært sannsynlig at denne chausseen utløste bygging av både Solbjørsparken og landhandleriet på Nøkleberg. Les mer …
 Karl Johans gate på hundreårsjubileet for unionsoppløsningen, 7. juni 2005. Foto: Chris Nyborg er Oslos hovedgate, og strekker seg fra Jernbanetorget ved Oslo S til Slottet. Den er gågate fra sentralstasjonen til Stortinget. Fra Stortinget til Slottet er den en viktig paradegate. Gata har navn etter unionskongen Karl III Johan.Karl Johans gate består av to gater som har blitt knyttet sammen. Strekningen fra Egertorget til Jernbanetorget ble anlagt som en gate på 1700-tallet. Den lå da rett på innsiden av vollene som omga Christian IVs by. Gateløpet var først delt i tre gater med egne navn: Østre Gade, Kirkebakken og Kirkestredet. I 1840 ble de slått sammen og fikk navnet Østre Gade. Leddet kirke- viste til Oslo domkirke som ligger ved Stortorget rett ved gata. Den andre delen, fra Egertorget mot Slottet, ble anlagt mot slutten av 1830-åra i forbindelse med byggingen av Slottet og byutvidelsen. I 1840 fikk den navnet Slotsvejen, og i 1852 fikk den navn etter den da avdøde Karl III Johan. Universitetsbygningene sto ferdig på samme tid, og bidro til å gi gata et helt spesielt preg. Det ble reist flere fasjonable gårder langs veien, og samtidig ble Eidsvolls plass regulert som park idet de som bygde ikke ønsket å ha hus på den andre siden av gata. Les mer … | 
