Rjukanbanen
Rjukanbanen i Tinn kommune åpnet 9. august 1909 og var en énsporet og normalsporet elektrifisert jernbane som var 15,95 km lang og gikk mellom Mæl ved Tinnsjø og Rjukan. Den hadde også et 5,2 km langt sidespor fra Rjukan til Vemork kraftverk (Vemorksporet). Persontrafikken på banen opphørte 31. mai 1970, og stasjonene og stoppestedene mellom Rjukan og Mæl ble lagt ned. Godstransporten ble lagt ned i 1991. Fra åpningen til nedleggelsen ble det transportert rundt 30 millioner tonn gods på banen, og den årlige transporten utgjorde om lag 1/6 av den nasjonale transporten, om Ofotbanen holdes utenfor.
Bakgrunn
Det var planer om en jernbane mellom Notodden og Tinnoset via Heddal helt tilbake fra slutten av 1800-tallet. Sam Eydes Ingeniørkontor forsøkte prosjektere banen i 1899, men lyktes ikke med dette. Men i 1907 fikk Rjukanbanen og Tinnosbanen konsesjon i Stortinget. Banen ble bygget på halvannet år ved hjelp av 1400 arbeidere fram til den ble åpnet.
Den het opprinnelig Vestfjorddalsbanen og var jernbanestrekningen mellom Mæl stasjon (opprinnelig Rollag) ved Tinnsjø og Rjukan stasjon (opprinnelig Saaheim). Linjen ble anlagt og drevet av Norsk Hydro av hensyn til industrianleggene på Rjukan, og hele strekningen ligger i Vestfjorddalen i Telemark og er del av en sammenhengende transportkjede mellom Rjukan og Skien og Frierfjorden, med tilhørende jernbaneferge over Tinnsjø og videre jernbaneforbindelse fra Tinnoset, hvor jernbanen går videre til Notodden under navnet Tinnosbanen.
Transportkjede
Transportkjeden var opprinnelig:
- Rjukanbanen fra Rjukan til Mæl, 16 km
- Jernbanefergene over Tinnsjø fra Mæl til Tinnoset, 30 km
- Tinnosbanen fra Tinnoset til Notodden, 34 km
- Telemarkskanalen fra Notodden til Skien, 54 km med lektere
Driftsselskap
Da Rjukan- og Tinnosbanen ble gitt konsesjon, var dette både for elektrisk og for dampdrift. Det var hele tiden planlagt for elektrisk drift og banen var ferdig elektrifisert i 1911 og var landets første normalsporede bane med elektrisk fremdrift. Banen var en privatbane eid og drevet av Hydro-selskapet Norsk Transportaktieselskab (Hydro Transport fra 1973) med banemerket Rj.B. (R.B. før 1921). Selskapet beholdt fram til 1927 ledelse og verksted i Notodden, men flyttet deretter til Rjukan. Etter hvert ble Rjukanbanen praktisk og organisatorisk en avdeling av Rjukan Salpeterfabriker, men selskapsformen ble opprettholdt på grunn av konsesjonen. Selskapet endret navn 14. mars 1973 til Hydro Transport AS.
Anlegg
Strekningen har ni broer på til sammen 117 meter. De lengste er Miland bru og Mæland bru, begge på 41,4 meter. Strekningen har bare en tunnel, Såheim tunnel på 240 meter. På stasjonsområdet på Rjukan er en dreieskive på 15 meter.
Navnet Rjukanbanen eller Rjukanbanene (flertall) ble opprinnelig brukt om alle jernbaneavsnittene mellom Rjukan og Notodden, mens det vi i dag definerer som Rjukanbanen het Vestfjorddalsbanen. Etter at Tinnosbanen ble overført til NSB som Tinnoset-Porsgrunnbanen (T.P.B.) 1. juli 1920, ble betydningen av navnet gradvis endret.
Trafikk
Fra åpningen til nedleggelsen ble det transportert rundt 30 millioner tonn gods på banen og den årlige transporten utgjorde om lag 1/6 av den nasjonale transporten, om Ofotbanen holdes utenfor. Før andre verdenskrig transporterte banen på det meste 200 000 passasjerer og på 1960-tallet kunne det gå ni togpar mellom Mæl og Rjukan. Av elleve togruter var ett av dem rent godstog, fem passasjertog og fem blandet.
Persontrafikken på banen opphørte 31. mai 1970 og stasjonene og stoppestedene mellom Rjukan og Mæl ble lagt ned. Godstransporten ble lagt ned i 1991. Det siste ordinære toget gikk 4. juli 1991, og banen ble offisielt nedlagt 5. juli. Norsk Hydro hadde flyttet produksjonen til særlig Herøya, men også andre steder, og hadde ikke lenger behov for et storstilt transportsystem. Store deler av sidesporet fra Rjukan opp til Vemork ble revet kort tid etter at trafikken på Rjukanbanen ble innstilt.
Stasjoner
| Stasjon | Åpnet | Km fra fergeleiet |
Moh. | Merknader | Bilde |
|---|---|---|---|---|---|
| Mæl stasjon | 1909 | 0,39 | 191,8 | Het Rollag til 15. februar 1921, ubetjent fra 31. mai 1970. Fergeleie for jernbanefergene over Tinnsjø til Tinnoset. | 
|
| Buslåtten holdeplass | 1953 | 1,10 | Stengt 31. mai 1970 da persontrafikken opphørte. | ||
| Miland stasjon | 1909 | 4,44 | 207,7 | Stoppested til 1917, da oppgradert til stasjon til ubetjent i 1969. Stengt 31. mai 1970 da persontrafikken opphørte. Stasjonsbygning fra 1919 revet i 1989 ifb. veiutbygging. | 
|
| Øverland stoppested | 1909 | 10,12 | 254,0 | Stengt 31. mai 1970 da persontrafikken opphørte. | 
|
| Ingolfland stasjon | 1909 | 13,81 | 277,0 | 1909 kun lastespor. Stoppested fra feb. 1913, og stasjon fra 1916. Ubetjent holdeplass fra 1969. Stasjonsbygning fra 1921. | 
|
| Rjukan stasjon | 1909 | 15,95 | 301,3 | Het Saaheim til 15. november 1912 | 
|
Ferger
| Ferge | Levert | Levert av | Merknader | Bilde |
|---|---|---|---|---|
| DF «Rjukanfos» | Oktober 1909 | Fevig/Akers Mek. | Ombygget 1946 og omdøpt til «Rjukanfoss», reserve fra 1956. Hugget opp 1969 | 
|
| DF «Hydro» | 10. desember 1914 | Akers Mek. | Senket under Tinnsjøaksjonen 20. februar 1944 | 
|
| DF «Ammonia» | 18. juni 1929 | A/S Moss Værft & Dokk | Hovedferge til 1956, reserveferge til 1991. Fredet i 2009 | 
|
| MF «Storegut» | 12. september 1956 | Glommens Mek. | Hovedferge fra levering til nedleggelsen i 1991. Fredet i 2009 | 
|
Dagens anlegg
Banen er i dag en del av Norsk Industriarbeidermuseum og kjører turisttrafikk fra 2016.
Anlegget ble fredet av Riksantikvaren i 2014, og dette var første gang rullende materiell ble fredet. Anlegget er et av de 15 prioriterte tekniske og industrielle kulturminnene i Riksantikvarens bevaringsprogram. Formålet med dette er å sikre dette anlegget som en representant for jernbaneanlegg som var knyttet til den elektrokjemiske industrien i første halvdel av 1900-tallet, og Rjukanbanen er sammen med Tinnosbanen sjelden som landets første elektrifiserte jernbaner for normalspor.
Banen er en del av Rjukan-Notodden industriarv som 5. juli 2015 ble tatt inn på UNESCOs verdensarvliste.
Som bevaringsobjekt er Rjukanbanen sammensatt av banelegemet med skinner, sviller, kjøreledning, master, sikringsanlegg, tunnel, bruer, gjerder og vindmurer med mer. Banen omfatter også rullende materiell i form av lokomotiv og vogner som har gått på Rjukanbanen, samt flere stasjonsbygninger, godshus, verksteder, kaianlegg, en slipp, flere fyrlykter og andre funksjonsbygg langs jernbanetraseen og på stasjonsområdene.
Også enkelte elementer av sidesporet til Vemork er bevart, som løftekranen fra 1910 til å løfte rør til rørgaten fra togvogner står fortsatt. Videre er det bevart skinner i og ved kraftstasjonene på Vemork, dvs. ca. 250 meter fra stasjonene og ned og tilsvarende inne i stasjonene, to penser, vannrenner, natursteins- og betongmurer, kulverter, bruer, rasoverbygg fra 1960-årene, mastefundament, master for KL-anlegg ved fabrikkene på Rjukan, rester etter hensettings- og sidespor, samt enkelte lyssignal, stolper, skilt og skap.
Kilder
- Rjukanbanen hos Riksantikvarens bevaringsprogram
- Rjukanbanen på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no
- Rjukanbanen på Store norske leksikon
- Payton, Gary: Rjukanbanen: på sporet av et industrieventyr, Maana forl., 1995 ISBN 8299354900 - Digital versjon på Nettbiblioteket
- Norsk Transportaktieselskab (Selskap) på KulturNav