Polarskuta Belgica
Polarskuta «Belgica», som er en av verdens mest berømte polarskuter, hviler på bunnen i Harstad hamn. Skuta ble bygd i Svelvik i 1884 og døpt «Patria». «Patria» ble kontrahert av det Christiania-baserte selskapet A/S Patria. Hun var 35 meter lang, 7 meter bred og med en brutto tonnasje på 263 tonn. Hun var bygd for fangst av nebbhval/bottlenose, en tannhval på opptil 10 meter. Fangsten av denne hvalarten startet i Norge i 1883, da det viste seg at spekket var av en høyere kvalitet enn vanlig hvalspekk. Oljen fra bottlenose ble brukt til kremer i farmasøytisk industri og til spindelolje for «finere» instrumenter.
«Belgica» var barkrigget med tre master. 118 fot lang, 25 fot bred og 13,5 fot fra kjøl til shelterdekk. Baugen ble forsterket med ekstra solide jernribber, både under og over vannlinjen. Bottlenosefangere drev fangsten i kombinasjon med selfangst. Derfor var baugen på «Belgica» spesielt forsterket under vannflata, slik at hun kunne ta seg fram i isen ved å skli opp på isen og knuse den med skipstyngden. Tonnasjen var 263 tonn, og framdriftssystemet var en 35 hestekrefters dampdrevet maskin. Hvalfangst var i skuddet på slutten av 18O0-tallet, og en rekke skuter ble bygd og utstyrt for dette formålet. I 1885, da «Belgica» dro ut på fangst for første gang, gikk 22 skip fra Sør-Norge ut på feltene. I 1896, da fangsten var på topp, fanget 61 skuter hele 2864 dyr.
Spesielt rik historie
Vraket på 22 meters dyp er et populært mål for distriktets sportsdykkere. Skuta var det første skipet som det ble overvintret fra i Antarktis. I utlandet er hun mer kjent enn vår egen «Fram». Fridtjof Nansen og Roald Amundsen møttes for første gang på dekket av «Belgica». I 1905, 1907 og 1909 var skuta på vitenskapelig oppdrag i Nordishavet. Forretningsmannen Kristian Holst, Harstad kjøpte fartøyet i 1918 for å bruke det som en flytende flskeforedlingsfabrikk. Hun ble senket i Brurvika på Harstad hamn da britene forlot Norge. Sommeren (2005) ble dens rike historie behørig omtalt i en artikkel utgitt av Scott Polar Research Institute ved Universitetet i Cambridge. Artikkelen ble ført i pennen til den maritime historikeren Kjell-Gudmund Kjær fra Karlsøy i Troms.
Polarskute
Navnet «Belgica» fikk hun i 1896 da belgieren Adrien de Gerlache kjøpte henne for 50 000 norske kroner som nå (2016) tilsvarer i overkant av 3,7 millioner. Skipet ble umiddelbart omdøpt til Belgica. Framnæs Mek. Værksted i Sandefjord fikk jobben med å bygge om skuta til å gjøre tjeneste som fartøy for vitenskapelige polarekspedisjoner. Arbeidet ble ledet av skipets konstruktør; Johan Chr. Jacobsen. Fridtjof Nansen var en av mange som besøkte skuta mens den lå ved skipsverftet. Der hilste han blant annet på en av mannskapet, en totalt ukjent mann ved navn Roald Amundsen. I1897 var hun utrustet og ombygd for en ekspedisjon til Antarktis. Kostnadene beløp seg til 40 000 kroner, som i dag (2016) tilsvarer nær tre millioner. Den belgiske sjøkapteinen benyttet tida i Norge til å lære seg litt norsk og bli bedre kjent med snø, is og kulde. Ja, han lærte seg også å gå på ski. 25 juni 1897 kastet Belgica loss. Med et mannskap på åtte mann, hvorav fem norske matroser, satte hun kurs for Antwerpen. Egentlig skulle utferden skjedd dagen før, med flere hundre tilskuere inkludert et kor som skulle avgi konsert i anledning begivenheten. Tåke ga en dags utsettelse, og med langt færre tilskuere til stede forlot den staselige hvitmalte skuta med gul skorstein Sandefjord havn. Belgica lignet mer på en yacht enn et polarekspedisjonsfartøy, der hun gled ut av havna.
Antarktis
16. august 1897 lettet Belgica anker for Antarktis. Overfarten til Sør-Amerika gikk greit, men på turen fra Ildlandet inn i det østlige Antarktis kom de inn i en kraftig storm som førte til at en av de norske matrosene falt over bord og omkom. Dette var bakgrunnen for at Wiencke Island ble oppkalt etter matros Carl-August Wiencke fra Kristiania. De skulle utforske østkysten og forsøke å komme seg så langt sør som overhodet mulig. Vinteren planla de å gjøre undersøkelser i Stillehavet for så å seile til vestkysten for der å nå den magnetiske sydpolen. De endte likevel opp med å bli innefrosset på østkysten. Dette var kanskje ikke planlagt, men i ettertid vet man å fortelle at verken de Gerlache eller Amundsen da så noe problematisk i dette forholdet. Amundsen noterte seg at «Det begynder at bli interessant». Etter måneder innefrosset i isen begynte imidlertid forholdene å tære på folket. Flere skal ha skrevet sine testamenter, mens andre gikk til sengs. Amundsen og dr. Frederick Cook, skipslegen som mønstret på i Rio de Janeiro holdt stand og overtok ledelsen av skuta. Forholdene til tross, forskningen gikk sin gang. For Roald Amundsen ble dette til «livets polarskole». Han tok til seg alt, og slik ble grunnlaget lagt for en nitid planlegging av hans seinere polarekspedisjoner. Han og dr. Cook systematiserte utprøvingen av utstyr, teknikker, ernæring og hvordan været, kulden og oppholdet i isødet virket inn på mannskapene. Da Amundsen anbefalte sel og pingvinkjøtt for å stanse utviklingen av skjørbuk, fikk det en særs dårlig mottagelse, men da folk så at verken Amundsen eller Cook ble syke, klarte de å få stanset utviklingen hos de andre og. Belgica lå innesperret i isen i 12 samfulle måneder. Først den 14. mars 1899 klarte de å komme ut i åpen sjø. Da de kom frem til Sør-Amerika, fikk mannskapene meldt fra til omverden at de var i live, og dermed var også Belgia med sin knapt 7 mil lange kystlinje blitt en polarforskningsnasjon.
To ulike ledertyper
5. november 1899 anløp Belgica Antwerpen, og mannskapene ble da feiret som helter. Kong Leopold adlet de Gerlache til baron. De øvrige fikk hedersbevisninger. Men Amundsen hadde i rein harnisk sagt opp sin stilling som førstestyrmann da han ble klar over at om skipper de Gerlache døde, så ville en av belgierne få tittel og stilling som kaptein, motsatt hva tilfellet normalt ville vært; at førstestyrmannen overtok. Amundsen deltok ikke i festivitasen november-desember 1899. Han er ikke nevnt i noen av de mange rapporter omkring medaljeutdelingene osv i forbindelse med dette storslåtte arrangementet. Han tilga aldri de Gerlache «overgrepet», og de to forble da også livslange uvenner. Amundsen var faktisk da på en noe lang sykkeltur; til Sør-Europa (!) hvorfra han reiste til Amerika ved inngangen til 1900. Men heller ikke Cook deltok på festen, men av andre grunner; han var da i USA.
Arktis
I perioden fra 1901 til 1904 ble skuta igjen engasjert i sel- og bottlenose-fangst. Christian Halvorsen ble engasjert som skipper og de øvrige mannskapene var også norsk. Nå ble hun også chartret av Baldwin-Ziegler-ekspedisjonen hvis formål var å nå Nordpolen. Flere skip var engasjert i prosjektet der Belgicas oppgave var å etablere stasjoner på Øst-Grønland og legge ut depoter for ekspedisjonen. Denne ekspedisjonen ble en fiasko. Men hval- og selfangsten gikk rimelig bra. Bottlenose-oljen og spekket var fortsatt etterspurt og ga bra fortjeneste. Imidlertid falt bunnen ut av dette markedet også. Belgicas siste hval-sesong ble avsluttet i 1904.
Selfangst havarister og forskning
Sommeren 1905 chartret hertugen av Orléans Belgica med de Gerlache som kaptein og med norsk mannskap. Formålet var å komme «lengst nord», samt en tur innom Svalbard og få kartlagt Øst-Grønland, der ei landstripe seinere fikk navn etter hertugen. Utreisehavn var Tromsø. I Bergen kom marinezoologen Einar Kofoed om bord med proviant og utstyr for vitenskapelige undersøkelser. Her ble hun også malt for tredje gang – fra vannlinja til mastetopp. 3. juni 1905 seilte Belgica ut fra Tromsø og fire dager seinere så de Bjørnøya. Hertugen ville gjerne se hvalbåtene og det flytende raffineriet i Bellsund, men fjorden var blokkert med is. De la seg til i Smeerenburgfjorden på Spitsbergen for å vente på bedre vær, her var det at kaptein Henrik Jonas dukket opp. Selfangstskuta «Svanen» hadde forlist, og mannskapet hadde berget seg i land. Det ble besluttet å anta Jonas som islos på Belgica. Men mannskapet hans ble værende igjen – for å bli plukket opp på returen, to uker seinere. Kofoed og de Gerlache fikk nå gjennomført deler av sitt vitenskapelige arbeid, det ble hentet opp prøver av havbunnen med trål og skraper. 29. juni ble Svanens mannskap med sine tre hvalrossbåter, tønner med huder og hvalrosskinn lastet om bord før man satte kursen mot Grønfjorden hvor håpet var å støte på selfangere eller turistskip som kunne ta havaristene til Hammerfest. 5. juli møtte de hvalfangeren «Hvidfisken» som tok havaristene med til Hammerfest for 200 kroner, i dag (2016) tilsvarer det 13 000 kroner.
Nytt land
28. juli oppdaget de Gerlache og hertugen ei hittil ukjent øy, som ble gitt betegnelsen «Ile de France», som også er betegnelse på en region i Frankrike som omkranser Paris. De gikk i land og fikk plantet det franske flagget, hvorpå hertugen døpte stedet Cape Philippe og landskapet fikk navnet Terra de France. Ferden gikk videre nordover, og 31. juli nådde de 78 grader 16 minutter N, som den gang var lenger nord enn noen tidligere vitenskapelig ekspedisjon hadde vært. Det ble laget skisser av kysten så langt som til 79 grader N. En ny banke ble oppdaget mellom kapp Bismarck og kapp Philippe om lag 12 mil fra kysten. Den var fra 34 til 50 favner dyp, og ble gitt det klingende navnet «Belgica-banken». Banken strekker seg langt ut mellom Grønland og Svalbard.
De siste ekspedisjoner
Belgica fortsatte sørøst langs Grønlands kyst, der det ble foretatt flere ilandstigninger. Et dusin isbjørner ble felt, noen hvalrosser og seler ble også tatt i tillegg til at to levende isbjørner ble tatt om bord. 28. august nådde de Reykjavik og videre gikk ferden til Peterhead, en liten by ved Aberdeen hvor hertugen forlot skipet som ankom Sandefjord 21. oktober etter en større forbedring av skipets ishud og andre ting ved et verft i Dunkerque. Kofoed la nå fram en samling som blant annet blesto av 23 forskjellige sjøpinnsvin som man fortsatt kan se på Universitetsmuseet i Bergen. I 1907 overtok hertugen av Orléans Belgica for 130 000 francs. Denne gang gikk ekspedisjonen til Karahavet, og igjen var det de Gerlache som var kaptein og de fleste mannskapene fra 1905 ble også med, men ekspedisjonen ble mislykket – ganske især pga av isforholdene. Planen var blant annet å kartlegge havbunnen i området. Men hun gikk seg fast i ismassene, og programmet ble ikke gjennomført. Noen områder på kloden vår er oppkalt etter skuta. Som for eksempel Belgica-stredet i Sørishavet, og Belgica-banken i Nordishavet. Belgicas siste ekspedisjon gikk til Øst-Grønland, Svalbard, Frantz Josefs land og Hopen i 1909. I løpet av de mange turene opp og ned norske-kysten, var Belgica flere ganger innom Harstad. Når hun ikke var på «tokt» ble Belgica blant annet brukt som lystyacht i Middelhavet.
Omdøpt til «Isfjord»
I 1916 kom «Belgica» igjen på norske hender. Det Norske Spitsbergensyndikat (senere Store Norske Spitsbergen Kulkompani) kjøpte henne for 135 000 kroner (tilsvarer 5,3 millioner i dag), og omdøpte henne til «Isfjord». Navnebyttet hadde både en praktisk og viktig årsak: Belgia var okkupert av Tyskland og med et slikt navn kunne for eksempel britene lett se henne som et fartøy i fiendtlig tjeneste. Man hadde behov for et skip som kunne frakte kull mellom Svalbard og Norge. Etter noen strabasiøse turer ble det klart at skipet ville trenge store modifikasjoner og reparasjoner for å kunne fortsette kull-trafikken. «Isfjord» rakk bare fem turer før hun ble liggende på Tromsø Skipsverft fra oktober 1916 i to samfulle år. Partene kranglet om oppgjør for utført arbeid som måtte gjøres, etter pålegg fra Det Norske Veritas.
Belgica i Harstad
«Store Norske» etablerte seg i Havnegata i 1918, og Kristian Holst (1885-1950) i firma Kr. Holst fikk hand om skrog, fortøyninger og dampmaskin etter at SNSK hadde skaffet seg annet fartøy og rigget ned Belgicas øvrige fasiliteter som de solgte separat. Kr. Holst drev den gang sin kullforretning fra Samasjøen. Han vurderte at skuta, som han etter overtagelsen i 1919, ga tilbake sitt stolte navn, ville passe formålet om å øke firmaets transportkapasitet. Hovedmotoren ble demontert, bare en mindre dampmaskin til å drifte vinsjen med ble igjen. Belgica var nå en lekter som Holst blant annet brukte til å frakte tørrfisk til Bergen og salt og tønner i retur. Under Lofotfisket ble hun brukt til flere formål, som transport og lagring av agnsild, men også til oppkjøpsfartøy for salting av torsk, samt at det ble dampet tran ombord. Torskerogn ble lagret i tønner og solgt som agn til den spanske sardinindustrien. Lekteren Belgica ble nå slept av andre Kr. Holst-fartøy; D/S «Hugin» eller D/S «Viking» tilhørende Haalogalands Dampskibsselskab. I stille perioder lå lekteren til ankers, enten i Samasjøen eller inne på Seljestad som lagringsfartøy for diverse fiskeprodukter. Da 30-åra kom slo de også inn over firma Kr. Holst. Belgica var i virksomhet hele tiden, men nå mest brukt til å transportere salt og kull mellom lageret i Samasjøen og bunkringskranen på Gangsås. Da britene kom til Harstad for å bistå Norge i aprildagene 1940 sto de i beit for lagringsplass for store mengder sprengstoff som blant annet var beregnet til bruk i sabotasjeaksjoner mot tyske stillinger og installasjoner som kunne fungere som støtte for inntrengerne. Kristian Holst ble oppsøkt av en britisk offiser og stilte da Belgica til disposisjon for de britiske styrkene, mot en avtalt garanti på 20.000 kroner. Britene lastet henne opp med eksplosiver i flere varianter og størrelser og bukserte den til Brurvika hvor de ankret henne opp og la igjen en liten vaktstyrke til å passe på de uhyre farlige verdiene.
Roald Amundsens skip
Roald Amundsen reiste i tiden etter første verdenskrig rundt på foredragsturné om sin sydpolsekspedisjon. Under besøk hos Holst-familien fikk han se sitt gamle ekspedisjonsskip igjen, der hun 1å for anker i Harstad. På slutten av 1930-tallet ble maskinen tatt ut av skipets buk. En liten dampmaskin ble installert som drivkraft for kullvinsjen.
Myteomspunnet
Hva skjedde med Belgica? Etter at britene forlot Harstad 7. juni 1940 var Belgica som «sunket i jorden». Etter krigen ble det framsatt historier om at da havna ble bombet i slutten av mai 1940 skal Belgica ha fått så store skader at hun sank. Kjell G. Kjær forteller i sin artikkel – utlagt på Internett, at «Tyske bombefly angrep Standard Oils lager i Harstad. Oljelageret ble satt i brann og en del skip ble senket. En Heinkel 111 fikk øye på Belgica og droppet sin bombelast. Hun ble ikke truffet, men sprang lekk som følge av sjokk-bølgene og sank umiddelbart». (Min oversettelse GEK). Kjærs kilde til foranstående oppgis å være Harstad Tidende 22. mai 1940. Men i samtaler med Kjær (3. august 2017) forklarer han at denne framstillinga er aldeles feil. Uaktet, - slik ble historien fortalt etter krigen og framover. Man kan tenke at Kristian Holst d.e. måtte vite hva som var skjedd, men i de notater han etterlot finner man at heller ikke han visste. Myter har en tendens til å overleve tross både analyser og ren fakta-informasjon. Da så dykkerklubben oppdaget vraket i Brurvika i 1990 var de først ikke klar over hva de hadde funnet. Imidlertid viste det seg snart at her lå om lag 90 % av Belgias polarhistorie og -stolthet, så å si begravet i britiske høyeksplosiver. Idet britene forlot Harstad – og Norge, senket de Belgica; det var nemlig ikke tid til å få losset henne. Britene skulle nå, sammen med franskmenn, polakker og andre europeiske folk samle sine styrker for å søke å stoppe Hitlers framrykkinger på kontinentet. Sammen med Belgica fikk også en annen lekter «nåde for rett». Det var et stålskrog som også var lastet med britiske eksplosiver, men i et langt mindre volum enn tilfellet var med lasten Belgica hadde som var på om lag 35 tonn. På grunn av at den dokumenterte avtalen med britene ikke ble overholdt, fikk Kr. Holst med Finansdepartementets bistand kjøpt ny lekter til erstatning for Belgica i 1947.
Belgisk ikon
Kristian Holst besørget i sin tid at Belgicas opprinnelige anker, som fra 1963 lå utenfor kontorbygget til Kristian Holst i Tore Hunds gate 7 ble gitt som gave til Polarmuseet i Tromsø i 2001. Museet var godt kjent med Belgica og dens historie, så ankeret ble vel mottatt og fikk hedersplass.
Da belgierne fikk nyss i at Belgica lå i ei lita vik i Nord-Norge satte det stor fart i interessen omkring belgisk polarforskning, som igjen har spredt seg rundt omkring i Europa og verden for øvrig. Kristian Holst A/S, som fortsatt var formell eier av vraket donerte i 2007 Belgica til stiftelsen «Belgica Society». Stiftelsen, det offentlige Belgia og etterkommere av kaptein/baron Adrien de Gerlache og andre som var med skipet til Antarktis har besøkt Brurvika, og talløse dykk av amatører så vel som profesjonelle er foretatt, blant annet for å få undersøkt mulighetene for å få hevet vraket, men også for å undersøke hvordan det forholder seg med eksplosivene den ble lastet med, før bunnventilen ble åpnet en junidag i 1940.
Endelig lokalisert
«Belgica» lå uoppdaget på havets bunn til 1990. Da ble hun funnet av lokale sportsdykkere på 22 meters dyp. I første omgang var de ikke klar over hvilket skip det var snakk om. Men «Belgica» ble snart identifisert grunnet sine solide jernspanter. På grunn av den eksplosive lasten vil nok båten forbli i sin grav i Brurvika i Harstad.
Et yndet dykkermål - i Brurvika. Hekken. Roret virker å være rimelig intakt. Foto:Siv Pedersen.
Medlemmer at Harstad Sportsdykkerklubb inspiserer baugen på Belgica. Foto:Siv Pedersen
Kilder
- Angelsen, Kjell Magne: «Mer berømt enn 'Fram'» i Harstad Tidende 29. okt. 2005
- De Schrevel, Olivier (Belgia): Om festen i Antverpen 1899: Epost - med henvisning til Amundsens selvbiografi.
- Årbok for Harstad 2009
- Holst, Kristian: «Polarskipet Belgica» i Håløygminne hefte 3 – 2012
- Kjær, Kjell-G: «Belgica in the Arctic» I Polar Record 41 (218): 2015-214 (2005)
- Utdypende samtaler med Kristian Holst og Kjell G. Kjær.