Postgangen Trondheim-Vardøhus (Nord-Norgeruten)

(Ulrik Frederik Gyldenløve, stattholder i Norge 1664-1699)

Nordområdet hadde vært politisk omstridt. Sverige som ønsket adgang til hav, hadde prøvd seg med en form for anneksjonspolitikk, men Kalmarkrigen 1611-1613 hadde resultert i at områdene i nord til og med Vardøhus amt (Finnmark fylke), ble anerkjent som del av Danmark-Norge. På østsiden av Varangerfjorden kom russisk territorium, men Danmark/Norge hadde ikke hatt konflikter med Russland i nord. Det var naturligvis viktig for kongen å ha administrativ og politisk forbindelse med landsdelen for å kunne håndheve makten både innad i landsdelen og mot omverden. Handelsmenn både i Bergen og i Trondheim hadde sterke økonomiske interesser i Nord-Norge og trengte informasjon om fiskeriene. Hensynet til handel og næringsliv kom til å veie stadig tyngre mot slutten av 1700-tallet da handel og næringsvirksomhet ble liberalisert. I 1789 mistet borgerne i Bergen og i Trondheim sine privilegier (enerett) på handelen med Nord-Norge. Under protester fra disse byene ble det etablert 3 byer (kjøpsteder) der: Vardø og Hammerfest i 1789 og Tromsø i 1794, og alle hadde naturligvis behov for kontakt med omverden. Postforsendelse hadde før Postverket ble etablert, foregått som tilfeldig transport med jekter på vei sydover til for eksempel Bergen eller på vei nordover fra Bergen.

Det var Ulrik Frederik Gyldenløve, stattholder i Norge 1664-1699 og uekte sønn av kong Frederik III (regjeringstid 1648-1670) som fikk opprettet postgangen på Nord-Norge.

Hovedopplysninger om ruten

I 1647 ble Postverket opprettet med fire postruter sydpå. I 1663 ble det tatt initiativ til postgang på Nordlandenes amt (Nordland og Troms fylker) uten at det ser ut til å ha blitt regelmessig drift. To år senere ga stattholder Gyldenløve ordre til stiftamtmannen i Trondheim å få i gang regelmessig postgang. Det ene av de to frimerkene som Postverket utga i anledning 300 års jubileet i 1963, viser postførsel på elv og ble nok ikke benyttet før regelmessig postførsel kom i gang i Vardøhus amt på 1700-tallet. Det andre frimerket viser trolig postførsel i bipostrute eller i beskyttet led.For innsikt i den regionale inndelingen i landet kan det henvises til artikkel 1.

bildetekst (fotograf)

.

Postruten skulle gå gjennom tre områder som medførte ulike utfordringer og problemer ved planleggingen. Enklest var det å lage ruteopplegg i Trøndelag. Dessuten var behovet for posttjenester ganske stort der som vi skal se i neste kapittel. Nordlandenes amt kom i en mellomstilling, og vanskeligst ville det bli å få til regelmessig postgang i Vardøhus amt. Til det var både fremkommelighet i amtet og dets tilgjengelighet for problematisk for sentralmyndighetene. Derfor ble det lenge ikke aktuell politikk å forlengen postruten inn i Vardøhus amt.

Kildene gir ulike opplysninger om antall postetapper i postruten gjennom Trøndelag og Nordlandenes amt. Samkultgruppen har valgt ut de kildene som antas å gi et rimelig bilde. Ifølge Erling Svanberg (1990) Langs vei og lei i Nordland. Samferdsel i Nordland gjennom 3000 år, kom det i alt 55 postgårder gjennom hovedruten i Nordland inntil 1720. Ut fra boken som de nordiske postmuseene utga i 2004 En reise på Nordens eldste postveier kan det ha vært 26 postgårder i Trøndelag og 11 i Troms. Det gir i alt 92 postgårder. Schou oppgir om lag 90, og disse kildene synes derfor ganske samstemte. Noen steder arbeidet flere postgårder sammen om en etappe når forholdene var spesielt vanskelige, men Samkultgruppen tolker likevel tallet tilnærmet som postetapper. Siden avstanden mellom Trondheim og Tromsø var 1100-1200 km, ble gjennomsnittlig avstand for hver postetappe omtrent 12,5 km. I de øvrige nasjonale postrutene var gjennomsnittlig avstand omtrent 1 landmil (11,3 km).

I 1694 ble postgangen forlenget til Vardøhus festning, en avstand på omtrent 800 km. Til denne strekningen valgte myndighetene ut 22 postbønder ifølge Alltid underveis. Postverkets historie gjennom 350 år bind 1, Finn Erhard Johannessen (1997). Det gir en gjennomsnittlig transportavstand mellom gårdene på 36 km. Selv om det var langt mellom bosettingene i fylket virker antall postgårder noe lavt. Ifølge Svanberg (1990) ble det ikke noe av ordningen før i 1723. Ifølge Schou (1947) visste ingen når posten skulle gå eller komme, men en form for postgang var jo også dette.

Postførselen ble langsom og upålitelig både på grunn av naturens hindringer, og fordi postbøndene kunne være på fiske langt hjemmefra. Da kunne posten bli liggende, kan hende i ukesvis. Myndighetene kunne også somle med å sende posten videre. Posten mellom København og Vardøhus kunne ta et halvt år vinterstid og noen måneder kortere om sommeren. Dersom bare hensynet til Vardøhus festning hadde vært avgjørende for opplegget til Postverket, kunne naturligvis postgangen blitt mye raskere enn den ble. Kong Christian IV som viste stor interesse for forholdene i nordområdene, seilte helt til Vardøhus i 1599. Han seilte med sin flåte fra Vardøhus til Bergen på bare 21 døgn i juni måned eller på 3 uker. Det er neppe sannsynlig at kongens eskadre lå stille om natten, se Sverre Steen (1929) Ferd og fest.

Fra 1723 ble en ny ordning iverksatt. Posten skulle bli fulgt av én postfører hele veien. Han ble kalt postekspress. Han skulle benytte postbøndene til å transportere seg og postsekken. Med denne ordningen tok det tre måneder å få sendt post fra Trondheim til Vardøhus. I henomot 20 år ble posten sendt 2-4 ganger i året.

bildetekst (fotograf)

I 1740 ble det bestemt at posten skulle gå hver fjortende dag gjennom Innherad (fellesbetegnelse på de mektige jordbruks- og skogdistriktene omkring den indre delen av Trondheimsfjorden), se neste kapittel, og til Nord-Norge hver annen måned, altså 6 ganger om året. Klagene over dårlig postgang fortsatte imidlertid, og på 1760-tallet fikk myndighetene en kyndig mann (Schanche) til å se på saken. Hans uttalelse fra 1768 konkluderte med at nytten av daværende post var "omtrent intet". Fra 1768 ble forbedringer iverksatt og frekvensen utvidet til 8 ganger om året. Ytterligere forbedring kom mot slutten av unionstiden i forbindelse med opprettelse av postrutens første postkontor i Terråk i Bindalen. Det var i 1804. Da ble det ukentlig postgang mellom Trondheim og Terråk, og frekvensen gjennom Nordland og Troms ble øket til hver tredje uke. Da postruten var innarbeidet, var det i alle fall spart to uker frem til Alta, og fremføringstiden mellom Trondheim og Vardøhus nærmet seg to månder. For Finnmark ble ikke frekvensen utvidet til hver tredje uke før i 1813 ifølge Schou. Det var imidlertid fortsatt langt igjen til forholdene sørpå med ukentlig post. Et brev mellom Hammerfest og Købenahvn tok nok tre måneder.

Selv om fremføirngstiden altså ble kortet ned utover i unionstiden, tok det likevel meget lang tid å få posten frem. Ruten mellom Kristiania og Bergen ble ansett som den vanskeligste av rutene fra 1647. Det tok 7-8 dager å få post sent mellom de to byene mot slutten av 1700-tallet. Ruten kan ha vært 500 km lang. Omregnet til de 2 000 km mellom Trondheim og Vardøhus skulle det tilsi en frmføringstid på omtrent 1 måned. I praksis brukte posten i nord minst den dobbelte tid. Slik sett hadde Nord-Norge vesentlig dårligere postbetingelser enn resten av landet.

For å øke frekvens og redusere transporttid fra og til Vardøhus amt opprettet myndighetene en vinterpostrute i 1798. Den ble koblet opp til det svenske postverkets rutenett, se siste kapittel i postruten.

Det meste av postgangen foregikk langs skipsleden med båt, men med fjorder som skar seg langt inn i landet, ble landverts postfremføring over eid eller over øyer og halvøyer en løsning i praksis. Bare i nedre delen av postruten fantes sammenhengende vei. En nødtørftig sammenhengende veiforbindelse mellom Trondheim og Vardø ble først etablert under den andre verdenskrigen.

Postruten var den farligste av postrutene når antall dødsfall i tjenesten legges til grunn. Båttransporten på bildet over vanlige former for postfremføring omkring 1800 viser postføring i en bipostrute ifølge Svanberg (1990). I hovedruten måtte større båter benyttet, oftest av seksærings størrelse med tre roere foruten postekspressen, se neste bilde. Svanberg skriver også at båtposten til Vardø var verdens lengste og mest slitsomme regelmessige postrute.

Det er ikke kjent for Samkultgruppen hvor lang postruten var, men dagens strekning langs vei mellom Trondheim og Vardø er i underkant av 2 000 km. Svanberg (1990) skriver at avstanden kan ha vært 1 500 km, men føyer til at den godt kan ha vært lengre.

Fil:Bilde 21.jpg

bildetekst (fotograf)

Selv om det skjedde forbedringer i postruten i unionstiden, lå ytelsene tilbake for forholdene i de andre postrutene. I de historiske dagene i 1814 skulle representanter fra hele Norge møtes på Eidsvoll. Det kom ingen representanter fra Nord-Norge fordi postgangen var for langsom slik at det ikke ble mulig å avholde lokale valg i tide. Det kom heller ingen representanter til det etterfølgende overordentlige storting høsten 1814.

Frem til 1804 ble postgangen på Nord-Norge administrert fra Trondheim, og det fantes ikke postkontor på strekningen, bare poståpnerier. Siden ruten ble opprettet av hensyn til behovene som øvrigheten hadde, ble den lagt der øvrigheten holdt til, og i stor grad med disse som poståpnere. Først i 1804 ble det første postkontoret opprettet, se kapittel 3. Samkultgruppen er ikke kjent med hvor mange poståpnerier det var i hovedruten. Det ble også opprettet bipostruter i tilknytning til hovedruten, for eksempel til Lofoten og Vesterålen. Disse bipostrutene krevde 14 postgårder ifølge Svanberg (1990).

Strekningen Trondheim-Namsen

Inndelingen i en poststrekning Trondheim-Namsos kan begrunnes med at den i hovedsak var fremkommelig med hest. Den sydlige delen av posttransporten foregikk over land, i alt kan denne landstrekningen ha vært i underkant av 200 km. Samkultgruppen vet ikke om eller når posten gikk over fra å være ridende til å bli kjørende.

Kartet til Pontoppidan fra 1785 over Det sydlige Norge dekker også Trøndelag. Samkultgruppen har merket av postruten på kartet og med posthorn angitt historisk interessante steder som posten passerte på sin vei. Landtransport er avmerket med røde prikker og båttransport med blå prikker

bildetekst (fotograf)

r i artikkelenPostbefordringen på Nord-Norge ble i det meste av unionstiden administrert fra postkontoret i Trondheim. Byen er i Samkult først og fremst behandlet i postløypen mellom Kristiania og Trondheim (løype 6), men også i kystpostruten Stavanger-Bergen-Trondheim (løype 5). Først i 1804 ble det opprettet postkontor i ruten mellom Trondheim og Vardøhus. Det ble lagt til Terråk i Bindal og fikk navnet Nordland Postcontoir. Vi viser til neste løypepost. Det var flere grunner til omlegging å postruten i 1804. En ny organisering av ordningen med postekspresser hadde vist seg påkrevd, og postgang hver annen uke gjennom Trøndelag hadde vist seg utilstrekkelig. Trøndelag var et sterkt militært område med lokalisering av store militære enheter. Allerede i 1740 hadde det militære organisert en ukentlig privat regimentspost mellom Innherad og Trondheim. Posttjenesten ble utført av soldater som gikk ruten, men de tok også med seg privates post så langt nordfra som Helgeland og Salten. På den måten gikk Postverket glipp av inntekter, men siden det den gangen ikke var aktuelt å øke frekvensen, gjorde ikke Postverket noen anstrengelser for å stoppe denne private posten. Først i 1804 kom ordningen med ukentlig rute i Postverkets regi mellom Terråk og Trondheim. Da la forsvaret ned sin rute. Bilde 1 er kopi av kartet som Pontoppidan laget i 1785. Kartet dekker den sydlige del av postruten. På kartet har vi avmerket med posthorn Stjørdalen, Værdalen, Steinkjer og Sævik ved Selnes. Postbonden på Rotvold hentet posten ved Trondheim postkontor og førte den til Malvik, der andre postbønder overtok og førte postsekken til Stjørdal. Postveien fra 1600-tallet finnes fortsatt i Gjevingsåsen mot Hommelvik – den er nå skogsbilvei. I samme området er kjøreveien fra 1700-tallet bevart i bratt lende, delvis på 2 meter høye tørrmurer. Posten fulgte Trondheimsfjorden og Borgenfjorden mot Steinkjer, deretter gikk ruten over Hjellbotn og Namdalseid og frem til Selnes et kort stykke fra dagens Namsos. Så ble posten ført sjøveien nordover, se neste løypepost. I 1804 da postførselen ble ukentlig, ble også ruten noe forandret etter Namdalseid. Postskifte fant sted på gården Skage litt oppe langs elven Namsen i Overhalla. Deretter fortsatte posten over land til Vemundvik, så fulgte båttransport via Jøa til Kolvereid og dels båt-, dels landtransport til Foldereid og landtransport derfra til Terråk i Bindalen. Nord-Trøndelag var et stort innsatsområde for generalveimester N. F. Krogh. Før han gikk av i 1800, rakk han å få laget kjørevei til Steinkjer fra Trondheim. Den tyske geologen Leopold von Buch reiste denne veien i 1807 og skrev beretning om turen som førte ham helt til Finnmark. Veien må ha vært god for sin tid, for på reisen gjennom Trøndelag til Steinkjer benyttet han til og med 4-hjulet vogn. I Steinkjer fikk han vognen returnert til Trondheim. Han benyttet båt gjennom Beitstadsundet til Hjellebotn og slede over Namdalseid til Årgård. Derfra seilte Buch nordover. Postruten passerer flere kjente historiske steder. Langt syd, i Stjørdal, finnes et hovedverk fra barokken, nemlig kirkestolen fra 1685 i Værnes kirke laget for general Chr v Schultz. Kirken er en langkirke i romansk stil fra 1100, bygget i stein og med plass til 400. Kirken er den eldste bevarte steinbygningen i landet. Ved Verdal ligger et at landets mest kjente slagsteder, Stiklestad. Der ble kong Olav Haraldsson drept i kamp mot en stor bondehær i 1030. Liket ble i all hemmelighet transportert til Trondheim og begravd i sandjord. Da liket ble gravd opp flere måneder senere, hadde det ikke gått i forråtnelse. Ifølge Snorres kongesagaer hadde også flere andre jærtegn inntruffet, og mytedannelsen var i full gang. Paven kanoniserte kongen, og det foregikk en omfattende valfart til Trondheim i middelalderen fra mange steder, både i innlandet og i utlandet. Når tilstrekkelig mange trasket i det samme sporet, ble det til slutt et fár, og slike pilegrimsleder ble kjente i middelalderen. I de senere årene er merking av kjente pilegrimsleder blitt gjenomført, se omtale i postrutene 2 og og 6. Ned Verdalen kom den svenske generalen Armfelt i spissen for 10 000 mann høsten 1718 for å erobre Trøndelag, mens kongen, Karl X gikk til angrep i Syd-Norge. Et planlagt angrep på Trondheim ble oppgitt på grunn av mangel på tungt artilleri. Da kongen falt ved Fredriksten festning mot slutten av 1718, returnerte Armfelt til Sverige gjennom Tydalen og 3 000 mann omkom i snøstorm. Steinkjer var et handelssentrum med røtter helt tilbake til vikingtiden, men vekstperioden kom først i unionstiden med Sverige. Innenfor Trøndelag lå de norske områdene Jemtland og Herjedalen som gikk tapt til Sverige da kong Kristian IV førte krig med Sverige på 1640-tallet. Freden i Brömsebro i 1645 fastla overgangen. Fra en svensk beretning har vi klippet følgende dramatiske avsnitt fra sagatiden: ”När Olav Haraldsson blev avsatt som regent tvingades han till landsflykt i Ryssland för sin kristna tro. Från Sverige kom han marscherande genom Jämtland, där flera jämtar anslöt sig till honom, däribland Arnljot Gelline. Gelline lät döpa sig och följde med Olav in i Tröndelag för att återta makten. Väl där började det berömda slaget vid Stiklestad, alldeles väster om Jämtland. Gelline stred närmast Olav och kort efter att Gelline dog gick Olav samma öde till mötes. Olav helgonförklarades strax efter sin död år 1030. Vägen Olav färdades på genom Jämtland blev en pilgrimsled och varje år vallfärdade pilgrimer genom Jämtland till Nidarosdomen, dessa har för övrigt givit Pilgrimstad dess ortnamn. Runt Olav och hans gärningar uppstod en kult, Sankt Olavskulten. I Jämtland kom den att bli särskilt utbredd. Än idag är Jämtland överrepresenterad i namnstatistiken över pojkar vars namn härstammar från Olav och landskapet har även många vars efternamn är Olofsson eller Olsson, som vittnar om namnets popularitet. Olav helgades även med en särskild dag, den 29 juli blev Olsmäss eller Orsmäss (Olofsmässa). Gelline, Jämtlands mest kända viking fick en egen opera - Arnljot.”