Postgangen Trondheim-Vardøhus (Nord-Norgeruten)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Ulrik Frederik Gyldenløve, stattholder i Norge 1664-1699, maleri av ukjent kunstner.

Postgangen Trondheim-Vardøhus (Nord-Norgeruten) var av stor betydning fordi Nordområdet lenge hadde vært politisk omstridt. Sverige, som ønsket adgang til hav, hadde prøvd seg med en form for anneksjonspolitikk, men Kalmarkrigen (1611-1613) hadde resultert i at områdene i nord til og med Vardøhus amt, ble anerkjent som del av Danmark-Norge. På østsiden av Varangerfjorden kom russisk territorium, men Danmark/Norge hadde ikke hatt konflikter med Russland i nord. Det var naturligvis viktig for kongen å ha administrativ og politisk forbindelse med landsdelen for å kunne håndheve makten både innad i landsdelen og mot omverden.

Handelsmenn i Bergen og i Trondhjem hadde sterke økonomiske interesser i Nord-Norge og trengte informasjon om fiskeriene. Hensynet til handel og næringsliv kom til å veie stadig tyngre mot slutten av 1700-tallet da handel og næringsvirksomhet ble liberalisert. I 1789 mistet borgerne i Bergen og i Trondhjem sine privilegier (enerett) på handelen med Nord-Norge. Under protester fra disse byene ble det etablert tre kjøpsteder (byer i moderne terminologi) i Nord-Norge: Vardø og Hammerfest i 1789 og Tromsø i 1794, og alle hadde naturligvis behov for kontakt med omverden. Postforsendelse hadde før Postverket fikk etablert postgang på Nord-Norge, måttet foregå som tilfeldig transport med jekter på vei sydover til for eksempel Bergen eller på vei nordover fra Bergen (leilighetstransport).

Det var Ulrik Frederik Gyldenløve, stattholder i Norge 1664-1699 og uekte sønn av kong Frederik III (regjeringstid 1648-1670) som fikk opprettet postgangen på Nord-Norge på 1660-tallet. Arbeidsgruppen som kaller seg samkultgruppen har fulgt postgangen helt til unionen mellom Danmark og Norge ble oppløst i 1814. Ordet samkult er et akronym (forkortelse) for samferdsel kultur og teknologi. Det er gruppens overbevisning at samferdsel, kultur og teknologi henger intimmt sammmen, og det er dette samspillet som står sentralt i gruppens arbeid. Grunnleggende informasjon av betydning om postvesenet er samlet i den oversiktlige artikkelen samkult1. I seks artikler er fem nasjonale og en internasjonal postrute presentert. Nord-Norgeruten er en av de nasjonale hovedrutene, se også lenker.

Hovedopplysninger om ruten

Frimerker til minne om at postgangen på Nord-Norge var 300 år gammel i 1963.
Foto: Postverket

I 1647 ble Postverket opprettet med fire postruter sydpå. I 1663 ble det så tatt initiativ til postgang på Nordlandenes amt (idag: Nordland og Troms fylker) uten at det ser ut til å ha blitt regelmessig drift. To år senere ga stattholder Gyldenløve ordre til stiftamtmannen i Trondhjem å få i gang regelmessig postgang. Det ene av de to frimerkene som Postverket utga i anledning 300 års jubileet i 1963, viser postførsel på elv og ble nok ikke benyttet før postgangen så smått begynte på 1690-tallet i Vardøhus amt. Det andre frimerket viser trolig postførsel i bipostrute eller i beskyttet led.

For innsikt i den regionale inndelingen i landet som for eksempel amt, fogderi, len, og stift kan det henvises til samkult1.

Postruten skulle gå gjennom tre områder som medførte ulike utfordringer og problemer ved planlegging og gjennomføring. Enklest var det å lage ruteopplegg i Trøndelag. Dessuten var behovet for posttjenester ganske stort der som vi skal se i neste kapittel. Nordlandenes amt kom i en mellomstilling, og vanskeligst ville det bli å få til regelmessig postgang i Vardøhus amt. Til det var både fremkommelighet i amtet og dets tilgjengelighet for problematisk for sentralmyndighetene. Derfor ble det lenge ikke aktuell politikk å forlenge postruten inn i Vardøhus amt.

Kildene gir ulike opplysninger om antall postgårder i postruten gjennom Trøndelag og Nordlandenes amt. Samkultgruppen har valgt ut de kildene som synes å gi det rimeligste bildet. Ifølge Erling Svanberg (1990) Langs vei og lei i Nordland. Samferdsel i Nordland gjennom 3000 år, kom det i alt 55 postgårder gjennom hovedruten i Nordland inntil 1720. Ut fra boken som de nordiske postmuseene utga i 2004 En reise på Nordens eldste postveier, kan det ha vært 26 postgårder i Trøndelag og 11 i Troms. Det gir i alt 92 postgårder frem til Vardøhus amt (Alteidet). Boken som de nordiske postmuseene utga, har vist seg spesielt nyttig for hele postruten. I boken oppgis alle postgårdene med navn og deres lokalisering slik situasjonen var på 1690-tallet, helt frem til Vardøhus festning. Schou oppgir om lag 90 frem til Vardøhus amt, og disse kildene synes derfor ganske samstemte. Noen steder arbeidet riktignok flere postgårder sammen om en etappe når forholdene var spesielt vanskelige, men vi har likevel tolket tallet tilnærmet som postetapper. Siden avstanden mellom Trondhjem og Tromsø var 1100-1200 km, ble gjennomsnittlig avstand for hver postetappe omtrent 12,5 km. I de øvrige nasjonale postrutene var gjennomsnittlig avstand omtrent 1 landmil (11,3 km).

I 1694 ble postgangen forlenget til Vardøhus festning, en strekning på omtrent 800 km. Til denne strekningen valgte myndighetene ut 22 postbønder ifølge boken Alltid underveis. Postverkets historie gjennom 350 år bind 1, Finn Erhard Johannessen (1997). Det gir en gjennomsnittlig transportavstand mellom gårdene på 36 km. Det var langt mellom bosettingene i fylket, og den kontrollen Samkultgruppen har gjennomført, tyder på at tallet kan være riktig når det gjelder hovedruten gjennom amtet, se siste kapittel. Ifølge boken som de nordiske postmuseene utgav, var tallet enda lavere ved etableringen på 1690-tallet. Av Svanberg (1990) fremgår det imidlertid at det ikke ble noe av ordningen før i 1723, og Schou (1947) gir uttrykk for at ingen visste når posten skulle gå eller komme, men en form for postgang var jo også dette.
Måter for postfremføring omkring 1800 (Tegninger av Bloch og Holmboe til jubileumsutstillingen i 1914)

Postgangen ble langsom og upålitelig både på grunn av naturens hindringer, og fordi postbøndene kunne være på fiske langt hjemmefra. Da kunne posten bli liggende, kan hende i ukesvis. Myndighetene kunne også somle med å sende posten videre. Posten mellom København og Vardøhus kunne ta et halvt år vinterstid og noen måneder kortere om sommeren. Dersom bare hensynet til Vardøhus festning hadde vært avgjørende for opplegget til Postverket, kunne naturligvis postgangen blitt mye raskere enn den ble. Kong Christian IV (regjeringstid 1588-1648) som viste stor interesse for forholdene i nordområdene, seilte helt til Vardøhus i 1599. Han seilte med sin flåte fra Vardøhus til Bergen på bare 21 døgn i juni måned eller på 3 uker. Det er neppe sannsynlig at kongens eskadre lå stille om natten, se Sverre Steen (1929) Ferd og fest.

Fra 1723 ble en ny ordning iverksatt. Posten skulle bli fulgt av én postfører hele veien. Han ble kalt postekspress. Han skulle benytte postbøndene til å transportere seg og postsekken. Med denne ordningen tok det tre måneder å få sendt post fra Trondhjem til Vardøhus. I henomot 20 år ble posten sendt 2-4 ganger i året. I 1740 ble det bestemt at posten skulle gå hver fjortende dag gjennom Innherad (fellesbetegnelse på de mektige jordbruks- og skogdistriktene omkring den indre delen av Trondheimsfjorden), se neste kapittel, og til Nord-Norge hver annen måned, altså 6 ganger om året. Klagene over dårlig postgang fortsatte imidlertid, og på 1760-tallet fikk myndighetene en kyndig mann (Schanche) til å se på saken. Hans uttalelse fra 1768 konkluderte med at nytten av daværende post var "omtrent intet". Fra 1768 ble forbedringer iverksatt og frekvensen utvidet til 8 ganger om året. Ytterligere forbedring kom mot slutten av unionstiden i forbindelse med opprettelse av postrutens første postkontor i Terråk i Bindalen. Det var i 1804. Da ble det ukentlig postgang mellom Trondhjem og Terråk, og frekvensen gjennom Nordland og Troms ble øket til hver tredje uke. Da postruten var innarbeidet, var det i alle fall spart to uker frem til Alta, og fremføringstiden mellom Trondhjem og Vardøhus nærmet seg to måneder. For Vardøhus ble ikke frekvensen utvidet til hver tredje uke før i 1813 ifølge Schou. Det var imidlertid fortsatt langt igjen til forholdene sørpå med ukentlig post. Et brev mellom Hammerfest og København tok nok tre måneder.

Selv om fremføringstiden altså ble kortet ned utover i unionstiden, tok det likevel meget lang tid å få posten frem. Ruten mellom Christiania og Bergen ble ansett som den vanskeligste av rutene fra 1647. Det tok 8-9 dager å få post sent mellom de to byene og langs en postrute som kan ha vært vel 600 km lang ifølge artikkelen Postgangen Christiania-Bergen. Omregnet til de 2 000 km mellom Trondhjem og Vardøhus skulle det tilsi en frmføringstid på omtrent 1 måned. I praksis brukte posten i nord minst den dobbelte tid. Slik sett hadde Nord-Norge vesentlig dårligere postbetingelser enn resten av landet.

For å øke frekvens og redusere transporttid fra og til Vardøhus amt opprettet myndighetene en vinterpostrute i 1798. Den ble koblet opp til det svenske postverkets rutenett, se siste kapittel.
Frimerker med motiv hentet fra nordnorske båttyper (Postverket, 1983)

Det meste av postgangen foregikk langs skipsleden med båt, men med fjorder som skar seg langt inn i landet, ble landverts postfremføring over eid eller over øyer og halvøyer en løsning i praksis. Bare i nedre delen av postruten fantes sammenhengende vei. En nødtørftig sammenhengende veiforbindelse mellom Trondhjem og Vardøhus ble først etablert under den andre verdenskrigen (1941).

Postruten var den farligste av postrutene når antall dødsfall i tjenesten legges til grunn. Båttransporten på bildet over vanlige former for postfremføring omkring 1800 viser postføring i en bipostrute ifølge Svanberg (1990). I hovedruten måtte større båter benyttes, oftest av seksærings størrelse med tre roere foruten postekspressen, se tegningen til sogneprest Helzen eller frimerkene med motiv fra nordnorske båttyper. For øvrig kan det henvises til lokalhistoriewiki: båttyper. Svanberg skriver at båtposten til Vardøhus var verdens lengste og mest slitsomme.

Det er ikke kjent for samkultgruppen hvor lang postruten egentlig var, men dagens strekning langs vei mellom Trondhjem og Vardø er i underkant av 2 000 km. Svanberg (1990) skriver at avstanden kan ha vært 1 500 km, men føyer til at den godt kan ha vært lengre.

Selv om det skjedde forbedringer i postruten i unionstiden, lå ytelsene tilbake for forholdene i de andre postrutene. I de historiske dagene i 1814 skulle representanter fra hele Norge møtes på Eidsvoll. Det kom ingen representanter fra Nord-Norge fordi postgangen var så langsom at det ikke ble mulig å avholde lokale valg i tide. Det kom heller ingen representanter til det etterfølgende overordentlige Storting høsten 1814.
Seksæring (Tegning av sogneprest Helzen fra Ranens beskrivelse 1834)

Frem til 1804 ble postgangen på Nord-Norge administrert fra Trondhjem, og det fantes ikke postkontor på strekningen, bare postekspedisjoner eller poståpnerier. Siden ruten ble opprettet av hensyn til behovene som øvrigheten hadde, ble den lagt der øvrigheten holdt til, og i stor grad med disse som poståpnere. Først i 1804 ble det første postkontoret opprettet, se kapittel 3. Samkultgruppen er ikke kjent med hvor mange poståpnerier det var i hovedruten, men har gjort et enkelt overslag. Posten ble i alle fall ført innom fogdegårdene, og det er nok rimelig å oppfatte dette slik at fogden da var utstyrt med postnøkkel for å åpne og lukke postsekken. I Trøndelag gikk posten gjennom 4 fogderier og i Nordlandenes amt også 4 fogderier. Vardøhus amt ser ut til bare å ha vært et fogderi. Det må også antas at poståpneren der amtmannen bodde, var utstyrt med postnøkkel. I 1740 flyttet amtmannen i Vardøhus amt til Alta, og det ble en av offiserene på Vardøhus festning som fikk myndighet til å ekspedere posten der. I alt må det ha vært minst 12 steder med anledning til å behandle postsekken, men posten kan også ha vært innom sognepresten. I praksis var nok tallet på poståpnerier høyere.

Det ble opprettet bipostruter i tilknytning til hovedruten flere steder, for eksempel til Lofoten og Vesterålen. Disse bipostrutene krevde 14 postgårder ifølge Svanberg (1990).

Offentlig post skulle sendes gratis med Postverket, mens det skulle betales for den private posten. Derfor ble det et ytterligere handikap å skulle sende post fra Nord-Norge. Takster og andre økonomiske forhold er behandlet i samkult1.

Strekningen Trondhjem-Namsen

Inndelingen i Trondhjem-Namsen som én poststrekning kan begrunnes med at den i hovedsak var fremkommelig med hest i motsetning til resten av postruten. Den sydlige delen av posttransporten foregikk over land, i alt kan denne landstrekningen ha vært i underkant av 200 km. Samkultgruppen vet ikke om eller når posten gikk over til å bli kjørende.
Kartutsnitt fra kart over det sydlige Norge (Kartet er utarbeidet av C. J. Pontoppidan, 1785)

Kartet til Pontoppidan fra 1785 over Det sydlige Norge dekker også Trøndelag. Grensen mot Nordland er trukket opp med tykk sort strek på kartkopien. Samkultgruppen har merket av postrutens sannsynlige trasé på kartkopien og med posthorn angitt historisk interessante steder som posten passerte på sin vei, således Stjørdalen, Verdalen, Steinkjer og Sævik ved Selnes. Landtransport er avmerket med røde prikker og båttransport med blå prikker.

Postbonden på Rotvold hentet posten ved Trondhjem postkontor og førte den til Malvik, der andre postbønder overtok og førte postsekken til Stjørdal. Postveien fra 1600-tallet finnes fortsatt i Gjevingsåsen mot Hommelvik – den er nå skogsbilvei. I samme området er kjøreveien fra 1700-tallet bevart i bratt lende, delvis på 2 meter høye tørrmurer. Posten fulgte Trondhjemsfjorden og Borgenfjorden mot Steinkjer, deretter gikk ruten over Hjellbotn og Namdalseid og frem til Selnes et kort stykke fra dagens Namsos. Så ble posten ført sjøveien nordover. Det var den opprinnelige ruten.

I 1804 da postførselen ble ukentlig, ble også ruten noe forandret etter Namdalseid. Postskifte fant sted på gården Skage litt oppe langs elven Namsen i Overhalla. Deretter fortsatte posten over land til Vemundvik, så fulgte båttransport via Jøa til Kolvereid og dels båt-, dels landtransport til Foldereid og landtransport derfra til Terråk i Bindalen.

Postbefordringen på Nord-Norge ble i det meste av unionstiden administrert fra postkontoret i Trondhjem. Byen er i Samkult behandlet både i artikkelen Postgangen Christiania-Trondhjem og i artikkelen Postgangen Stavanger-Trondhjem (Kystpostruten), men fra litt forskjellige synsvinkler. I den førstnevnte av de to artiklene er vist lokaliseringen av postkontorene i byen. Først i 1804 ble det opprettet postkontor i ruten mellom Trondhjem og Vardøhus. Det ble lagt til Terråk i Bindal og fikk navnet Nordland Postcontoir, se neste kapittel. For øvrig fantes postekspedisjoner og poståpnerier.

Det var flere grunner til omlegging av postruten i 1804. En ny organisering av ordningen med postekspresser hadde vist seg påkrevd, og postgang hver annen uke gjennom Trøndelag hadde vist seg utilstrekkelig. Trøndelag var et sterkt militært område med lokalisering av store militære enheter. Allerede i 1740 hadde det militære organisert en ukentlig privat regimentspost mellom Innherad og Trondhjem. Posttjenesten ble utført av soldater som gikk ruten, men de tok også med seg privates post så langt nordfra som Helgeland og Salten. På den måten gikk Postverket glipp av inntekter, men siden det den gangen ikke var aktuelt å øke frekvensen, gjorde ikke Postverket noen anstrengelser for å stoppe denne private posten. Først i 1804 kom ordningen med ukentlig rute i Postverkets regi mellom Terråk og Trondhjem. Da la forsvaret ned sin rute.
Kanoner med hjul og meier for hæren (Postverket, 1985 i anledning 300 års jubileum for artilleriet i Norge)

Trøndelag var interessant for Sverige blant annet fordi det er kort vei til åpent hav. Østersjøen frøs igjen om vinteren og isolerte dermed Sverige. Innenfor Trøndelag lå de norske områdene Jemtland og Herjedalen som gikk tapt til Sverige da kong Christian IV førte krig med Sverige på 1640-tallet.

Ved freden i Brömsebro i 1645 måtte kong Christian IV avstå Jemtland og Herjedalen til Sverige. Sønnen kong Frederik III (regjeringstid 1648-1670) ønsket revansj og gikk i 1657 til krig mot Sverige. Den gikk dårlig for unionen, og ved freden i Roskilde i 1658 gikk Trondhjem tapt. Samme året ønsket den svenske kongen flere erobringer og gikk til krig. Da gikk det bedre for unionen, spesielt for nordmennene og Trondhjem ble gjenerobret.Ved fredstraktaten i København 1660 fikk unionen Trondhjem tilbake, Jemtland og Herjedalen var derimot tapt for alltid. Det er ikke overraskende at Trøndelag ble et sterkt forsvarsmessig område i unionen. Det bodde også relativt mange mennesker der, i alle fall etter norsk målestokk. Etter folketellingen i 1801 bodde det vel 42 000 mennesker i Nord-Trøndelag.
Kavlbru i Sparbu (Foto: O. Farbregd i boken Om veger, bruer og folk i Nord-Trøndelag av Mads Almaas, 1999)

Sterkt forsvar i Trøndelag ga uttelling under den store nordiske krigen. Ned Verdalen kom den svenske generalen Armfelt med 10 000 mann høsten 1718 for å erobre landsdelen, mens kongen, Karl XII gikk til angrep i Syd-Norge. Et planlagt angrep på Trondhjem og Christiansten festning ble oppgitt på grunn av mangel på tungt artilleri. På festningen ventet 1 000 mann og mange kanoner på Armfelt som bare hadde syv små feltkanoner. Han våget derfor ingen storm på festningen. Da kongen falt ved Fredriksten festning mot slutten av 1718, returnerte Armfelt til Sverige gjennom Tydalen og 3000 mann omkom i snøstorm.

Frimerkene viser at datidens kanoner kunne være utstyrt med hjul eller meier, men Armfelt kom marsjerende gjennom veiløst terreng i barmarkstid og kunne følgelig ikke transportere tungt materiell.

I 1768 ble N. F. Krogh tilsatt som generalveimester i Det Nordenfjeldske Norge og Trøndelag ble et stort innsatsområde for ham. Før han gikk av i 1800 rakk han å få laget kjørevei til Steinkjer fra Trondhjem. Den tyske geologen Leopold von Buch reiste denne veien i 1807 og skrev beretning om turen som førte ham helt til Vardøhus amt. Veien må ha vært god for sin tid, for på reisen gjennom Trøndelag til Steinkjer benyttet han til og med 4-hjulet vogn. I Steinkjer fikk han vognen returnert til Trondhjem. Han benyttet båt gjennom Beitstadsundet til Hjellebotn og slede over Namdalseid til Årgård. Derfra seilte Buch nordover.

Fra gammelt av var det blitt anlagt rideveier der det var grunnlag for det. Bøndene var pålagt både å anlegge og å vedlikeholde disse veiene. Ved myrholdige strøk hadde bøndene lært seg å legge tømmerstokker eller tilhogd tømmer på bestemte måter over disse myrene. Kavlbroer ble de kalt, og det er funnet rester av slike kavlbroer i Trøndelag, slik bildet viser. Utover mot slutten av 1700-tallet ble rideveier utbedret til kjøreveier. Dette var innsatsen til generalveimester N. F. Krogh. Der det var mulig ble det anlagt steinbroer over elver, og i bratt lende ble det bygd opp høye murer for å hindre at vei raste ut. Bildet viser en slik mur nord for Verdal. Da general Armfelt kom ned Verdalen måtte han anlegge kavlbroer for å få soldater og hester frem. Det sinket naturligvis fremrykkingen.
Steinmur i veien ved Røra (fra omkring 1800) (Foto: Roar Haug i boken Om veger, bruer og folk i Nord-Trøndelag av Mads Almaas, 1999))

Postruten passerer flere kjente historiske steder. Langt syd, i Stjørdal, finnes et hovedverk fra barokken, nemlig kirkestolen fra 1685 i Værnes kirke laget for general Chr v Schultz. Kirken er en langkirke i romansk stil fra 1100, bygget i stein og med plass til 400. Kirken er den eldste bevarte steinbygningen i landet.

Ved Verdal ligger et at landets mest kjente slagsteder, Stiklestad. Der ble kong Olav Haraldsson drept i kamp mot en stor bondehær i 1030. Liket ble i all hemmelighet transportert til Trondhjem og begravd i sandjord. Da liket ble gravd opp flere måneder senere, hadde det ikke gått i forråtnelse. Ifølge Snorres kongesagaer hadde også flere andre jærtegn inntruffet, og mytedannelsen var i full gang. Paven kanoniserte kongen, og det foregikk en omfattende valfart til Trondhjem i middelalderen fra mange steder, både i innlandet og i utlandet. Valfarten var omfattende og foregikk i hele den katolske tiden, dvs frem til 1536, slik at det ble opparbeidet spesielle fár i terrenget. Disse fárene er kjent som pilegrimsleder, se artikkelen Postgangen Christiania-Trondhjem. I artikkelen finner vi også en omtale av de mest kjente pilegrimsledene som pilegrimene fulgte på sin valfart.

Steinkjer var et handelssentrum med røtter helt tilbake til vikingtiden, men vekstperioden kom først i unionstiden med Sverige.

Strekningen Namsen-Salten (Sandhornøya)

Fra Selnes ble posten ført sjøveien til Otterøya, derfra over til øya Jøa før den fryktede og farefulle Folda ble passert. Fjorden ble i samtiden oppfattet som en av de farligste langs Nordlands-kysten.

Kartskisse over postruten gjennom Nordland frem til Sandhornøya i Gildeskål (Kartskissen er fra 1983-utgaven av Det bestes store Norge atlas)

Etter at Folda var passert, ble posten sendt over en halvøy, inn gjennom Nærøysundet og til bunnen av Årsetfjorden. Deretter ble posten fraktet over et eid og rodd over Bindalsfjorden til øya Sømna. Posten var da kommet inn i Nordland og den videre transport langs Helgeland er skissert på kartet.

Kartgrunnlaget er hentet fra 1983-utgaven av Det bestes store norske atlas. Postruten fra grensen mellom Nord-Trøndelag og Nordland til Sandhornøya i Gildeskål er prikket med blåfarge siden det aller meste av ruten foregikk til sjøs. Samkultgruppen har bare merket av ett sted med røde prikker, det er eidet over til Sørfjorden. Interessante steder langs ruten er merket med posthorn.

Ved farefull båtskyss i sjøsprøyt er ikke postveske hensiktsmessig for å føre posten frem. Postvesken kan bli gjennomvåt og posten bli beskadiget. For posttransport i båt ble etter hvert en postbomme (postkiste) innført på postruten. For at postbommen skulle få plass til all posten måtte den ha et visst volum som naturligvcis gjorde den uhensiktsmessig å bære over litt lengre avstander. Den postbommen som er vist på bildet, har en lengde på 57 cm, en høyde på 28 cm og en bredde på 30 cm. Postbommen står i Postmuseets samlinger, og bildet er kopiert fra Svanberg (1990).
Postkiste (bomme) (Foto: Postmuseet)

I luftlinje kan strekningen mellom Sømna og Gildeskål i Salten være på omtrent 220 km. Området utgjorde imidlertid bare ett fogderi, og det var naturlig nok behov for mer enn ett poståpneri langs så lang en kystlinje. Fogden var et naturlig poståpner, men med så store avstander kunne også sogneprestens gård være poståpneri.

Én fogd på så lang kyststrekning reiste naturlig nok flere problemer. Det ble vanskelig å få grepet lovbrytere når lovens håndhevere var så få, avstandene så store og mulighetene for å stikke seg bort så betydelige. Det var også tidkrevende å få lovbrytere dømt. Lang saksbehandlingstid og sen postgang gjorde at dømte kunne bli sittende i forvaring i lang tid. I mellomtiden måtte arrestanten passes på av lokalsamfunnet. Svanberg (1990) har et fornøyelig bilde av allmuen som ble plaget med vaktholdet av arrestanter mens man vel og lenge ventet på justissakene som skulle komme i posten slik at dom kunne forkynnes, se bilde.

Da posten brukte to-tre måneder mellom Trondhjem og Vardøhus, kom det både klager og forslag til effektivisering av postgangen. I begynnelsen av 1800-tallet fikk fogden i Salten i oppgave å komme med forslag til forbedringer. Det kom også et annet forslag, og postmyndighetene i København kombinerte de to forslagene til et nytt som ble iverksatt fra 1804.

En innvending mot det gamle systemet hadde vært at postekspressene drev med egne salg av kramvarer de hadde kjøpt inn i Trondhjem før turen nordover. Den nye løsningen ble at posten nordover skulle gå ut fra gården Terråk i Bindalsfjorden med fast mannskap fordelt på tre etapper frem til Alta i Vardøhus amt der amtmannen holdt til. Postkontoret i Terråk fikk navnet Nordlands Postcontoir. Derfra skulle postførselen organiseres. Dermed ble det slutt på postekspresser som kjøpte inn kramvarer i Trondhjem. Etter en del prøving, feiling og justering ble resultatet en mer effektiv ordning, rapporterte postmesteren i Terråk. Posten ble sendt minst to uker raskere mellom Terråk og Alta enn under den gamle ordningen.

Så ble posten transportert nordover over Sømna, forbi Brønnøysund og til Hamnøya, deretter over nok en fjord til øya Mindla. Etter å ha blitt sendt over Mindfjorden passerte posten Tjøtta og Alstadhaug og fortsatte på innsiden av øyene Dønna og Lurøy.
Arrestant som venter på sin dom (Tegning av Bodvar Skutvik i boken Langs vei og lei i Nordland. Samferdsel gjennom 3000 år av Erling Svanberg, 1990 )

Ved Lurøy ble posten transportert inn Aldersundet mot fastlandet og over et eid til Sørfjorden. Deretter krysset postfolkene en rekke fjordmunninger og utsatte strekninger før de nådde frem til Salten og Gildeskål. Første postgård i Gildeskål lå på Sandhornøya.

Farene og strabasene på ruten var mange og sjansene for at postfolkene kom til å sette livet til, var betydelige. Klimaet var hardt og kysten barsk. Fogden på Helgeland skrev i 1691: ”nu paa Nogle faa Aar, er til Søes med Postens førelse tvende baade og Folck omkomen”.

Stedsnavnene på strekningen opp mot Salten vitner om gammel bosetting. Fra sagatiden hadde man høvdingseter som Torget, Tjøtta og Dønnes. Naturens attraksjoner er det mange av som fjellene De syv søstre, Hestmannen, Torghatten, Rødøyløva og ute i havet Lovunden og Træna.

Norgeshistorien har et galleri av kjente personer fra strekningen. En av de mest kjente er presten Petter Dass som ble født samme året som Postverket ble etablert i 1647 og døde i 1707. Han var i mange år sogneprest på Alstadhaug og har en sterk posisjon som dikter på norsk grunn i unionstiden. Han kan sies å representere barokken i norsk litteraturhistorie. Hans mest kjente skrift er Nordlands trompet som riktignok først ble trykt i 1739, altså lenge etter hans død.

En kjent høvdingskikkelse fra sagatiden er Hårek fra Tjøtta. Ham kom i motsetningsforhold til kong Olav Haraldsson og var blant høvdingene som felte kongen i slaget på Stiklestad i 1030. Under et besøk sørover til Nidaros seks år seinere for å forlike seg med kong Magnus den gode (sønnen til kong Olav Haraldsson) ble Hårek drept ifølge sagaen til Snorre Sturlasson.

Strekningen Salten (Sandhornøya) - Trondenes

Postbonden på Sandhornøya i Gildeskål fraktet posten over Saltfjorden til Bodøgård der amtmannen i Nordlandenes amt holdt til. Bodø ble ikke kjøpstad før i 1816, og vokste meget langsomt. Stedet var den gangen kjent som Bodin, og bildet viser Bodin kirke med prestegården omkring 1840.
Bodin kirke (Utsnitt av fargelitografi)

Bodinhalvøya har hatt bosetting i over 1000 år, kirken er fra 1200. Der finnes noen av landets eldste bevarte vegg- og takmalerier i fullt utviklet rokokkostil, finansiert av velstående patrioter omkring 1754. Hos naboen, Landbruksskolen fins et rom oppkalt etter kong Ludvig Filip av Frankrike. Historien forteller at kongen bodde der i 1795, på flukt fra revolusjon i Frankrike. Dette var før han ble konge. Han ble selv styrtet ved februarrevolusjonen i 1848.

Det viktigste og det eldste poståpneriet i amtet lå i nærheten av amtmannsgården. Mot slutten av unionstiden var sognepresten poståpner og fikk etter en stund den finere tittelen av postekspeditør.

Amtmann Preben von Ahnen var en viktig drivkraft bak etablering av organisert postgang på Nord-Norge. Han hadde sine røtter i Pommern og kom til Norge omkring 1630. Han ble en stor jordeier og gjorde militær karriere. Han ble amtmann i Nordlandenes amt ved innføringen av eneveldet i 1660. Omkring 1660 la han frem en plan for en slags organisert postgang i det nordenfjeldske basert på båtskyss. Planen ble godkjent ved kongelig forordning i mars 1663.

Etter at amtmannen hadde lest posten sin og gjort ferdig den posten han ønsket skulle sendes nordover, gikk den videre langs Salten, passerte Kjerringøy med gammelt handelssted før den ble sendt over Folda til Brennsund. Så gikk postferden langs Steigen til Hamarøy og inn Presteidfjorden til Nordkil.

I Steigen fins flere historiske steder. Det har vært høvdingsete på Vollmoen og i Bøvika. Ved Steigen kirke ble det holdt lagting for lenene i amtet hvert år til 1797. I Steigen lå et viktig poståpneri. Der ble brevene sørfra sortert i to pakker. Den ene ble sendt nordover til Vesterålen, den andre vestover til Lofoten.

Tysfjorden sto for tur til å bli passert.
Postruten mellom Bodin og Tromsø (Det bestes store Norge atlas)
Denne fjorden er den eneste langs kysten av Nordland der dagens trafikanter på E6 fortsatt er nødt til å benytte ferge. Etter Tysfjord ble posten sendt videre et stykke langs kysten før den ble ført over Ofotfjorden og inn Tjeldsundet. Med datidens tekniske utrustning var det naturligvis viktig å krysse Ofotfjorden der den var forholdsvis smal, og det ble den et stykke etter at postruten hadde passert Tysfjorden.

I Tjeldesundet krysset posten grensen mellom Salten og Senja fogderi. Fogdegården Ervik i Senja fogderi lå like utenfor dagens Harstad.

Postruten ble opprinnelig lagt slik at den gikk innom flest mulig av de steder der øvrigheten holdt til. Mot slutten av 1700-tallet ble ruten enkelte steder lagt noe om for å få kortere og greiere strekninger. Hensynet til effektiv postgang kom til å veie tyngre enn tidligere.

Kartet viser postruten mellom Bodin og Tromsø. Samkultgruppen har tegnet inn ruten blåprikket slik gruppen har lest seg til at den gikk. Med posthorn er interessante steder avmerket på kartet som er Det bestes store Norge atlas, 1983-utgaven.

I nærheten av fogdegården Ervik ligger Trondenes kirke som skal være verdens nordligste høymiddelalderkirke. Kirken var hovedkirke i Trondenes prestegjeld, det største prestegjeldet i Trondhjem stift. Kirken er bygget i gotisk og romansk stil. Både i katolsk tid og i tiden etter reformasjonen ble kirken regnet som den største og vakrest utstyrte kirken nord for Trondhjem. i dag utgjør Trondenes en del av Harstad by.

Strekningen Trondenes-Alteidet

Etter at fogden i Ervik hadde gjort seg ferdig med posten ble den sendt inn i Troms fogderi. Første stopp var Sandsøy ved Grytøy. Deretter fulgte seilas over Vågsfjorden før postbåten kom i ly av den store øya Senja. Overfarten var så utsatt at hele tre gårder delte på transporten. For å minske på risiko foregikk seilasen inn Eidepollen med landtransport over Stonglandseidet. Deretter fortsatte seilasen innover Solbergfjorden.

Utenfor Sandsøy og Grytøy ligger Bjarkøy som er en historisk øy nevnt i Snorres kongesagaer. Den var hjemstedet til Tore Hund, en annen av høvdingene som var med i slaget på Stiklestad i 1030 og medvirket til at kong Olav Haraldsson ble drept.

Kanskje var Bjarkøy også hjemstedet til farmannen Ottar fra Hålogaland. Det kan være han som har vært opphavsmannen til navnet Norge. Norge er en av få stater i Europa som ikke har fått navnet sitt etter den dominerende folkestammen. I Danmark hersket danene, i Sverige svearne. I Norge var det flere folkestammer uten at det har nedfelt seg i navnet, men landet kan ha fått navnet sitt etter en skipslei, Norvegir, takket være Ottar fra Hålogaland. Navnesaken er behandlet i den første artikkelen fra Samkultgruppen, se Samkult1. Bjarkøy og Trondenes var strategiske sentra fra slutten av vikingtiden og gjennom middelalderen, og var da landsdelens tettest befolkede.

Seilasen gjennom Solbergfjorden og deretter gjennom det langstrakte Gisundet foregikk i ly av øya Senja. Ved utløpet av Gisundet møter den sjøfarende Malangen, men trolig av flere grunner, som bosettingsmønster og farefull seilas, fortsatte posten innover på sydsiden av Malangen og Straumsfjorden. På nordsiden av Straumsfjorden ligger Kvaløya, og etter Straumsfjorden fortsatte posten nordover på innsiden av Kvaløya og gjennom Sandnessundet som skiller Kvaløya fra Tromsøya.

Ved liberaliseringen av handelen mot slutten av 1700-tallet mistet Bergen og Trondheim i 1789 monopolet på handelen med Nord-Norge. Samme året ble Tromsøs eldste hus, Tollbua på Skansen, bygd for å administrere skatter og avgifter fra den nye handelen. Byene Hammerfest og Vardø i Vardøhus amt ble grunnlagt i 1789, men det sto strid om hvor en ønsket tredje by skulle ligge. Konkurrenter til Tromsø var Gibostad på Senja samt Gausvik og øya Kjøtta ved Harstad. Valget falt til slutt på Tromsø, og stedet fikk rettigheter som by undertegnet av kong Christian VII i 1794. Han regjerte mellom 1766 og 1808. På dette tidspunktet bodde det ca. 80 mennesker i Tromsø, men funn forteller om en bosetting som går flere tusen år tilbake. Den første kirken ble bygd i 1254.

Tromsø ble bispesete i 1803 og amtmannen flyttet dit i 1814, men byveksten var langsom i den første tiden fordi unionen deltok i Napoleonskrigene på Napoleons side. I 1812 ble byen til og med angrepet av engelske styrker. Under unionstiden med Sverige (1814-1905) skjøt byveksten fart. Tromsø er i dag den største byen i Nord-Norge.

Postveien fra 1800 over Lyngseidet.
Foto: Tor Mikalsen

Posten fortsatte langs Grøtsundet til Karlsøy der fogden bodde, deretter over Lyngen til Skjervøy. I den tidligste tiden ble posten ført frem helt til Loppa. Der var det både havn og fiskevær. Kildene gir ikke opplysninger om hvor posten ble sendt etterpå, tilbake til Skjervøy eller direkte over Kvænangen til Alteidet og grensen til Vardøhus amt. Havstykkene i den nordlige delen av postruten var farefulle og satte den sjøfarendes evne til å manøvrere på store utfordringer.

Mellomriksvei fra 1800 mellom Skibotn og Finland/Sverige.
Foto: Cathrine Thorstensen

Etter 1690 ble innlandet viktigere for bosettingsmønsteret, de ytterste fiskeværene mistet sin betydning, og fogden flyttet i 1695 fra Karlsøy. Da ble også postruten lagt om. Etter seilasen ut Grøtsundet, ble ruten lagt inn Ullsfjorden, over Lyngseidet, ut Lyngen, gjennom Rotsundet, over Skjervøy og Kvænangen og inn til Alteidet.

På de sydligere postruter har Samkultgruppen i betydelig grad benyttet en bok som Statens vegvesen utga i 2002 Vegvalg. Nasjonal verneplan. Veger – bruer – vegrelaterte kulturminner (ISBN 82-91130-20-5). I Nordlandenes amt fantes i unionstiden praktisk talt ikke veier. På listen fins 270 veimiljøer og enkeltobjekter fra hele landet, men bare to fra Nordlands amt. Det ene veimiljøet (objekt 106) heter Postvegen og viser et lite parti av veien over Lyngseidet. Statens vegvesen skriver at det er ikke kjent hvor gammel veien er, men mener det er en av fylkets eldste kjøreveier og har oppgitt 1800 som årstall. Veivesenet skriver også at den er en typisk ”eidevei” som var vanlig langs hele norskekysten. Bildet viser veien.

På den andre siden av Lyngen, litt lenger syd, ligger Skibotn. Der har Statens vegvesen også identifisert en gammel verneverdig vei som blir kalt objekt 105 Markedsvegen. Den er som den forrige tidfestet til 1800, og blir kalt mellomriksvei mellom Skibotn og Finland/Sverige. I Skibotn ble det på 1800-tallet holdt marked 3 ganger om året, og stedet var en viktig handelsplass. Bildet viser et utsnitt av denne mellomriksveien.

Strekningen Alteidet-Vardøhus festning

Postruten gjennom Vardøhus ble etablert i 1694, men Svanberg (1990) skriver at ruten ikke kom i drift før i 1723, Schou (1947) ser derimot ut til å mene at det etter hvert kom i gang en slags uregelmessig postrute.
Karutsnitt av strekningen Tromsø-Vardøhus festning (Det bestes forlag)

Når vi sammenholder posthistorien som Schou skrev til Postverkets 300 års jubileum i 1947, Erhard Johannessens posthistorie til 350 års jubileet i 1997 og til slutt de nordiske postmuseers beskrivelse fra 2004, finner vi betydelige forskjeller. Det fins heller ikke et tidsuavhengig svar fordi traseen ble forandret fra tid til annen, og forfatterne har ikke beskrevet tidsutvikingen på en konsistent måte. Vi kan ikke fri oss fra følelsen av at amtet var så langt vekk og postgangen så sporadisk at presisjonsgrad ikke ble sett på som vesentlig. Det kan også se ut til at postgangen var forskjellig om sommeren og om vinteren.

For å forstå postgangen og utfordringene postfolkene må ha møtt er det nok viktig for en leser å huske at amtet var stort i utstrekning, omtrent som hele Danmrk, men hadde en meget liten befolkning. I 1801 bodde det bare 8 000 mennesker i hele amtet, og i betydelig grad bodde de i knutepunkter over det vidstrakte amtet. Dermed måtte postetappene bli lange både på sjø og land. På samme tidspunktet bodde det 18 000 mennesker i Bergen by, altså mer enn dobbelt så mange som i det vidstrakte Vardøhus amt.

Vi har i Samkult, etter å ha studert kildene vi har funnet frem til, valgt opplysningene i boken En reise på Nordens eldste postveier utgitt i 2004 av de nordiske postmuseer som grunntrasé. Opplysningene er oppgitt å være relevante for 1690-årene, altså ved etableringen. Det første bildet viser hovedpostruten gjennom Vardøhus amt tegnet inn av Samkultgruppen på Det bestes store verdensatlas (1963-utgaven). Kartet viser med posthorn steder som omtales i teksten. Kartet begynner med Tromsø og ruten følges videre frem til Vardøhus festning (Vardø). Blå prikker angir båtrute, røde prikker angir landrute. I noen grad har gruppen vært nødt til å foreta et skjønn når det gjelder fordeling mellom land- og sjøetapper.

Fogd i fylket Niels Knag skrev i 1693 en fullstendig beskrivelse av postruten Postwercket udi Finnmarchen. I teksten beskriver Samkultgruppen senere traseer og omtaler også biposter gruppen har kommet over.

Erhard Johannessen (1997) skriver at ruten etter Skjervøy gikk utover til Loppa, deretter på innsiden av Sørøya og Seiland og inn Repparfjorden. Erhard Johannessen har riktignok fått med at på 1690-tallet ble ruten lagt om via Alteidet. På den andre siden skriver han at deretter fortsatte posten som han har beskrevet, altså ut Langfjorden og mellom Sørøya og Seiland og inn Repparfjorden. Det anser Samkultgruppen som en mindre sannsynlig trasé. Da kan traseen Schou omtaler, virke mer sannsynlig. Han skriver at det ble opprettet en bipost mellom Tappeluft i Langfjorden og Loppa. Posten ble båret over fjellet til Øksford av én mann. Deretter ble posten ført sjøveien til Loppa over et av landets mest værharde strøk.

Frimerker til 200 års byjubileum for Hammerfest og Vardø i 1989 (Postverket)

Posten fra Troms kom til Alteidet, første postskifte i amtet. Gruppen har antatt at landstrekningen over til Langfjordbotn utgjorde en postetappe. Deretter ble posten sendt videre med båt ut Langfjorden til Langnes, så fulgte nok en båtetappe over Altafjorden til Korsnes. Derfra ble posten fraktet gjennom Vargsund til Klubben i Repparfjorden før den ble sendt inn til bunnen av Repparfjorden, etterfulgt av en landetappe tvers over halvøya til Smørfjorden. To spørsmål melder seg her. Hva skjedde da amtmannen flyttet til Alta i 1740, og hvordan ble postgangen på Hammerfest organisert etter hvert som stedet ble befolket?

Schou skriver at sorenskriveren i Vardøhus amt i begynnelsen av 1700 holdt til i Talvik ved Altafjorden bare 36 km fra Alta målt langs dagens E6. Nordlands- og Vardøhus-ekspressene skulle avløse hverandre i Talvik ifølge Schou, og i 1776 fikk sorenskriveren en viss årlig betaling som postekspeditør. Ifølge Schou var således Talvik et viktig sted i postruten, og postekspeditøren må ha hatt postnøkkel. Vi anser det som sannsynlig at postruten i alle fall fra 1723 gikk til Talvik før posten krysset Altafjorden. Et annet sted skriver Schou at i 1807 fikk en kjøpmann i Alta jobben som postmester over hele amtet. Vi velger å tolke denne opplysningen slik at da amtmannen i 1740 flyttet til Alta, ble det etablert postekspedisjon der og postruten forlenget inn Altafjorden helt til Alta.

Gjennomgangen av posthistoriene har gitt Samkultgruppen en tro at Alta ble stadig viktigere som knutepunkt i amtet. I et mer fremtidsrettet perpsektiv ble området også strategisk viktig. Noen få km nord for Alta ligger en liten fjordarm som heter Kåfjord. I unionstiden med Danmark bodde det knapt en eneste familie i Kåfjord, men det var påvist kopperforekomster i fjellet inne i fjorden. Under unionstiden med Sverige begynte et industrielt eventyr i Kåfjord. Mellom 1826 og 1879 ble det drevet et betydelig kopperverk der under engelske eiere. Gruvesamfunnet hadde egen butikk, skole og kirke og hadde ved folketellingen i 1835 655 innbyggere og var da det største tettstedet i hele amtet. På bildet av Kåfjorden hentet fra boken til Chr. Tønsbergs forlag (1848) kan kirken skimtes midt på bildet. På den tiden var dampskip som sees på bildet, blitt et vanlig syn langs kysten. Kåfjord spilte også en rolle under den andre verdenskrigen både som hovedkvarter for tyskernes krigføring i Nordvestrussland og som skjulested for slagskipet Tirpitz frem til oktober 1944. For utfyllende opplysninger kav det vises til [1].

Ingen av kildene oppgir hvordan kjøpstaden Hammerfest, opprettet i 1789, ble knyttet opp mot hovedpostruten. Schou omtaler klager fra kjøpmenn i Hammerfest over den langsomme postgangen sørover blant annet fordi posten ble forsinket i Alta, og at postgangen mellom Hammerfest og Alta kunne ta 2-3 uker. Det tolker vi slik at en bipost var opprettet mellom Hammerfest og Alta uten at etableringsår fremgår hos noen av forfatterne. Postgangen i denne bipostruten kan ha vært landpost over Kvaløya, deretter sjøpost gjennom Vargsund og inn/ut Altafjorden.

Hammerfest er Norges og trolig verdens nordligste by. Til å begynne med økte folketallet svakt og befolkningsmengden var i 1835 bare kommet opp i om lag 400 innbyggere. Deretter skjøt imidlertid befolkningsveksten fart.
Tegning av Kåfjord i Chr. Tønsbergs bok Norge fremstillet i tegninger, 1848 (Motiv tegnet av Mayer)

Klagene fra blant annet handelshus i Hammerfest over den langsomme postgangen, kan ha vært medvirkende til at det fra 1798 ble opprettet en vinterpostrute mellom Alta og Torneå i Finland for å bli koblet til det svenske postverkets rute mellom Helsingør og Torneå. Posten brukte bare 12 dager på ruten gjennom Sverige. Dermed skulle for eksempel et firma i Hammerfest kunne vente svar på et brev til København på et par måneder mot kanskje inntil et halvt år med postgang langs den ordinære kystruten. Transittposten var så mye raskere enn den ordinære ruten at det lønte seg for folk å benytte den for post mellom Nord- og Syd-Norge.

Vinterposten ble sendt med reinskyss mellom Alta og Leppajärvi via Kautokeino der soknepresten ble poståpner. I Leppajãrvi overtok det svenske postverket postgangen. Da ordningen hadde festnet seg, ble posten sendt hver fjerde uke.

Da avtalen om vinterposten ble inngått, hørte Finland til Sverige. Det svenske postverket sa opp postavtalen med Danmark-Norge i 1807, og året etter erklærte Danmark-Norge krig mot Sverige. Riktignok kom det til fredsslutning i 1809, men det tok et par år før vinterpostruten kom i gang igjen for Sverige hadde i mellomtiden tapt Finland til Russland i en krig i 1808. Da måtte ruten legges om med Haparanda som knutepunkt. I 1813 brøt det igjen ut krig mellom Danmark-Norge og Sverige og vinterpostruten kom ikke i gang igjen før i unionstiden med Sverige etter 1814.

I hovedruten har vi i vår beskrivelse foran kommet til Smørfjorden. Derfra ble posten fraktet videre nordover til Sortvik i Porsangerfjorden, hvoretter postfolkene foretok en tur-/returreise nordover til Kjelvik på Magerøy, den gangen et viktig fiskeri- og handelssted på øya. På denne avstikkeren var det nødvendig med to postskifter, det ene i Repvåg.

Fra Sortvik ble posten sendt over Porsangen etterfulgt av en landetappe tvers over Sværholthalvøya til Veidnes ved Laksefjorden. Fra Veidnes gikk posten over fjorden til Lebesby. Fra Lebesby har Samkultgruppen tegnet en lengre landetappe, først over Nordkinnhalvøya, deretter opp Tana-dalføret, over Varangerbotn og ut langs land til Vadsø, før posten sannsynligvis ble sendt sjøveien videre langs Varangerhalvøya til Vardøhus festning. Fordelingen mellom land- og sjøtransport på denne etappen er Samkultgruppen ikke helt sikker på fordi kildene ikke er samstemte og vage i presisjonsgrad.

Schou skriver at Vadsø lenge hadde vært den betydeligste handelsplassen i Finnmark og at handelsmannen og prosten vekslet om å være poståpner.

Schou beskriver to vinterpostruter som Samkultgruppen ikke har funnet hos de øvrige to kildene. Den ene ruten gikk mellom øst og vest i amtet med reinskyss over vidda mellom Alta, Karasjok og Polmak i Tana-dalføret. Den andre ruten gikk mellom Polmak og Kjøllefjord på Nordkinnhalvøya. Denne ruten gikk via Tana og Hopseidet.

Utsyn mot Vardøhus festning i Chr. Tønsbergs bok Norge fremstillet i tegninger, 1848 (Motiv tegnet av maleren Peder Balke)

Vardøhus festning skulle sikre norske interesser i Nord-Norge. Festningen ble anlagt i 1307 under Håkon 5 Magnusson til forsvar mot karelernes plyndringstokter. Kongen må ha hatt et strategisk blikk for forsvar for han anla også Bohus festning ved Kungälv og Akershus festning ved Oslo som byen da het. Under kong Christian I ble festningsanlegget revet og en ny festning bygd, sannsynligvis rundt 1470. På midten av 1500-tallet var festningen bestykket med 13 kanoner. Da kong Christian IV besøkte Vardøhus med en flåteeskadre i 1599, karakteriserte han anlegget som ussel festning. Den nåværende festning, reist 1734–38, er en åttekantet befestning, bygd i gråstein med brystvern av jord og torv og med tørr grav. I 1770-årene hadde den en bestykning på 28 kanoner. Festningen er trolig aldri blitt angrepet, men kan ha hatt betydning som preventivt vern for landsdelen. Vardøhus har fremdeles betegnelsen festning med egen kommandant. Festningen eies av Marinen.

Under oppgangstider på 1500-tallet kan det ha bodd om lag 300 mennesker på øya, og bebyggelsen hadde fått et bymessig preg. På 1600-tallet ble stedet som mange andre av de ytterste fiskeværene rammet av økonomiske nedgangstider. Resultatet ble nød og annen elendighet. En viktig årsak var at det økonomiske bytteforhold mellom fisk og korn ble dramatisk forverret til fordel for korn. Folk måtte følgelig betale mye mer for kornet de måtte kjøpe regnet i forhold til fisken fiskerne trakk opp. For å forstå betydningen av det forverrede bytteforholdet er det viktig å huske at folk i amtet ikke var selvforsynt med kornprodukter. Det kunne hende at prisen for korn innført sydfra ble så høy at fiskeproduksjonen ikke strakk til i bytte for korn.

1600-tallet satte Vardøhus en heller trist rekord ved at en av de største hekseforfølgelsene i landet skjedde der. Mellom 1621 og 1692 ble 80 kvinner funnet skyldige og dømt til å brennes på bålet. I følge rettsprotokollene hadde kvinnene hatt stevnemøte med djevelen på fjellet Domen.

Da amtmannen flyttet til Alta i 1740, overtok en av offiserene på festningen ansvaret for posten.

Posttiden mellom Vardøhus og Sør-Norge var lang av flere grunner. Det var få avganger og ankomster, regularitet kunne være dårlig, værforholdene dårlige, øvrighet og postekspeditører hadde rett til å holde på posten et viss antall dager eller timer og postbøndene kunne være borte på fiske da posten kom. Postetappene ble lange, og traseen for hovedruten kan tyde på at tallet på postbønder var 20-30 slik Johannessen (1997) oppgir og samkultgruppen har vurdert i kapittel 2. I 1813 hadde sommerposten avgang hver tredje uke.

Kilder og litteratur

Petter Dass (1647-1707) dikter og prest. Sogneprest i Alstadhaug fra 1689 til sin død i 1707. I bakgrunnen på det ene frimerket er tegnet fjellkjeden de syv søstre, på det andre frimerket ser vi Alstadhaug gård og kirke (Postverket, jubileumsutgivelse i 1997 i anledning av 350-års jubileet for hans fødsel)
  • Almaas, Mads (1999): Om veger, bruer og folk i Nord-Trøndelag. Statens vegvesen.
  • Bjørnland D. med flere (1977): Innenlands samferdsel i Norge siden 1800. Demring: 1800-1850-tallet. Transportøkonomisk institutt.
  • Broch, O. J. (1876): Kongeriket Norge og Det Norske Folk.
  • Dahl H. (1982): Teknikk, Kultur, Samfunn. Om egenarten i Europas vekst. Ingeniørforlaget.
  • Det Bestes Forlag (1963): Det Bestes Store Norgesatlas.
  • Det Bestes Forlag (1983): Det Bestes store Verdensatlas.
  • Helzen (1834): Ranens beskrivelse.
  • Johannessen F. E. (1997): Alltid underveis. Postverkets historie gjennom 350 år, bind 1 1647-1920. Utgitt av Posten i samarbeid med Elanders Forlag. (ISBN 82-90545-63-0).
  • Knag, Niels (1693): Postwercket udi Finnmarchen.
  • Margrete, Håndbiblioteket til dronningen: Norske Reise Anno 1733. København.
  • Nielsen, Anne-Mette (1999): Kongeferder i Norge gjennom 300 år. (ISBN 82-91130-14-0).
  • Nielsen, Anne-Mette (2008): Gjestgiveri – Skysstell – Hvilested.(ISBN 978-82-91130-30-9).
  • Nordiske Postmuseer (2004): En reise på Nordens eldste postveier. Helsinki, København, Oslo, Stockholm.
  • Pontoppidan C. J. (1785): Kart over det Sydlige Norge.
  • Postverket (diverse år): Utvalgte frimerker med relevans for Nord-Norge.
  • Rogan, Bjarne (1998): Mellom tradisjon og modernisering. Kapitler av 1800-tallets samferdselshistorie. Oslo. (ISBN 82-7099-292-5)
  • Schou, A. (1947): Postens historie i Norge. Postens 300 års jubileum. Aschehoug forlag.
  • Schougaard Joh. (1899): Det Norske Veivæsens Historie tidsrum 1820-1896.
  • Schulerud, Mentz (1974): Kongevei og fantesti. J. W. Cappelens Forlag AS. (ISBN 82-02-03043-9)
  • Statens vegvesen (2002): Vegvalg. Nasjonal verneplan. Veger-bruer-vegrelaterte kulturminner. (ISBN 82-91130-20-5).
  • Steen, Sverre (1929): Ferd og fest.
  • Svanberg, Erling (1990): Langs vei og lei i Nordland. Samferdsel i Nordland gjennom 3000 år. Nordland Fylkeskommune. (ISBN 82-7416-021-5).
  • Tønsberg, Chr. (1848):Norge fremstillet i tegninger.

Lenker


5500 milestolpe.jpg Denne artikkelen inngår i prosjektet Samkult
Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes via denne alfabetiske oversikten.


Valknute Kaar 2009.gif Hele eller deler av Postgangen Trondheim-Vardøhus (Nord-Norgeruten) er basert på en artikkel fra prosjektet Kulturminneløypa og er lagt ut på lokalhistoriewiki.no under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Når artikkelen har fjernet seg tilstrekkelig fra originalen, kan dette merket fjernes.
Flere artikler finnes via denne alfabetiske oversikten.