Postgangen Trondheim-Vardøhus (Nord-Norgeruten): Forskjell mellom sideversjoner

Postruten gjennom Vardøhus ble etablert i 1694, men Svanberg (1990) skriver at ruten ikke kom i drift før i 1723, Schou (1947) ser derimot ut til å mene at det etter hvert kom i gang en slags uregelmessig postrute.[[Bilde:Finnmark068 copy.jpg|thumb|Karutsnitt av strekningen Tromsø-Vardøhus festning (Det bestes forlag)]]

Når vi sammenholder posthistorien som Schou skrev til Postverkets 300 års jubileum i 1947, Erhard Johannessens posthistorie til 350 års jubileet i 1997 og til slutt de nordiske postmuseers beskrivelse fra 2004, finner vi betydelige forskjeller. Det fins heller ikke et tidsuavhengig svar fordi traseen ble forandret fra tid til annen, og forfatterne har ikke beskrevet tidsutvikingen på en konsistent måte. Vi kan ikke fri oss fra følelsen av at amtet var så langt vekk og postgangen så sporadisk at presisjonsgrad ikke ble sett på som vesentlig. Det kan også se ut til at postgangen var forskjellig om sommeren og om vinteren.  

For å forstå postgangen og utfordringene postfolkene må ha møtt er det nok viktig for en leser å huske at amtet var stort i utstrekning, omtrent som hele Danmrk, men hadde en meget liten befolkning. I 1801 bodde det bare 8 000 mennesker i hele amtet, og i betydelig grad bodde de i knutepunkter over det vidstrakte amtet. Dermed måtte postetappene bli lange både på sjø og land. På samme tidspunktet bodde det 18 000 mennesker i Bergen by, altså mer enn dobbelt så mange som i det vidstrakte Vardøhus amt.  

Vi har i Samkult, etter å ha studert kildene vi har funnet frem til, valgt opplysningene i boken ''En reise på Nordens eldste postveier'' utgitt i 2004 av de nordiske postmuseer som grunntrasé. Opplysningene er oppgitt å være relevante for 1690-årene, altså ved etableringen. Det første bildet viser hovedpostruten gjennom Vardøhus amt tegnet inn av Samkultgruppen på ''Det bestes store verdensatlas'' (1963-utgaven). Kartet viser med posthorn steder som omtales i teksten. Kartet begynner med Tromsø og ruten følges videre frem til Vardøhus festning (Vardø). Blå prikker angir båtrute, røde prikker angir landrute. I noen grad har gruppen vært nødt til å foreta et skjønn når det gjelder fordeling mellom land- og sjøetapper.

Fogd i fylket Niels Knag skrev i 1693 en fullstendig beskrivelse av postruten ''Postwercket udi Finnmarchen''. I teksten beskriver Samkultgruppen senere traseer og omtaler også biposter gruppen har kommet over.  

[[Bilde:Vardø og Hammerfest 200 år.jpg|thumb|Frimerker til 200 års byjubileum for Hammerfest og Vardø i 1989 (Postverket)]]

Posten fra Troms kom til Alteidet, første postskifte i amtet. Gruppen har antatt at landstrekningen over til Langfjordbotn utgjorde en postetappe. Deretter ble posten sendt videre med båt ut Langfjorden til Langnes, så fulgte nok en båtetappe over Altafjorden til Korsnes. Derfra ble posten fraktet gjennom Vargsund til Klubben i Repparfjorden før den ble sendt inn til bunnen av Repparfjorden, etterfulgt av en landetappe tvers over halvøya til Smørfjorden. To spørsmål melder seg her. Hva skjedde da amtmannen flyttet til Alta i 1740, og hvordan ble postgangen på Hammerfest organisert etter hvert som stedet ble befolket?

Schou skriver at sorenskriveren i Vardøhus amt i begynnelsen av 1700 holdt til i Talvik ved Altafjorden bare 36 km fra Alta målt langs dagens E6. Nordlands- og Vardøhus-ekspressene  skulle avløse hverandre i Talvik ifølge Schou, og i 1776 fikk sorenskriveren en viss  årlig betaling som postekspeditør. Ifølge Schou var således Talvik et viktig sted i postruten, og postekspeditøren må ha hatt postnøkkel. Vi anser det som sannsynlig at postruten i alle fall fra 1723 gikk til Talvik før posten krysset Altafjorden. Et annet sted skriver Schou at i 1807 fikk en kjøpmann i Alta jobben som postmester over hele amtet. Vi velger å tolke denne opplysningen slik at da amtmannen i 1740 flyttet til Alta, ble det etablert postekspedisjon der og postruten forlenget inn Altafjorden helt til Alta.

Gjennomgangen av posthistoriene har gitt Samkultgruppen en tro at Alta ble stadig viktigere som knutepunkt i amtet. I et mer fremtidsrettet perpsektiv ble området også strategisk viktig. Noen få km nord for Alta ligger en liten fjordarm som heter Kåfjord. I unionstiden med Danmark bodde det knapt en eneste familie i Kåfjord, men det var påvist kopperforekomster i fjellet inne i fjorden. Under unionstiden med Sverige begynte et industrielt eventyr i Kåfjord. Mellom 1826 og 1879 ble det drevet et betydelig kopperverk der under engelske eiere. Gruvesamfunnet hadde egen butikk, skole og kirke og hadde ved folketellingen i 1835 655 innbyggere og var da det største tettstedet i hele amtet. På bildet av Kåfjorden hentet fra boken til Chr. Tønsbergs forlag (1848) kan kirken skimmtes midt på bildet. På den tiden var dampskip som sees på bildet, blitt et vanlig syn langs kysten.

Kåfjord spilte også en rolle under den andre verdenskrigen både som hovedkvarter for tyskernes krigføring i Nordvestrussland og som skjulested for slagskipet Tirpitz frem til oktober 1944. For utfyllende opplysninger kav det vises til [http://no.wikipedia.org/wiki/Kåfjord_(Alta)].

Ingen av kildene oppgir hvordan kjøpstaden Hammerfest, opprettet i 1789, ble knyttet opp mot hovedpostruten. Schou omtaler klager fra kjøpmenn i Hammerfest over den langsomme postgangen sørover blant annet fordi posten ble forsinket i Alta, og at postgangen mellom Hammerfest og Alta kunne ta 2-3 uker. Det tolker vi slik at en bipost var opprettet mellom Hammerfest og Alta uten at etableringsår fremgår hos noen av forfatterne. Postgangen i denne bipostruten kan ha vært landpost over Kvaløya, deretter sjøpost gjennom Vargsund og inn/ut Altafjorden.

Hammerfest er Norges og trolig verdens nordligste by. Til å begynne med økte folketallet svakt og befolkningsmengden var i 1835 bare kommet opp i om lag 400 innbyggere. Deretter skjøt imidlertid befolkningsveksten fart.[[Bilde:Kåfjord.jpg|thumb|Tegning av Kåfjord i Chr. Tønsbergs bok ''Norge fremstillet i tegninger'', 1848 (Motiv tegnet av Mayer)]]

Klagene fra blant annet handelshus i Hammerfest over den langsomme postgangen, kan ha vært medvirkende til at det fra 1798 ble opprettet en vinterpostrute mellom Alta og Torneå i Finland for å bli koblet til det svenske postverkets rute mellom Helsingør og Torneå. Posten brukte bare 12 dager på ruten gjennom Sverige. Dermed skulle for eksempel et firma i Hammerfest kunne vente svar på et brev til København på et par måneder mot kanskje inntil et halvt år med postgang langs den ordinære kystruten. Transittposten var så mye raskere enn den ordinære ruten at det lønte seg for folk å benytte den for post mellom Nord- og Syd-Norge.

Vinterposten ble sendt med reinskyss mellom Alta og Leppajärvi via Kautokeino der soknepresten ble poståpner. I Leppajãrvi overtok det svenske postverket postgangen. Da ordningen hadde festnet seg, ble posten sendt hver fjerde uke.

Da avtalen om vinterposten ble inngått, hørte Finland til Sverige. Det svenske postverket sa opp postavtalen med Danmark-Norge i 1807, og året etter erklærte Danmark-Norge krig mot Sverige. Riktignok kom det til fredsslutning i 1809, men det tok et par år før vinterpostruten kom i gang igjen for Sverige hadde i mellomtiden tapt Finland til Russland i en krig i 1808. Da måtte ruten legges om med Haparanda som knutepunkt. I 1813 brøt det igjen ut krig mellom Danmark-Norge og Sverige og vinterpostruten kom ikke i gang igjen før i unionstiden med Sverige etter 1814.

I hovedruten har vi i vår beskrivelse foran kommet til Smørfjorden. Derfra ble posten fraktet videre nordover til Sortvik i Porsangerfjorden, hvoretter postfolkene foretok en tur-/returreise nordover til Kjelvik på Magerøy, den gangen et viktig fiskeri- og handelssted på øya. På denne avstikkeren var det nødvendig med to postskifter, det ene i Repvåg.

 

Schou skriver at Vadsø lenge hadde vært den betydeligste handelsplassen i Finnmark og at handelsmannen og prosten vekslet om å være poståpner.

Vardøhus festning skulle sikre norske interesser i Nord-Norge. Festningen ble anlagt i 1307 under Håkon 5 Magnusson til forsvar mot karelernes plyndringstokter.  Kongen må ha hatt et strategisk blikk for forsvar for han anla også Bohus festning ved Kungälv og Akershus festning ved Oslo som byen da het. Under kong Christian I ble festningsanlegget revet og en ny festning bygd, sannsynligvis rundt 1470. På midten av 1500-tallet var festningen bestykket med 13 kanoner. Da kong Christian IV besøkte Vardøhus med en flåteeskadre i 1599, karakteriserte han anlegget som ussel festning. Den nåværende festning, reist 1734–38, er en åttekantet befestning, bygd i gråstein med brystvern av jord og torv og med tørr grav. I 1770-årene hadde den en bestykning på 28 kanoner. Festningen er trolig aldri blitt angrepet, men kan ha hatt betydning som preventivt vern for landsdelen. Vardøhus har fremdeles betegnelsen festning med egen kommandant. Festningen eies av Marinen.

 

På 1600-tallet satte Vardøhus en heller trist rekord ved at en av de største hekseforfølgelsene i landet skjedde der. Mellom 1621 og 1692 ble 80 kvinner funnet skyldige og dømt til å brennes på bålet. I følge rettsprotokollene hadde kvinnene hatt stevnemøte med djevelen på fjellet Domen.

Da amtmannen flyttet til Alta i 1740, overtok en av offiserene på festningen ansvaret for posten.  

Posttiden mellom Vardøhus og Sør-Norge var lang av flere grunner. Det var få avganger og ankomster, regularitet kunne være dårlig, værforholdene dårlige, øvrighet og postekspeditører hadde rett til å holde på posten et viss antall dager eller timer og postbøndene kunne være borte på fiske da posten kom. Postetappene ble lange, og traseen for hovedruten kan tyde på at tallet på postbønder var 20-30 slik Johannessen (1997) oppgir og samkultgruppen har vurdert i kapittel 2. I 1813  hadde sommerposten avgang hver tredje uke.