Postgangen Trondheim-Vardøhus (Nord-Norgeruten)

Nordområdet hadde vært politisk omstridt. Sverige som ønsket adgang til hav, hadde prøvd seg med en form for anneksjonspolitikk, men Kalmarkrigen 1611-1613 hadde resultert i at områdene i nord til og med Vardøhus amt (Finnmark fylke), ble anerkjent som del av Danmark-Norge. På østsiden av Varangerfjorden kom russisk territorium, men Danmark/Norge hadde ikke hatt konflikter med Russland i nord. Det var naturligvis viktig for kongen å ha administrativ og politisk forbindelse med landsdelen for å kunne håndheve makten både innad i landsdelen og mot omverden. Handelsmenn både i Bergen og i Trondheim hadde sterke økonomiske interesser i Nord-Norge og trengte informasjon om fiskeriene. Postforsendelse hadde før Postverket ble etablert, foregått som tilfeldig transport med jekter på vei sydover til for eksempel Bergen eller på vei nordover fra Bergen.

Hovedopplysninger om ruten

I 1663 ble det tatt initiativ til postgang på Nordlandenes amt (Nordland og Troms fylker) uten at det ser ut til å ha blitt regelmessig drift. To år senere ga stattholder Gyldenløve ordre til stiftamtmannen i Trondheim å få i gang regelmessig postgang. For innsikt i den regionale inndelingen i landet kan det henvises til artikkel 1.

Postruten skulle gå gjennom tre områder som medførte ulike utfordringer og problemer ved planleggingen. Enklest var det å lage ruteopplegg i Trøndelag. Dessuten var behovet for posttjenester ganske stort der som vi skal se i neste kapittel. Nordlandenes amt kom i en mellomstilling, og vanskeligst ville det bli å få til regelmessig postgang i Vardøhus amt. Til det var både fremkommelighet i amtet og dets tilgjengelighet for problematisk for sentralmyndighetene. Derfor ble det lenge ikke aktuell politikk å forlengen postruten inn i Vardøhus amt.

Kildene gir ulike opplysninger om antall postetapper i postruten gjennom Trøndelag og Nordlandenes amt. Samkultgruppen har valgt ut de kildene som antas å gi et rimelig bilde. Ifølge Erling Svanberg (1990) Langs vei og lei i Nordland. Samferdsel i Nordland gjennom 3000 år, kom det i alt 55 postgårder gjennom hovedruten i Nordland inntil 1720. Ut fra boken som de nordiske postmuseene utga i 2004 En reise på Nordens eldste postveier kan det ha vært 26 postgårder i Trøndelag og 11 i Troms. Det gir i alt 92 postgårder. Schou oppgir om lag 90, og disse kildene synes derfor ganske samstemt. Noen steder arbeidet flere postgårder sammen om en etappe når forholdene var spesielt vanskelige, men Samkultgruppen tolker likevel tallet tilnærmet som postetapper. Siden avstanden mellom Trondheim og Tromsø var 1100-1200 km, ble gjennomsnittlig avstand for hver postetappe omtrent 12,5 km. I de øvrige nasjonale postrutene var gjennomsnittlig avstand omtrent 1 landmil (11,3 km).

I 1694 ble postgangen forlenget til Vardøhus, en avstand på omtrent 800 km. Til denne strekningen valgte myndighetene ut 22 postbønder ifølge Alltid underveis. Postverkets historie gjennom 350 år bind 1, Finn Erhard Johannessen (1997). Det gir en gjennomsnittlig transportavstand mellom gårdene på 36 km. Selv om det var langt mellom bosettingene i fylket virker antall postgårder noe lavt. Ifølge Svanberg (1990) ble det ikke noe av ordningen før i 1723. Ifølge Schou (1947) visste ingen når posten skulle gå eller komme, men en form for postgang var jo også dette.

Dersom bare hensynet til Vardøhus festning hadde vært avgjørende for opplegget til Postverket, kunne naturligvis postgangen blitt mye raskere enn den ble. Kong Christian IV som viste stor interesse for forholdene i nordområdene, seilte helt til Vardøhus i 1599. Han seilte med sin flåte fra Vardøhus til Bergen på bare 21 døgn i juni måned eller på 3 uker. Det er neppe sannsynlig at kongens eskadre lå stille om natten, se Sverre Steen (1929) Ferd og fest.

Postførselen ble langsom og upålitelig både på grunn av naturens hindringer, og fordi postbøndene kunne være på fiske langt hjemmefra. Da kunne posten bli liggende, kan hende i ukesvis. Myndighetene kunne også somle med å sende posten videre. Posten mellom København og Vardøhus kunne ta et halvt år vinterstid og noen måneder kortere om sommeren.

Fra 1723 ble en ny ordning iverksatt. Posten skulle bli fulgt av én postfører hele veien. Han ble kalt postekspress. Han skulle benytte postbøndene til å transportere seg og postsekken. Med denne ordningen tok det tre måneder å få sendt post fra Trondheim til Vardøhus. I henomot 20 år ble posten sendt 2-4 ganger i året.

I 1740 ble det bestemt at posten skulle gå hver fjortende dag gjennom Innherad (fellesbetegnelse på de mektige jordbruks- og skogdistriktene omkring den indre delen av Trondheimsfjorden), se neste kapittel, og til Nord-Norge hver annen måned, altså 6 ganger om året. Klagene over dårlig postgang fortsatte imidlertid, og på 1760-tallet fikk myndighetene en kyndig mann (Schanche) til å se på saken. Hans uttalelse fra 1768 konkluderte med at nytten av daværende post var "omtrent intet". Fra 1768 ble forbedringer iverksatt og frekvensen utvidet til 8 ganger om året. Ytterligere forbedring kom mot slutten av unionstiden i forbindelse med opprettelse av postrutens første postkontor i Terråk i Bindalen. Det var i 1804. Da ble det ukentlig postgang mellom Trondheim og Terråk, og frekvensen gjennom Nordland og Troms ble øket til hver tredje uke. Da postruten var innarbeidet, var det i alle fall spart to uker frem til Alta, og fremføringstiden mellom Trondheim og Vardøhus nærmet seg to månder. For Finnmark ble ikke frekvensen utvidet til hver tredje uke før i 1813 ifølge Schou. Det var imidlertid fortsatt langt igjen til forholdene sørpå med ukentlig post. Et brev mellom Hammerfest og Købenahvn tok nok tre måneder.

Selv om fremføirngstiden altså ble kortet ned utover i unionstiden, tok det likevel meget lang tid å få posten frem. Ruten mellom Kristiania og Bergen ble ansett som den vanskeligste av rutene fra 1647. Det tok 7-8 dager å få post sent mellom de to byene mot slutten av 1700-tallet. Ruten kan ha vært 500 km lang. Omregnet til de 2 000 km mellom Trondheim og Vardøhus skulle det tilsi en frmføringstid på omtrent 1 måned. I praksis brukte posten i nord minst den dobbelte tid. Slik sett hadde Nord-Norge vesentlig dårligere postbetingelser enn resten av landet.

For å øke frekvens og redusere transporttid fra og til Vardøhus amt opprettet myndighetene en vinterpostrute i 1798. Den ble koblet opp til det svenske postverkets rutenett, se siste kapittel i postruten.

Det meste av postgangen foregikk langs skipsleden med båt, men med fjorder som skar seg langt inn i landet, ble landverts postfremføring over eid eller over øyer og halvøyer en løsning i praksis. Bare i nedre delen av postruten fantes sammenhengende vei. En nødtørftig sammenhengende veiforbindelse mellom Trondheim og Vardø ble først etablert under den andre verdenskrigen.

Det er ikke kjent for Samkultgruppen hvor lang postruten var, men dagens strekning langs vei mellom Trondheim og Vardø er i underkant av 2 000 km. Svanberg (1990) skriver at avstanden kan ha vært 1 500 km, men føyer til at den godt kan ha vært lengre.

Postruten var den farligste av postrutene når antall dødsfall i tjenesten legges til grunn. Bilde viser postføring i en bipostrute ifølge Svanberg (1990). I hovedruten ble større båter benyttet, oftest av seksærings størrelse med tre roere foruten postekspressen. Svanberg skriver også at båtposten til Vardø var verdens lengste og mest slitsomme regelmessige postrute.

Selv om det skjedde forbedringer i postruten i unionstiden, lå ytelsene tilbake for forholdene i de andre postrutene. I de historiske dagene i 1814 skulle representanter fra hele Norge møtes på Eidsvoll. Det kom ingen representanter fra Nord-Norge fordi postgangen var for langsom slik at det ikke ble mulig å avholde lokale valg i tide. Det kom heller ingen representanter til det etterfølgende overordentlige storting høsten 1814.

Frem til 1804 ble postgangen på Nord-Norge administrert fra Trondheim, og det fantes ikke postkontor på strekningen, bare poståpnerier. Siden ruten ble opprettet av hensyn til behovene som øvrigheten hadde, ble den lagt der øvrigheten holdt til, og i stor grad med disse som poståpnere. Først i 1804 ble det første postkontoret opprettet, se kapittel 3. Samkultgruppen er ikke kjent med hvor mange poståpnerier det var i hovedruten. Det ble også opprettet bipostruter i tilknytning til hovedruten, for eksempel til Lofoten og Vesterålen. Disse bipostrutene krevde 14 postgårder ifølge Svanberg (1990).

Handelsmenn både i Bergen og i Trondheim hadde sterke økonomiske interesser i Nord-Norge og trengte informasjon om fiskeriene. Hensynet til handel og næringsliv kom til å veie stadig tyngre mot slutten av 1700-tallet da handel og næringsvirksomhet ble liberalisert. I 1789 mistet borgerne i Bergen og i Trondheim sine privilegier (enerett) på handelen med Nord-Norge. Under protester fra disse byene ble det etablert 3 byer (kjøpsteder) der: Vardø og Hammerfest i 1789 og Tromsø i 1794, og alle hadde naturligvis behov for kontakt med omverden.