Predikat: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Predikat]]''' (intetkjønn; av [[latin]] [[Substantiv|s.]] [[Nøytrum|n.]] ''praedicatum'', avledet av [[Verb|v.]] ''praedicare'' predikere, forutsi, bekjentgjøre), tidligere stavet ''prædikat'', er et navnetillegg som opptrer i form av preposisjoner som enten innleder et slektsnavn, for eksempel [[Gyldenpalm|<u>de</u> Gyldenpalm]] og [[Løvenhielm|<u>von</u> Løvenhielm]], eller binder to slektsnavn sammen, for eksempel [[Von Munthe af Morgenstierne|Munthe <u>af</u> Morgenstierne]], [[Cederfeld de Simonsen|Cederfeld <u>de</u> Simonsen]] og [[Graff av Øhr|Graff <u>av</u> Øhr]]. Predikatene ''af'', ''de'' og ''von'' er vanlige i [[Norge]]. I tillegg finnes blant andre ''à'' og ''van''. I noen slektsnavn kombineres predikat med determinativer, for eksempel [[Lippe (slekt)|von <u>der</u> Lippe]] og [[Santos|d<u>os</u> Santos]]. Det er heller uvanlig at predikat også opptrer som prefiks, for eksempel [[Desmercières|<u>Des</u>mercières]].

Sammenliknet med andre land, har predikater begrenset utbredelse i Norge. Predikater er likevel en viktig del av nyere norsk navnekultur og -historie, og lenge inngikk predikater i statens offisielle politikk på området. Særlig på [[1700-tallet]] ble mange [[slekt]]er tildelt predikater som ''de'' og ''von'', vanligvis i forbindelse med nyadling, men offentlig tildeling kjennes i alle fall fra [[1600-tallet]] til [[1900-tallet]]. Mens predikater vanligvis forbindes med Norges [[Leksikon:Adel|adel]], da med betegnelsen ''adelspredikat'', finnes de også i andre [[Stand|stender]]. I mange områders regional- og lokalhistorie finnes personer og familier som har benyttet predikat. For eksempel i [[Sogndal kommune|Sogndals]] lokalhistorie er slekten [[Knagenhjelm]] (tidligere ''de Knagenhielm'') knapt til å unngå.

Mens noen predikater er ankommet gjennom [[Migrasjon|innvandring]], har andre predikater hjemlig opprinnelse, det vil si at de oppstod og ble tatt i bruk i Norge. I begge tilfeller er predikater ''som idé'' kulturimport fra adelen i kontinentale Europa, som også norsk [[Middelalderen|middelalders]] [[Leksikon:Tittel|titler]] og [[heraldikk]] hentet inspirasjon fra.

Det ovennevnte var også tilfellet i [[Tysk|tyskspråklige]] områder. Navneutviklingen og -historien der er sammensatt, men i hovedsak samsvarer utviklingen med beskrivelsen ovenfor. Tidlig middelaldersk og høymiddelaldersk bruk av preposisjoner er synlig i flere bevarte aktstykker, blant andre Det manessiske håndskrift fra tidlig på [[1300-tallet]]. Tyske forhold skal man ikke gå nærmere inn på her. En for nordmenn kjent slekt fra tyskspråklige områder er greveslekten [[Huset Oldenburg|Oldenborg]] (nyhøytysk: ''Grafen von Oldenburg''), som flere [[Norges monarker|norske konger]] har tilhørt. I et med Henrik Løve forbundet aktstykke av [[1149]] benevnes grev Christian I ''comes de Aldenburg''<ref name="Steinwascher 18"/> (latin: greve av Oldenborg). Etterfølgeren grev Christian III benevnes i [[1269]] ''comes in Aldenborch''<ref name="Steinwascher 25"/> (latin: greve i Oldenborg).

Slik amalgamasjon av slektsnavn og bostedsnavn gjorde seg aldri gjeldende i [[Norge]]. Aktstykker viser at norsk [[Leksikon:Adel|adel]] i hovedsak benyttet [[patronym]]ikon (for eksempel ''Jonsson''). Mulig slektsnavn (for eksempel [[Smørsætta|Smør]]) kom i tillegg. Aktstykker viser også at adelsslekter i noen tilfeller var tilbøyelige til å navngi hverandre etter stamfedre og liknende (for eksempel ''bulsunger'', sønner av Bulse, i [[Biskop Eysteins jordebok|Røde bok]] fra slutten av [[1300-tallet]]). I tillegg til patronymikon og mulig slektsnavn, begynte adelsmenn på en eller annen tid i middelalderen å etterlikne den tyske bruk av ''zu'', som på norsk betyr ''til'', på den samme måte som de også adopterte [[Leksikon:Tittel|titler]], [[heraldikk]] og øvrig aristokratisk kultur fra sine standsfeller i kontinentale Europa. Etter fastsatt mønster, ''Nomen Nescio til X'', skrev de seg vanligvis til sine [[Leksikon:Setegård|setegårder]], som [[Liste over setegarder i Norge|landet hadde flere av]].

Også i kirkelig sammenheng finnes bruk av predikater. Den [[Katolsk kirkehistorie|daværende katolske kirke i Norge]] var del av en klerikal kultur som med [[Roma]] som sentrum hadde utbredelse i Vest- og Midteuropa. Følgelig må man anta at særlig de øvre lag av kirken, blant andre erkebiskop, [[Leksikon:Biskop|biskoper]] og [[kannik]]er, blant annet språklig var under sterk påvirkning av denne. I ''[[Diplomatarium Norvegicum]]'' (bind 1, stykke nr. 126) finnes et brev fra [[1310]] som forfattet på [[latin]] plasserer predikat i flere personers navn, nemlig hos ''Ragna Martini de Jastadum'' (Ragna Martinsdotter av Jåstad), ''Gunnaro de Lysa'' (Gunnar av [[Lyse kloster|Lyse]]) og ''Thorulphi de Eidzu'' (Torulv av Eidsa/Idse). Videre gjengir brevet på datidens norsk en ed som adelskvinnen Ragna angivelig avla. Måten som eden ordlegges på («Ek Ragna af Jastaðum iattar guði oc hæilagre kirkiu [...]», det vil si «Jeg, Ragna av Jåstad, bekrefter overfor Gud og Den hellige kirke [...]»), antyder at hun selv omtalte seg med predikat eller at hun gjentok en tekst hvor kirken omtaler henne slik.

Særlig på og etter [[1500-tallet]] innvandret utlendinger for å innta len, embeter og andre stillinger i [[Norge]]. Med slik [[Migrasjon|innvandring]] kom også slektsnavn med predikater. En betydelig andel var tyske og tyskættede, blant andre lensherre [[Preben von Ahnen]] (1606&ndash;1675)<ref name="SNL Ahnen Preben"/> fra [[Pommern]]<ref name="SNL Ahnen"/> i dagens [[Tyskland]]. Av innvandrere fra andre land nevnes (angivelig franske) [[Thomas Norman de la Navité]], som ble medlem av Norges adel og som i kraft av sitt medlemskap der tok del i [[Hyllingen av Kristian IV i 1591|arvehyllingen]] av [[Christian IV]] i 1591.<ref name="Bjønnes"/> Vel så viktig var hollandske og nedersaksiske områders handel med norske byer, det vil si [[Leksikon:Kjøpstad|kjøpsteder]] og [[Leksikon:Ladested|ladesteder]]. Noen slekter derfra slo seg ned i Norge. Videre har flere små og store hendelser utenfor Norges grenser medvirket til innvandring. For eksempel gjorde [[Frankrike]]s interne konflikt mellom [[Den katolske kirke|katolikker]] og reformister (hugenotter), herunder Nantes-ediktets opphevelse i 1685, at [[fransk]]språklige og herunder vallonske slekter &ndash; og slektsnavn &ndash; forflyttet seg til [[Danmark]] og Norge. En slik [[hugenott]]slekt var [[Créqui dit la Roche|de Créqui dit la Roche]].

Under det [[Enevelde|kongelige enevelde]] (1661&ndash;1814) oppstod en ny [[Leksikon:Adel|adel]] som i motsetning til den gamle og da tilsidesatte ([[riksråd]]s)adel uttrykkelig var blitt skapt av kongelig nåde. Trolig under påvirkning av fransk og tysk hoff- og aristokratisk kultur ble det ved nyadling stadig vanligere å motta predikater som ''de'', ''von'' og senere ''af'' sammen med sitt gamle eller nye slektsnavn. De første predikater sees i [[Leksikon:Nobilisasjonspatent|nobilisasjonspatenter]] fra 1660-årene. Videre gav [[Rangadel|rangforordninger]] fra og med 1679 adelskap til innehavere av en rekke embeter og stillinger; flere av disse valgte å adoptere predikat. Et tidlig tilfelle i Norge var [[Mathias de Tonsberg]] (1638&ndash;1705), som i 1684 var blitt adelig i kraft av sin tittel av [[Leksikon:Kanselliråd|kanselliråd]].<ref name="NBL Tonsberg Mathias"/> Etter tiltakende bruk på slutten av [[1600-tallet]] hadde predikater på mange måter sin storhetstid på [[1700-tallet]].

* Man fikk beholde sitt borgerlige navn og mottok kun predikat, som i tilfellene Oluf Borch Schouboe, adlet som Oluf Borch de Schouboe,<ref name="DBL Schouboe"/> og Else Hansen, adlet som Else de Hansen.

* Man fikk sitt borgerlige navn beriket og mottok predikat, som i tilfellet Niels Knag, adlet som Niels de Knagenhielm.<ref name="NBL Knagenhielm"/>

* Man fikk nytt adelsnavn og mottok predikat, som i tilfellet Hans Hagerup, adlet som Hans Hagerup de Gyldenpalm.<ref name="NBL Gyldenpalm"/>

På kommandonivå i militæret var bruken av predikater utstrakt. Dette sees blant annet i listen over [[kommandanter på Fredriksten festning]]. I stort omfang ble hærledelsens medlemmer hentet fra dagens Tyskland, som blant annet hadde sterkere militære tradisjoner. I 1770-årene hadde bruken av predikatet ''von'' også funnet veien til offiserer, som i tilfellene [[Peder von Todderud]], [[Synnestvedt (offisersslekt)|von Synnestvedt]] og [[Heyerdahl|von Heyerdahl]]. Forbildet var den prøyssiske hær, hvor tilnærmet alle offiserer var adelsmenn og bærere av dette predikatet.

På 1800-tallet valgte flere slekter, blant andre [[Aubert]], [[Falsen]] og [[Cappelen]], å oppgi predikatet i sitt slektsnavn. [[Leksikon:Sorenskriver|Sorenskriver]] og [[Grunnloven|grunnlovsforfatter]] [[Christian Magnus Falsen|Christian Magnus de Falsen]] (1782&ndash;1830) fraskrev seg i 1814 sitt adelskap &ndash; og på en eller annen tid predikatet som oldefaren Enevold Falsen (1686&ndash;1761)<ref name="NBL Falsen CM eldre"/> i 1758<ref name="NBL Falsen CM eldre"/> hadde mottatt. I kartograf [[Benoni Aubert|Benoni d'Auberts]] tilfelle har man med stor sikkerhet kunnet beregne 1815 som året da han sluttet å bruke predikat.<ref name="NBL Aubert Benoni"/> Med flere forbehold kan den nedgående bruk av predikater sees i sammenheng med datidens dominerende ideologier, nemlig egalitarisme på [[1800-tallet]] og varieteter av sosialistisk ideologi på [[1900-tallet]].

På og etter 1900-tallet har et fåtall personer og familier gjenopptatt sin bruk av predikat. Videre har noen valgt å adoptere predikat, for eksempel slekten Graff, som siden 1909 heter Graff av Øhr.

Senere års innvandring, blant annet fra [[Spansk|spansk-]] og [[portugisisk]]talende land, har bidratt til økt bruk av predikater i [[Norge]]. I dette tilfellet ser man også for Norges del forholdsvis ukjente varianter, nemlig predikater som kombinerer preposisjon og determinativer, for eksempel spanske ''del'', som er en kontraksjon av ''de'' og ''el'' (determinativ for definitt [[singularis]] [[maskulinum]]), og portugisiske ''dos'', som er en kontraksjon av ''de'' og ''os'' (determinativ for definitt [[pluralis]] maskulinum).

Gjennom tidene har personer og familier benyttet predikat uten å anse det som nødvendig å begjære offentlig anerkjennelse. Dette gjelder både virkelige navn, for eksempel [[Ørnulf Salicath|Ørnulf af Fjordene Salicath]],<ref name="NBL Salicath"/> og dekknavn, herunder psevdonymer, for eksempel [[Hank von Helvete]]. Predikater finnes også i navn på fiktive personer, for eksempel [[Jens von Bustenskjold]] og [[Titten Tei André von Drei]].

I flere av sine komedier gav Ludvig Holberg både predikatbruk og -brukere til dels ufordelaktig fremstilling. Av Holbergs såkalte von-karakterer er ''Herman von Bremen'', ''Jacob von Tyboe'' og ''Ulysses von Ithacia'' fremtredende. Holbergs harselas kunne gjenspeile deler av samtidens syn på den stadig økende bruk av predikater, men den kan også sees i sammenheng med Holbergs antiaristokratiske ideal; han var tilhenger av kongelig enevelde med støtte fra borgere. Etter Holberg-viter Jens Bjerring-Hansen ved Universitetet i København var det på «mode i borgerskabet på Holbergs tid» å tillegge seg tysk ''von'' for å fremstå som finere og oppnå større aktelse. Skikken forklares som «fine fornemmelser og pyntesyge hos en borgerstand, som stræbte efter at vinde indpas i en finere verden».

I komedien ''Jacob von Tyboe'' finner den følgende dialog sted:

Predikater kan (i likhet med bindestrek) benyttes til å forene to slektsnavn når man ønsker at disse skal betraktes og behandles som likeverdige. Eksempler er [[von Munthe af Morgenstierne]] og [[Cederfeld de Simonsen]]. Likeledes kan predikater (også her i likhet med bindestrek) benyttes til å differensiere slektsnavn som bæres av flere slekter eller grener av en slekt. Et eksempel er ''Graff av Øhr''.

Når slektsnavn med predikat sorteres alfabetisk, sorterer man fra og med den første bokstav etter predikatet, for eksempel ''Thor von <u>D</u>itten'' under D. Flerleddede slektsnavn sorteres etter det første av navnene, for eksempel ''von <u>Mu</u>nthe af Morgenstierne'' under Mu og ''<u>G</u>raff av Øhr'' under G. Predikatet plasseres enten foran slektsnavnet (von Ditten, Thor) eller bak for- eller mellomnavnet (Ditten, Thor von).

Når noen tiltales eller omtales med slektsnavnet alene, er det mulig å utelate predikatet, for eksempel «[[Thor von Ditten|Ditten]] var diplomat» (ikke «von Ditten var diplomat»). For flerleddede slektsnavn er det mulig å anvende hovednavnet alene, for eksempel «[[Georg Valentin von Munthe af Morgenstierne|Morgenstierne]] var professor» (ikke «af Morgenstierne var professor» eller «von Munthe af Morgenstierne var professor»). Dette avhenger også av hva hver navnebærer ønsker. Sågar når et slektsnavn består av to navn som forenes med bindestrek, er det mulig kun å anvende navnet som måtte være hovednavn. Et utenlandsk tilfelle er [[Otto von Bismarck|Otto von Bismarck-Schönhausen]], som i Tyskland rett og slett omtales som «Bismarck» (ikke «von Bismarck», «von Bismarck-Schönhausen» eller «Bismarck-Schönhausen»).

=== Predikater uten determinativ ===

<!-->Hver kategori bør ikke romme flere enn tre familier og tre personer.<!-->

{| class="wikitable" width="100%"

! width="20%"|Predikat !! width="40%"|Eksempel på familier !! width="40%"|Eksempel på personer

| à || [[Møinichen|à Møinichen]] || [[Jens à Møinichen]], [[Jens à Møinichen de Fine]]

| af, av || [[Geijerstam|af Geijerstam]], [[Graff av Øhr]], [[Rosencrone|af Rosencrone]] || [[Ørnulf Salicath|Ørnulf af Fjordene Salicath]]

| de || [[Aubert|d'Aubert]], [[Créqui dit la Roche|de Créqui dit la Roche]], [[Gyldenpalm|de Gyldenpalm]] || [[Johan Caspar de Cicignon]], [[Oluf Borch de Schouboe]], [[Freddy dos Santos]]

| van || [[Kervel|van Kervel]], [[Severn|van Severn]] || [[Hans Rasmus van der Pfordten]]

| von || [[Cappelen|von Cappelen]], [[Lippe (slekt)|von der Lippe]], [[von Munthe af Morgenstierne]] || [[Preben von Ahnen]], [[Wilhelm von Hanno]], [[Cecilie Christine von Schøller]]

I ytterst få tilfeller opptrer predikat også som prefiks, det vil si at predikat og slektsnavn samskrives. Et tilfelle i dansk og norsk felleshistorie er adelsnavnet [[Desmercières]] (des + Mercières), som henviser til en fransk handlegate ''Rue des Merciers''. Her er ''des'' en kontraksjon av ''de'' og ''les'' (determinativ for definitt [[pluralis]] [[maskulinum]]). Slektsnavnet [[Coucheron|de Coucheron]], som tidligere gikk ut av bruk i [[Norge]], eksisterer i moderne form som ''Decoucheron''.

Noen navn av tysk og fransk opprinnelse rommer ordene ''genannt'' ([[tysk]]; forkortes ''gen.'') og ''dit'' ([[fransk]]), som i likhet med ''dictus'' ([[latin]]) lar seg oversette til ''kalt''. På tysk kalles dette ''Vulgoname'', det vil si «navn som man kalles». Et norsk innvandrerslektsnavn av dette slaget var [[Créqui dit la Roche|de Créqui dit la Roche]], hvor ''Créqui'' viser til stedet Créquy i nordlige [[Frankrike]], mens ''la Roche'' er tilnavn, det vil si «av Créqui kalt la Roche».

=== Predikater med determinativ (deklinerte dativ- og partitive former) ===

Predikatet ''von'' har ''v.'' som forkortelse. For øvrig råder i Tyskland en forestilling om at kun adelige bør forkorte predikatet slik.

Man skal merke seg at ''von'' og ''zu'' på middelnedertysk henholdsvis het ''van''<ref name="Stedje 133"/> og ''to''<ref name="Stedje 134"/> (hvorfor også ''tom'' istedenfor ''zum''). Følgelig kan predikatet ''van'' i bestemte tilfeller ha opprinnelse i de nordvestlige og nordlige deler av dagens Tyskland, som utgjorde det meste av det nedersaksiske språkområde; predikatet ''van'' kommer ikke nødvendigvis fra dagens Nederland, som det vanligvis forbindes med. Et slikt tilfelle var [[Hans Rasmus van der Pfordten]].

<ref name="SNL Ahnen Preben">Store norske leksikon: [http://snl.no/Preben_von_Ahnen Preben von Ahnen]</ref>

* Store norske leksikon: [http://snl.no/van van], [http://snl.no/von von]

* Bjønnes, Anders (red.) et al.: ''Segltegninger fra hyllingene i Norge 1591 og 1610'' 2010, Oslo. Slektshistorisk Forlag. ISBN 978-82-998428-0-8

* Stedje, Astrid: ''Deutsche Sprache gestern und heute'' 2007. Wilhelm Fink GmbH & Co. Verlags-KG. ISBN 978-3-7705-4506-3

[[Kategori:Navn]]