Prokurator

Prokurator var på 1600- og 1700-tallet et vanlig ord for sakfører/advokat – en som hadde prokura (fullmakt) til å handle på andre vegne under en rettssak.

Selv om man også tidligere kunne ha en medhjelper eller talsmann med seg i rettssaker, var det først på 1600-tallet at man fikk et prokuratorvesen i Norge. Det kom først i de større byene, og i Christian Vs Norske Lov fra 1687 defineres det som et byfenomen. Loven sa uttrykkelig at på landsbygda var det ikke tillatt å bruke prokurator. Det var magistraten som utnevnte prokuratorer på byens vegne. I tillegg fikk man etter hvert prokuratorer som var utnevnt ved overhoffretten. Disse måtte ha kongelig bevilling.

På begynnelsen av 1700-tallet ble det tillatt å stille med prokurator også på landsbygda. Fra 1735 ble disse oppnevnt at amtmannen. Året etter ble det bestemt at man måtte ha juridisk embetseksamen for å være prokurator. Det ble i løpet av 1700-tallet mer og mer vanlig å bruke prokurater på alle nivåer i rettsvesenet. Fra 1810 måtte alle prokuratorer også ha kongelig bestalling.

Prokuratorene hadde et dårlig rykte i den første tida, fordi de fant spissfindigheter i loven, brukte uthalingstaktikker og ofte kunne bruke nokså uhederlige metoder. Dette endra seg som følge av profesjonaliseringa gjennom 1700-tallet, slik at de på begynnelsen av 1800-tallet stort sett hadde høy aktelse og nokså høy sosial prestisje. Like fullt kan ordet prokurator fortsatt bli brukt som et nedsettende uttrykk om en som driver med ordkløveri eller såkalte prokuratorknep.

Tittelen ble fjerna fra rettsvesenet i 1848, da sakførernæringa ble frigitt fra direkte statlig kontroll. Sakførerne måtte ha juridisk embetseksamen, men ikke lenger kongelig bestalling. Man finner den senere brukt i en mindre formell sammenheng om fullmektige som handler på andre vegne for eksempel i eiendomshandler, eller om personer som har visse fullmakter i et foretak.[1]

Referanser

  1. Jf. annonse og tabell i Smaalenenes Amtstidende 1880.10.29, side 3 og 4.. Digital versjonNettbiblioteket.

Kilder og litteratur