323 355
redigeringer
ingen redigeringsforklaring
(Ny side: '''Psykiatri''' defineres av medisinere som læren om psykiske lidelser, og en mer praktisk forstand hvordan man skal forstå, utrede, behandle og forebygge disse. Som egen medisinsk...) |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 27: | Linje 27: | ||
I Norge ble en slik tanke særlig båret fram av professor [[Frederik Holst (1791–1871)|Frederik Holst]] (1791–1871), som utarbeida et forslag om opprettelse av et norsk «sinnssykevesen». Dette bidro til at [[Stortinget]] i 1848 vedtok ''[[Sinnssykeloven]]'', som i sin tur førte til at det i andre halvdel av 1800-tallet ble bygd en rekke nye institusjoner, sinnsykeasyler, rundt om i landet. De skulle behandle folk slik at de ble friske, og ikke bare sperre dem inne. Det var en voldsom optimisme knytta til disse etableringene, og manglende resultater førte til at de mot slutten av 1800-tallet ble utsatt for sterk kritikk. Det var også slik at en veldig stor andel av de sinnslidende ikke kom til slike institusjoner. I stedet la systemet i stor grad opp til at de ble satt ut til private. Der fikk de ingen behandling for sine lidelser, og i mange tilfeller ble de utsatt for omgivelser som kunne forverre situasjonen. | I Norge ble en slik tanke særlig båret fram av professor [[Frederik Holst (1791–1871)|Frederik Holst]] (1791–1871), som utarbeida et forslag om opprettelse av et norsk «sinnssykevesen». Dette bidro til at [[Stortinget]] i 1848 vedtok ''[[Sinnssykeloven]]'', som i sin tur førte til at det i andre halvdel av 1800-tallet ble bygd en rekke nye institusjoner, sinnsykeasyler, rundt om i landet. De skulle behandle folk slik at de ble friske, og ikke bare sperre dem inne. Det var en voldsom optimisme knytta til disse etableringene, og manglende resultater førte til at de mot slutten av 1800-tallet ble utsatt for sterk kritikk. Det var også slik at en veldig stor andel av de sinnslidende ikke kom til slike institusjoner. I stedet la systemet i stor grad opp til at de ble satt ut til private. Der fikk de ingen behandling for sine lidelser, og i mange tilfeller ble de utsatt for omgivelser som kunne forverre situasjonen. | ||
Rundt midten av 1800-tallet mente de fleste at psykiske lidelser var en form for kroppslige lidelser, og utover i andre halvdel av århundret ble degenerasjonsteoriene dominerende. Med dette menes at man så sinnslidelser som symptomer på en arvelig sykelig tilstand, og at denne ble mer alvorlig for hver generasjon. Dermed så man lite håp for å kurere tilstandene. For en del forskere ble rase- og klasseteorier viktige, og ikke minst [[romanifolk]] ble regna som bærere av disse sykelige arveanleggene. [[Ludvig Wilhelm Dahl]] ga i 1859 ut boka ''Bidrag til Kundskab om de Sindssyge i Norge'', der han legger sterk vekt på arvelighet.. Han mener at i de aller fleste tilfeller må også erhvervede sinnslidelser knyttes opp mot anlegg man har hatt fra fødselen av. Han gransket flere slekter inngående, og påpekte blant annet at det i noen slekter var mye sinnslidelser, [[spedalskhet]] og døvstumhet, og at dette var tegn på alvorlige arvelige tilstander. | |||
Det ble også lagt mye vekt på å klassifisere forskjellige former for sinnslidelser. Den nevnte Ludvig Wilhelm Dahl var også engasjert i dette, og gjennomførte ved hjelp av sokneprestene en større innsamling av data. Her delte han inn de sinnslidende i fire klasser: ''Maniaci'', ''Melancholi'', ''Dementes'' og ''Idiotæ''. Det viste seg at prestene ikke var i stand til å skille mellom disse med den grad av nøyaktighet som Dahl ønska. Med et tilbakeskuende blikk er det da også unyttige og vilkårlige klasser som er satt opp. Det må allikevel sies å være et skritt i riktig retning, for tidligere hadde man stort sett bare skilt mellom ''rasende'' og ''fjanter'', altså de som var aggressive eller oppfarende, og de som var stillferdige. Fra et behandlingssyndpunkt utgjorde det ofte forskjellen på om man ble holdt innesperra eller om man fikk gå fritt. Dahl tok altså et skritt i retning av mer finmaska inndeling av lidelsene. Hans klasser var fortsatt ikke egna for å kunne gi effektiv behandling, men det var et nødvendig stadium på veien mot større forståelse. | |||
En av årsakene til at Dahl mener at arvelighet er en sentral faktor er økningen i antall sinnslidende. Han viser til at det i 1826 var 1909 sinnssyke, det vil si 1 per 551 innbyggere. I 1835 hadde dette økt til 3576 sinnssyke, det vil si 1 per 334 innbyggere. Særlig gruppa han omtaler som idioter, det vil si personer født med sinnslidelser, har vokst kraftig. I 1845 hadde tallet økt igjen, til 4290, det vil si 1 per 309 innbyggere; i 1855 var det 5071, 1 per 293 innbyggere. I løpet av perioden 1835 til 1845 økte folkemengden med omkring 12 %, mens antall sinnslidende økte med 18 %. Det store problemet med Dahls tellinger er at han ikke tar hensyn til omstendighetene rundt tellingene. Han viser at økninga er størst på landet, noe som er et viktig spor. Oppmerksomheten rundt sinnslidelser hadde nemlig økt betydelig i perioden fra 1826 til 1855. Det begynte å bli lettere å få hjelp, noe som førte til at mange familier som tidligere hadde tatt seg av sine egne søkte hjelp fra kommunen. Dermed ble de som tidligere bare hadde levt enkle liv i hjemmet, uten å bli lagt spesielt merke til, også ført inn i statistikken. Med såpass små tall som vi snakker om her vil selv en mindre økning i antall individer raskt slå ut som et høyt prosenttall. | |||
| Linje 41: | Linje 46: | ||
* [https://sml.snl.no/psykiatri Psykiatri] i ''Store medisinske leksikon''. | * [https://sml.snl.no/psykiatri Psykiatri] i ''Store medisinske leksikon''. | ||
* [https://sml.snl.no/psykiatriens_historie Psykiatriens historie] i ''Store medisinske leksikon''. | * [https://sml.snl.no/psykiatriens_historie Psykiatriens historie] i ''Store medisinske leksikon''. | ||
* [[Ludvig Wilhelm Dahl|Dahl, Ludvig Wilhelm]]: ''Bidrag til Kundskab om de Sindssyge i Norge''. Christiania. 1859. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2015091508040}}. | |||