Skribenter
95 110
redigeringer
→Rettsoppgjøret
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| Linje 24: | Linje 24: | ||
==Rettsoppgjøret== | ==Rettsoppgjøret== | ||
{{thumb|Ragnar Skancke.png|Fra arrestkortet i 1945.|Justismuseet|1945}} | {{thumb|Ragnar Skancke.png|Fra arrestkortet i 1945.|Justismuseet|1945}} | ||
Skancke var på frigjøringsdagen sammen med Quisling, [[Rolf Jørgen Fuglesang]], [[Axel Heiberg Stang (1904–1974)|Axel Heiberg Stang]], [[Arnvid Vassbotn]] og [[Per | Skancke var på frigjøringsdagen sammen med Quisling, [[Rolf Jørgen Fuglesang]], [[Axel Heiberg Stang (1904–1974)|Axel Heiberg Stang]], [[Arnvid Vassbotn]] og [[Per Einarsen von Hirsch]] på [[Villa Grande|Gimle]]. Han reiste sammen med dem til [[Møllergata 19]] og ble arrestert, og han ble satt under tiltale for landssvik og rettsstridige handlinger. Han ble funnet skyldig på flere tiltalepunkter, og den 21. mai 1946 ble han enstemmig dømt til døden ettersom det forelå en rekke skjerpende omstendigheter. Denne ble anka til [[Høyesterett]], som forkasta anken og dermed opprettholdt dødsdommen den 27. mars 1947. | ||
Skancke forsøkte så å få gjenopptatt saken, noe han ikke lyktes med. Under behandlinga av denne saken ble for første gang den norske kapitulasjonen i 1940 trukket inn som et argument. Tanken var at siden Norge hadde kapitulert var landet ikke i krig med Tyskland, og dermed kunne man ikke sies å ha begått landssvik. Fra NS' side ble det under okkupasjonen sagt at Norge formelt var i krig, så dette ser ut til å være en konstruksjon i ettertid fra Skanckes side.<ref>Jf. [[Rettsoppgjøret#Rettslig_grunnlag]].</ref> Det fikk ingen betydning for Skanckes sak, men skulle komme opp i flere andre saker, og er fortsatt et tema som dukker opp i diskusjoner om rettsoppgjøret. Et viktigere argument fra Skancke under behandling av gjenopptakelse var at hans advokat hadde forsikra ham om at dødsstraff ikke var aktuelt, og at han derfor ikke hadde lagt særlig flid i å forsvare seg. Den 28. april 1947 forkasta lagmannsretten søknaden om gjenopptakelse. Spørsmålet om hvorvidt Norge var i krig ble behandla separat av Høyesterett, som den 5. juli 1948 avviste argumentet. | Skancke forsøkte så å få gjenopptatt saken, noe han ikke lyktes med. Under behandlinga av denne saken ble for første gang den norske kapitulasjonen i 1940 trukket inn som et argument. Tanken var at siden Norge hadde kapitulert var landet ikke i krig med Tyskland, og dermed kunne man ikke sies å ha begått landssvik. Fra NS' side ble det under okkupasjonen sagt at Norge formelt var i krig, så dette ser ut til å være en konstruksjon i ettertid fra Skanckes side.<ref>Jf. [[Rettsoppgjøret#Rettslig_grunnlag]].</ref> Det fikk ingen betydning for Skanckes sak, men skulle komme opp i flere andre saker, og er fortsatt et tema som dukker opp i diskusjoner om rettsoppgjøret. Et viktigere argument fra Skancke under behandling av gjenopptakelse var at hans advokat hadde forsikra ham om at dødsstraff ikke var aktuelt, og at han derfor ikke hadde lagt særlig flid i å forsvare seg. Den 28. april 1947 forkasta lagmannsretten søknaden om gjenopptakelse. Spørsmålet om hvorvidt Norge var i krig ble behandla separat av Høyesterett, som den 5. juli 1948 avviste argumentet. | ||