Redningsselskapets historie: Forskjell mellom sideversjoner

m
Linje 141: Linje 141:
== NYE TIDER OG NYE SKØYTETYPER ==
== NYE TIDER OG NYE SKØYTETYPER ==
I 1944 utlyste Redningsselskapet en konkurranse for en ny type redningsskøyte. Skøyta skulle være større enn Aas-skøytene og være basert på motordrift. Byggematerialet skulle fortsatt være eik på eikespant, med mulighet for å benytte stålspant. Motoren skulle kunne opereres fra brua, og skøyta skulle ha en aksjonsradius på 8 dager. Ved konkurransens avslutning var det kommet inn 12 forslag. Første og annen premie ble delt mellom Roar Nesse og Rich. G. Furuholmen. Redningsselskapet ga Furuholmen i oppdrag å konstruere den nye skøyta. Den tradisjonelle skøyteformen var forlatt og skøyte ble omtalt som ”redningskrysser”.
I 1944 utlyste Redningsselskapet en konkurranse for en ny type redningsskøyte. Skøyta skulle være større enn Aas-skøytene og være basert på motordrift. Byggematerialet skulle fortsatt være eik på eikespant, med mulighet for å benytte stålspant. Motoren skulle kunne opereres fra brua, og skøyta skulle ha en aksjonsradius på 8 dager. Ved konkurransens avslutning var det kommet inn 12 forslag. Første og annen premie ble delt mellom Roar Nesse og Rich. G. Furuholmen. Redningsselskapet ga Furuholmen i oppdrag å konstruere den nye skøyta. Den tradisjonelle skøyteformen var forlatt og skøyte ble omtalt som ”redningskrysser”.
Byggekontrakten ble undertegnet i januar 1946, med stabelavløpning sommeren 1947. Imidlertid var ikke alt så lett i etterkrigstidens Norge, stabelavløpningen foregikk først i oktober 1948. Redningsselskapet overtok RS 53 J.M. Johansen i Stamsund 27. mars 1949. Med en lengde på 2,77 m var skøyta betydelig større enn de andre fartøyene i Redningsselskapets flåte. Redningsskøyta hadde to Wichmann dieselmotorer på 100/120 hk. Furuholmen konstruerte også tre noe mindre trekryssere. Disse var 21 m. lange og hadde bare én hovedmotor, fra 210 til 300 hk.
Byggekontrakten ble undertegnet i januar [[1946]], med stabelavløpning sommeren [[1947]]. Imidlertid var ikke alt så lett i etterkrigstidens Norge, stabelavløpningen foregikk først i oktober [[1948]]. Redningsselskapet overtok RS 53 J.M. Johansen i Stamsund 27. mars [[1949]]. Med en lengde på 23,77 m var skøyta betydelig større enn de andre fartøyene i Redningsselskapets flåte. Redningsskøyta hadde to Wichmann dieselmotorer på 100/120 hk. Furuholmen konstruerte også tre noe mindre trekryssere. Disse var 21 m lange og hadde bare én hovedmotor, fra 210 til 300 hk.


==== Konvoiering og  utestasjonering ====
==== Konvoiering og  utestasjonering ====
Sommeren 1949 fikk Redningsselskapet forespørsel fra Fiskeridirektoratet om de kunne stille tre skøyter som skulle sikre fiskeflåten på veg hjem fra Island. I løpet av åtte dager var tre skøyter klar for oppdraget. De plasserte seg i passelig avstand fra hverandre mellom Island og Stad. Skøytene forble til sjøs til siste fiskebåt var kommet hjem. Under operasjonen utførte to av redningsskøytene flere slepeoppdrag i til dels dårlig vær. Denne sommeren var RS 53 stasjonert sammen med fiskeflåten ved Grønland. Skøyta hadde en aktiv tid med både slepeoppdrag, syketransporter mm.  Det lengste slepet var med en 85´fiskebåt som ble slept inn til Færøyene, en strekning på 630 nautiske mil.
Sommeren 1949 fikk Redningsselskapet forespørsel fra [[Fiskeridirektoratet]] om de kunne stille tre skøyter som skulle sikre fiskeflåten på veg hjem fra [[Island]]. I løpet av åtte dager var tre skøyter klar for oppdraget. De plasserte seg i passelig avstand fra hverandre mellom Island og Stad. Skøytene forble til sjøs til siste fiskebåt var kommet hjem. Under operasjonen utførte to av redningsskøytene flere slepeoppdrag i til dels dårlig vær. Denne sommeren var RS 53 stasjonert sammen med fiskeflåten ved [[Grønland]]. Skøyta hadde en aktiv tid med både slepeoppdrag, syketransporter mm.  Det lengste slepet var med en 85´ fiskebåt som ble slept inn til [[Færøyene]], en strekning på 630 nautiske mil.


Redningsskøyter forble stasjonert på Island, Shetland og Færøyene i flere år. Etter hvert ble denne aktiviteten konsentrert om Lerwick. Her ble ofte selskapets største skøyter stasjonert. Denne virksomheten opphørte i 1978, da norsk fiskerivirksomhet avtok. Dessuten stasjonerte det britiske redningsselskapet en av sine største skøyter på Shetland på denne tiden. Redningsskøyter var også aktive helt opp til iskanten i området Bjørnøya-Kvitsjøen i 1958-59.
Redningsskøyter forble stasjonert på Island, [[Shetland]] og Færøyene i flere år. Etter hvert ble denne aktiviteten konsentrert om Lerwick. Her ble ofte selskapets største skøyter stasjonert. Denne virksomheten opphørte i 1978, da norsk fiskerivirksomhet avtok. Dessuten stasjonerte det britiske redningsselskapet en av sine største skøyter på Shetland på denne tiden. Redningsskøyter var også aktive helt opp til iskanten i området [[Bjørnøya]]-Kvitsjøen i 1958-59.
{{thumb|RS 53 J.M. Johansen 01.jpg|'''RS 53 J.M. Johansen''' representerte noe helt nytt i skøytekonstruksjon. I tillegg til at skøyteformen var forlatt baserte den seg utelukkende på motordrift. |Ukjent/Redningsselskapet}}
{{thumb|RS 53 J.M. Johansen 01.jpg|'''RS 53 J.M. Johansen''' representerte noe helt nytt i skøytekonstruksjon. I tillegg til at skøyteformen var forlatt baserte den seg utelukkende på motordrift. |Ukjent/Redningsselskapet}}


Skribenter
11 425

redigeringer