Redningsselskapets historie: Forskjell mellom sideversjoner

{{thumb|Åpne fiskebåter.jpg|Da Redningsselskapet ble stiftet foregikk fisket fra åpne båter. Dette bildet er tatt i Svolvær rundt 1890.|Ukjent/Ukjent}}

{{thumb|RS 1 Colin Archer ved Akershus.jpeg|'''RS 1 Colin Archer''' ble levert fra Archers verft i [[Larvik]] høsten [[1893]]. Før hun seilte nordover til [[Finnmark]] ble skøyta presentert i [[Kristiania]]. Legg merke til at skroget er oljet, senere ble det hvitmalt som på alle de andre skøytene.|Ukjent/Redningsselskapet}}

<onlyinclude>  

</onlyinclude>

Det kom krav om utvidet redningstjeneste, særlig fra Vestlandet og [[Nord-Norge]]. Dette førte til at krysningssesongen måtte utvides. Kostnadene ved dette ble imidlertid så store at Redningsselskapet søkte om statstilskudd. I [[1896]] bevilget [[Stortinget]] et driftstilskudd. Siden den gang har det vært gitt et årlig statstilskudd til driften av selskapet. Interessen for redningssaken var stor, noe som førte til dannelsen av flere støtteforeninger, bl.a. flere kvinneforeninger. Disse kom til å danne en grunnpilar i Redningsselskapets virksomhet opp gjennom årene. Ved århundreskiftet hadde Redningsselskapet allerede 13 skøyter i drift.

{{thumb|RS 12 Svolvær.png|'''RS 12 Svolvær''' bygd i [[1897]], var en modifisert utgave av Colin Archer-typen, og den første av det som ble kalt Svolværtypen.|Anders Beer Wilse /Redningsselskapet}}

{{thumb|RS 33 Larvik 01.jpg|Redningsskøyta '''RS 33 Larvik''', bygd [[1920]], var av Solli/Vardø typen.|Ukjent/Redningsselskapet}}

{{thumb|RS 23 Nordland II 01.jpg|'''RS 23 Nordland II''' fikk installert motor i [[1942]], samtidig ble skøyta utstyrt med styrhus. Under krigen fikk skøytene malt et malteserkors på styrhustaket og skutesiden. |Ukjent/Redningsselskapet }}

Redningsskøyter forble stasjonert på Island, [[Shetland]] og Færøyene i flere år. Etter hvert ble denne aktiviteten konsentrert om Lerwick. Her ble ofte selskapets største skøyter stasjonert. Denne virksomheten opphørte i 1978, da norsk fiskerivirksomhet avtok. Dessuten stasjonerte det britiske redningsselskapet en av sine største skøyter på Shetland på denne tiden. Redningsskøyter var også aktive helt opp til iskanten i området [[Bjørnøya]]-Kvitsjøen i 1958-59.

== STÅLSKØYTENE ==

Etter å ha vunnet konkurransen for design av en stor stålkrysser, begynte Leif Gjerver å konstruere en 87` redningskrysser. Redningsselskapet hadde fått 1 million kroner i gave fra Norsk Varekrigsforsikring til finansiering av en slik skøyte. Omtrent samtidig mottok Redningsselskapet et tilsvarende beløp fra Charles Ulrik and Josephine Bay Foundation i [[USA]]. På denne måten var det mulig å kontrahere to slike skøyter, RS 61 Haakon VII og RS 62 Ambassador Bay. Disse ble levert med få dagers mellomrom sommeren 1958. Med en lengde på 26,46 m var dette Redningsselskapets største skøyter til da. Skøytene hadde hovedmotor på 525 hk. Skøytene var isforsterket. Et særtrekk ved disse skøytene var også den lange rekkevidden, 16 døgn eller 5000 n. mil ved toppfart. I 1960 fikk Redningsselskapet ytterligere en 87´ skøyte, nemlig RS 66 Skomvær II, Skøyta ble finansiert gjennom en innsamling i regi av [[NRK]] med Erik Bye som primus motor.

=== 75´skøyter var et rimeligere alternativ ===

Da 87´ skøytene var relativt kostbare å drive, de hadde f.eks. fem manns besetning (opprinnelig 6),  fikk Leif Gjerver i oppdrag å konstruere et rimeligere alternativ i form av 75´skøyter. Dette viste seg å være en meget hensiktsmessig skøytetype.  I alt 13 ble bygd i perioden 1963-72. Dessuten ble det bygd en taubåt på det samme skroget.  De siste 75´ skøytene, RS 82 og RS 83, ble tatt ut av drift i [[2007]].  

Sjøfareren var et meget kostbart fartøy. Leif Gjerver fikk derfor i oppdrag å konstruere en 80´ skøyte som kunne egne seg for tunge oppdrag. De ble bygd to slike skøyter, RS 84 R.S. Platou, levert [[1974]] og RS 85 Ada Waage, levert [[1975]]. Dette ble de siste stålskøytene Redningsselskapet bygde. I motsetning til Sjøfareren hadde RS 84 og RS 85 to vribare propeller, motorene var 2x365 GM diesel. I 1995-96 ble 80´-skøytene oppgradert med nye motorer (2x532 Nogva Scania), baugpropell, samt oppgradering og fornying av navigasjons- og kommunikasjonssystemene.

== HELÅRSDRIFT OG EKSPERIMENTER ==

Med RS 96 Olav V gikk Redningsselskapet for alvor inn i hurtigbåtalderen. Selskapet hadde sett behovet for en stor hurtiggående skøyte som kunne patruljere større deler av kysten. Det var flere faktorer som førte til denne beslutningen: de fleste redningsaksjoner foregikk ganske nær kysten, de gode erfaringene med 45´ skøytene og den begynnende oljeindustrien. Skøyta var i utgangspunktet basert på en diplomoppgave ved [[NTH]]. En av deltagerne i prosjektet, Pål Francis Hansen, fikk i [[1980]] i oppdrag av Redningsselskapet å utvikle fullstendig design for skøyta.  Arbeidet med RS Olav V var av stor betydning for den videre utvikling av hurtiggående redningsskøyter. Dessuten var dette den første skøyta utstyrt med vripropellanlegg. RS 96 hadde aluminiumsskrog med overbygging i GRP sandwich. Den var utstyrt med 2 GM dieselmotorer på 1290 hk hver. Dette ga skøyta en hastighet på 24-25 knop. og en rekkevidde på 800 n. mil. Overgangen fra tradisjonelle skøyter med en hastighet på 10-12 knop til en skøyte med dobbelt hastighet bød  på utfordringer for besetningen. Til å begynne med oppsto det derfor mindre skader på skroget ved kjøring i full fart i høy sjø. Konseptet med at en stor hurtiggående skøyte skulle dekke større deler av kysten resulterte i at flere redningsstasjoner ble nedlagt. Dette førte til sterke reaksjoner fra deler av kystbefolkningen. RS 96 viste seg å være meget kostbar i drift.  Etter ti år ble den derfor solgt til det hollandske tollvesenet.

=== Frivillige mannskaper ===

Med sin store slepekraft (21-23 tonn), kan disse redningsskøytene assistere store lasteskip.

Fosen-klassen har med sin store slepekraft og havgående egenskaper erstattet større deplasement-skøyter som 80` og 75` stålskøyter. Det kan fortsatt være aktuelt å bygge flere skøyter av Fosen-klassen.  De eksisterende skøytene er bygd med flere års mellomrom i perioden 2003 - 2010.  På denne måten kan det derfor være snakk om tre generasjoner skøyter i Fosen-klassen. De første to, RS 125 og RS 126 kan sies å tilhøre første generasjon, mens RS 132, 136 og 137 blir sett på som annen generasjon. RS 150, bygd i Sverige, kommer inn som tredje generasjon.  Forskjellen i skøytegenerasjonene ligger først og fremst i nyere type utrustning.

De nåværende skøytene har en forventet levetid på 25-30 år, dvs. at de vil kunne være i drift til 2030-2035. Skøytene er utstyrt med 2x2040 hk MTU motorer og har en hastighet på 25 knop.

Skøytene er konstruert av NSSR og Amble og Stokke. Både skrog og overbygning er bygd i aluminium. Framdrift er ved hjelp av vannjet. Rekkevidden er 350 n. mil for første skøytene og 400 n. mil for de siste. Slepekraften ligger på 5,5 tonn. Mannskapet består av tre mann. Hittil (2016) er det bygd seks slike skøyter, alle ved Djupviks Varv i Sverige. De første fire skøytene har MAN motorer og de to siste Scaniamotorer. I begge tilfeller er det to motorer med 1000 hk. hver. Dette gir skøytene en fart på 38+ knop. Skøytene er 17 m lange og således vesentlig større og hurtigere enn de skøytene de erstatter.

=== Bergesen-klassen ===

Skøytene i Bergesen klassen er lette, hurtige og blir i alt vesentlig operert av frivillige mannskaper. De dekker de samme driftsområdene som skøytene i Simrad klassen. Samtlige skøyter unntatt RS 152 Bergesen d.y. er utstyrt med vannjet. Ved leveringen av skøyta ble det påpekt at den var mer miljøvennlig enn tidligere skøyter i samme størrelse. Skøytene er konstruert av Swede Ship Marine AB og bygd ved Swede Ship Marine AB. Samtlige skøyter er bygd i karbonsandwich. Lengden på skøytene varierer fra 13,6 til 14,2 meter. RS 152 er den eneste skøyta med propellanlegg (pod) og har et dypgående på 1,2 meter mot bare 0,7 meter for de vannjetdrevne. Motorutrustningen varierer også, slik at hastighetene ligger mellom 35 og 40 knop.