Reell allmenn stemmerett

Stemmerett for alle - et initiativ fra Verdal Arbeiderparti

Allmenn stemmerett

Stemmeretten kom til Norge med Grunnloven i 1814. Denne gav likevel bare 7-8% av befolkningen rett til å stemme ved Stortingsvalg. Formannskapslovene av 1837 tok det lokale demokratiet et kraftig steg framover, men det skulle likevel gå over 100 år fra 1814 før vi gjennom flere gradvise utvidelser fikk innført allmenn stemmerett for alle innbyggere over 25 år.

Stemmerett for alle

Allmenn stemmerett for menn over 25 år ble innført i 1898, og i 1913 fikk norske kvinner samme rettigheter. Det heftet imidlertid tunge betingelser ved disse rettighetene; stemmeretten gjaldt kun for menn og kvinner som var selvforsørget i den forstand at de ikke mottok hjelp fra det kommunale Fattigvesenet. Grunnlovens § 52d - en bestemmelse som suspenderte fattigunderstøttede fra å stemme - ble innført samtidig med alminnelig stemmerett for menn i 1898. Hadde du mottatt såkalt fattighelp, ble stemmeretten suspendert. Det finns mange eksempler på hardhendt praktisering av denne paragrafen, som småbeløp for innkjøp av klær, sko eller skolebøker til barna. Fattigstyret kunne yte hjelp i form av tilskudd eller lån til å betale enkelte regninger - som sykehusregninger, utgifter til mat under sykdom, eller for plassering av barn i spesialskoler. Stemmerettsbegrensningene i § 52d rammet naturlig nok de svakeste i samfunnet sterkest; syke, uføre, enslige mødre, enker, arbeidsledige og sesongarbeidere. Ved Stortingsvalget i 1915 var nærmere 50 000 over hele landet, ca 4,5% av de stemmeberettigede, suspendert på dette grunnlaget. 2/3 av disse var kvinner.

Motstanden mot ordningen vokste på tidlig 1900-tall. Forståelsen av demokratibegrepet var i utvikling, og Arbeiderpartiet var i sterk vekst. Behovet og interessen for å utveksle erfaringer for økt samordning og sterkere koordinering over kommunegrensene hadde gjennom noe tid utviklet seg, og ledet til de såkalte kommunalmøtene[1] i Arbeiderpartiet. Gjennom et bredt partipolitisk samarbeid over mange kommunegrenser tok man mål av seg for å påvirke nasjonal politikk, i dette tilfellet selve Grunnloven. På initiativ fra Verdal Arbeiderparti ble et slikt kommunalmøte med Arbeiderparti-representanter fra hele 19 trøndelagskommuner avholdt i Verdal 9. og 10. april 1914. Møtet sendte en godt begrunnet uttalelse[2] med oppfordring til Stortinget om å oppheve den stigmatiserende bestemmelsen om fattigfolks tap av stemmeretten som Grunnlovens § 52d innebar.

• 

  stemmeurne fra 1800tallet, ved Verdals kommunevåpen. Foto: Øystein Kvistad.

Initiativ fra Verdal

Datidens Verdalssamfunn var Nordre Trondhjems Amts største kommune, og en av landets største jord- og skogbrukskommuner med store klasseskiller. En av Norges største skog- og utmarkseiendommer - Værdalsbruket på 900 km2 - var i privat eie. I tillegg til en betydelig fast ansatt arbeidsstokk var det stor innleie i sesongene, til hogst, tømmerkjøring, tømmerfløting, lensing og sagbruksvirksomhet. Dette dreide seg om flere hundre lokalt bosatte, og var svært risikofylt arbeid med variable inntekter og høy frekvens av yrkesskader. Det var også en betydelig og risikofylt mineralnæring i kommunens øvre deler med blant annet sterkt innslag av svensk arbeidskraft - ofte med radikale politiske ideer.

Verdalsraset tok i 1893 livet av 116 mennesker da 55mill m3 leire raste ut. Det medførte store anleggsarbeider over en lang tidsperiode på slutten av 1800 - og begynnelsen av 1900tallet. Telegraf- og telefonutbygging, elektrisitet, jernbanen som kom i 1904, og deretter en betydelig veiutbygging. Dette førte til stor tilflytning av arbeidskraft, ikke minst av omstreifende rallere som ofte bar med seg politiske impulser fra den store verden. I sum var drivkreftene mange for et mer rettferdig samfunn, også for de mindre privilegerte, og dermed et bedre liv i fellesskap for alle.

I Verdal var det altså sterk grobunn for en aktiv Arbeiderbevegelse. Det er solid dokumentasjon på at det var dette utpregede lokal-demokratiske initiativet til Stortinget som i sin tur ble videresendt til Regjeringen, som var den utløsende faktoren bak Grunnlovsendringen. Endringen kom, men ikke uten dramatikk. Gunnar Knudsens Venstre-regjering var innstilt på endringer, men ble nedstemt i Stortinget i 1916 etter en lang og opphetet debatt. Bestemmelsen ble imidlertid lempet på i betydelig grad. I juni 1919 ble § 52d avskaffet - og det av et enstemmig Storting. Stemmerettsbegrensningene etter Grunnlovens §52d falt dermed bort.

• 

  Arbeidsfolk i Malså Gruver i Verdal, 1917. Kilde: Verdalsbilder

• 

  Fattighuset "Raustuggu" i Verdal på starten av 1900tallet. Kilde: Verdalsbilder.