Reell allmenn stemmerett
Allmenn stemmerett for menn over 25 år ble innført i 1898, og i 1913 fikk norske kvinner samme rettigheter.
Stemmerettsbegrensninger
Det heftet imidlertid tunge betingelser ved disse rettighetene: Stemmeretten gjaldt kun for menn og kvinner som var selvforsørget i den forstand at de ikke mottok hjelp fra det kommunale Fattigvesenet. Grunnlovens § 52d - en bestemmelse som suspenderte fattigunderstøttede fra å stemme - ble innført samtidig med alminnelig stemmerett for menn i 1898. Hadde du mottatt såkalt fattighelp, ble stemmeretten suspendert. Det finns mange eksempler på hardhendt praktisering av denne paragrafen, som småbeløp for innkjøp av klær, sko eller skolebøker til barna. Fattigstyret kunne yte hjelp i form av tilskudd eller lån til å betale enkelte regninger - som sykehusregninger, utgifter til mat under sykdom, eller for plassering av barn i spesialskoler. Stemmerettsbegrensningene i § 52d rammet naturlig nok de svakeste i samfunnet sterkest; syke, uføre, enslige mødre, enker, arbeidsledige og sesongarbeidere. Ved Stortingsvalget i 1915 var nærmere 50 000 over hele landet, ca 4,5% av de stemmeberettigede, suspendert på dette grunnlaget. 2/3 av dem var kvinner.
Motstanden mot ordningen vokste på tidlig 1900-tall. Forståelsen av demokratibegrepet var i utvikling, og Arbeiderpartiet var i sterk vekst. Behovet og interessen for å utveksle erfaringer for økt samordning og sterkere koordinering over kommunegrensene hadde gjennom noe tid utviklet seg, og ledet til de såkalte kommunalmøtene i Arbeiderpartiet.[1] Gjennom et bredt partipolitisk samarbeid over mange kommunegrenser tok man mål av seg for å påvirke nasjonal politikk, i dette tilfellet selve Grunnloven.
Fotnoter
- ↑ Socialdemokraten, 11. april 1914, s. 8.
Kilder og litteratur
- Stemmerett for fattigunderstøttede i Norge på Wikipedia på bokmål og riksmål
- Iversen, Bjørn: Demokrati i 100! I: Årbok 2019. Utg. Verdal historielag. 2019. Digital versjon på Nettbiblioteket, s. 214-218.
|
