Reformasjonen: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Reformasjonen]]''' er en betegnelse på omveltningen i kirken i Vest-Europa på [[1500]]-tallet, da [[protestantisme]] oppsto som et alternativ til [[Den katolske kirke]]. I Norge var det [[Martin Luther]]s lære som ble innført. Dette skjedde i [[1537]] i ly av at den danske kong [[Christian III]] tok makten i Danmark ved hjelp av tyske leiesoldater ([[landsknekt]]er) i den såkalte [[Grevefeiden]], og sikret tilsvarende kontrollen over Norge og la det inn under Danmark som et [[Danmark-Norge|lydrike]]. I dette ble erobringen av [[Den katolske kirke]]s økonomiske og politiske makt av avgjørende betydning.

Kong [[Christian III]] hadde i [[1521]] møtte Martin Luther, og i årene som fulgte helte han mer og mer i protestantisk retning. Det er utenfor rammene for denne artikkelen å diskutere om hvor mye av dette som var personlig overbevisning og hvor mye som var maktpolitikk, men resultatet ble uansett motiv at kirken, den største maktfaktoren i samfunnet ved siden av kongemakten, ble satt fullstendig under kongens kontroll. Det førte også til at store eiendommer som hadde tilhørt kirken tilfalt kongen og i stor grad delt ut til danske [[Leksikon:Adel|adelsmenn]] og slik sikret deres lojalitet. Dette var også tilfellet i Norges politiske organer, hvor kirken hadde en sterk stilling innen det norske [[riksråd]]et, og dette måtte knekkes for å kunne legge Norge inn som en provins av Danmark.

I motsetning til i andre land var reformasjonen i Norge ikke foranlediget verken av en folkereisning eller av lokale maktpersoner interesser, men som følge av et storpolitisk maktspill. De fleste i befolkningen må antas å ha vært temmelig uvitende om hva omveltningene på kontinentet innebar, og innen makteliten var det bare noen få personer som hadde protestantiske sympatier. De sterkeste menn i det norske riksrådet var [[biskop]]ene, som ikke ønsket en omveltning. Den eneste av dem som gikk over til den lutherske kirken var [[Oslo bispedømme|Oslo-bispen]] [[Hans Rev]].

Som i andre land kom det i Norge en motreformasjon, men denne fikk en annen karakter enn mange andre steder. Forandringen i Norge var så brå og uventet at det ikke oppsto noen indre reformbevegelse som ønsket å reformere, men beholde, den katolske kirken. I stedet ble det dels en folkelig «undergrunnsbevegelse», en uorganisert sådan, ved at mange holdt på de gamle skikkene. På [[1600-tallet]] ble det klaget over at man fortsatt ba til Jomfru Maria og holdt de gamle helgenfester i hevd. Det finnes enkelte eksempler på direkte motstand, som da to bønder fra [[Sandar]] i [[Vestfold]] som ble brent i [[1555]] for å ha fastet på fredager, æret Jomfru Maria på lørdager og oppfordret folk til å holde på den katolske tro. Det var forøvrig slottsherren på [[Akershus slott og festning|Akershus]], [[Jesper Friis]], som fikk dem arrestert og dømt. Dette er et tegn på nyordningen; den kirkelige jurisdiksjon i trosspørsmål var borte, nå var det verdslige myndigheter som håndhevet loven også i slike tilfeller. Det å holde lørdagen hellig til Marias ære ble et vanlig uttrykk for protest mot reformasjonen, og er kjent både på [[Vestlandet]] og [[Østlandet]]. I [[1570-åra]] hevdet [[Ingeborg Kjellsdatter]] fra [[Skiptvet]] å ha hatt en Maria-åpenbaring. Igjen grep myndighetene inn, og i [[1573]] ble hun dømt til offentlig skrifte og pisking til hun mistet huden og døde.

Med reformasjonen kom et forbud med etablering av nye munke- og nonneordener i Norge og mot innreise for katolske prester og ordensfolk. De gamle ordnene ble oppløst over noe tid, og forsvant i løpet av noen årtier. En orden som skapte spesielt stor frykt blant protestanter var [[jesuittordenen|jesuittene]]. Den ble grunnlagt på begynnelsen av 1500-tallet, og var preget av for sin tid moderne tanker. Jesuittene ble i flere land ledende i motreformasjonen, og i Danmark-Norge la man stor vekt på at de ikke måtte slippe til. Forbudet mot jesuitter i Norge ble stående helt til [[1956]], lenge etter at Den katolske kirke igjen var tillatt og andre ordener hadde fått etablere seg i landet. Man kjenner en nordmann som på 1500-tallet sluttet seg til jesuittene. [[Lauritz Nielssøn]] fra [[Tønsberg]] konverterte på midten av 1500-tallet til katolisismen under et studieopphold på jesuittenes universitet i Leuwen i [[Belgia]]. «Kloster-Lasse», som han ble kjent som, virket i alle de tre skandinaviske landene. I [[1613]] ble det rullet opp et katolsk nettverk, der medlemmene ble stilt for retten i [[Skien]]. Fem personer av høy status ble tiltalt for å bekjenne seg til den katolske tro: De tre brødrene [[Christoffer Hjort (1561–1616)|Christoffer]], [[Jacob Hjort|Jacob]] og [[Evert Hjort]] samt [[Herman Hansson Ring]] og [[Jens Olufsson Pharo]]. Jacob Hjort, som rømte landet før de andre ble arrestert, var til og med ordinert som katolsk prest etter å ha studert under Lauritz Nielssøn.

Språklig fikk reformasjonen et resultat som er særegent for Norge. Et av kravene fra protestanter var at Bibelen og liturgien skulle være på folkestpråket, ikke på latin. I andre land førte dette til et oppsving i bruken av folkespråket også i andre sammenhenger. Men i Norge var de nye prestene dansker, og Bibelen kom på dansk. Det gamle norske språket ble sterkt endret i løpet av unionstiden på grunn av det danske kirkespråket. Språkproblemene som oppsto når de danske prestene gjorde sitt inntog må også ha ført til en følelse av fremmedgjøring for de fleste. Rett nok hadde liturgien vært på latin, men innholdet i denne var uansett kjent for menighetene, og Bibelen hadde blitt oversatt til norsk tidligere og prekenen ble holdt på norsk. Etter reformasjonen ble dette dansk i stedet for norsk.