Reformasjonen: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Reformasjonen]]''' er en betegnelse på omveltningen i kirken i Vest-Europa på [[1500]]-tallet, da [[protestantisme]] oppsto som et alternativ til [[Den katolske kirke]]. I Norge var det [[Martin Luther]]s lære som ble innført. Dette skjedde i [[1537]] i ly av at den danske kong [[Christian III]] tok makten i Danmark ved hjelp av tyske leiesoldater ([[landsknekt]]er) i den såkalte [[Grevefeiden]], og sikret tilsvarende kontrollen over Norge og la det inn under Danmark som et [[Danmark-Norge|lydrike]]. I dette ble erobringen av [[Den katolske kirke]]s økonomiske og politiske makt av avgjørende betydning.

Kong [[Christian III]] hadde i [[1521]] møtte Martin Luther, og i årene som fulgte helte han mer og mer i protestantisk retning. Det er utenfor rammene for denne artikkelen å diskutere om hvor mye av dette som var personlig overbevisning og hvor mye som var maktpolitikk, men resultatet ble uansett motiv at kirken, den største maktfaktoren i samfunnet ved siden av kongemakten, ble satt fullstendig under kongens kontroll. Det førte også til at store eiendommer som hadde tilhørt kirken tilfalt kongen og i stor grad delt ut til danske [[Leksikon:Adel|adelsmenn]] og slik sikret deres lojalitet. Dette var også tilfellet i Norges politiske organer, hvor kirken hadde en sterk stilling innen det norske [[riksråd]]et, og dette måtte knekkes for å kunne legge Norge inn som en provins av Danmark.

Som i andre land kom det i Norge en motreformasjon, men denne fikk en annen karakter enn mange andre steder. Forandringen i Norge var så brå og uventet at det ikke oppsto noen indre reformbevegelse som ønsket å reformere, men beholde, den katolske kirken. I stedet ble det dels en folkelig «undergrunnsbevegelse», en uorganisert sådan, ved at mange holdt på de gamle skikkene. På [[1600-tallet]] ble det klaget over at man fortsatt ba til Jomfru Maria og holdt de gamle helgenfester i hevd. Det finnes enkelte eksempler på direkte motstand, som da to bønder fra [[Sandar]] i [[Vestfold]] som ble brent i [[1555]] for å ha fastet på fredager, æret Jomfru Maria på lørdager og oppfordret folk til å holde på den katolske tro. Det var forøvrig slottsherren på [[Akershus slott og festning|Akershus]], [[Jesper Friis]], som fikk dem arrestert og dømt. Dette er et tegn på nyordningen; den kirkelige jurisdiksjon i trosspørsmål var borte, nå var det verdslige myndigheter som håndhevet loven også i slike tilfeller. Det å holde lørdagen hellig til Marias ære ble et vanlig uttrykk for protest mot reformasjonen, og er kjent både på [[Vestlandet]] og [[Østlandet]]. I [[1570-åra]] hevdet [[Ingeborg Kjellsdatter]] fra [[Skiptvet]] å ha hatt en Maria-åpenbaring. Igjen grep myndighetene inn, og i [[1573]] ble hun dømt til offentlig skrifte og pisking til hun mistet huden og døde.

Med reformasjonen kom et forbud med etablering av nye munke- og nonneordener i Norge og mot innreise for katolske prester og ordensfolk. De gamle ordnene ble oppløst over noe tid, og forsvant i løpet av noen årtier. En orden som skapte spesielt stor frykt blant protestanter var [[jesuittordenen|jesuittene]]. Den ble grunnlagt på begynnelsen av 1500-tallet, og var preget av for sin tid moderne tanker. Jesuittene ble i flere land ledende i motreformasjonen, og i Danmark-Norge la man stor vekt på at de ikke måtte slippe til. Forbudet mot jesuitter i Norge ble stående helt til [[1956]], lenge etter at Den katolske kirke igjen var tillatt og andre ordener hadde fått etablere seg i landet. Man kjenner en nordmann som på 1500-tallet sluttet seg til jesuittene. [[Lauritz Nielssøn]] fra [[Tønsberg]] konverterte på midten av 1500-tallet til katolisismen under et studieopphold på jesuittenes universitet i Leuwen i [[Belgia]]. «Kloster-Lasse», som han ble kjent som, virket i alle de tre skandinaviske landene. I [[1613]] ble det rullet opp et katolsk nettverk, der medlemmene ble stilt for retten i [[Skien]]. Fem personer av høy status ble tiltalt for å bekjenne seg til den katolske tro: De tre brødrene [[Christoffer Hjort (1561–1616)|Christoffer]], [[Jacob Hjort|Jacob]] og [[Evert Hjort]] samt [[Herman Hansson Ring]] og [[Jens Olufsson Pharo]]. Jacob Hjort, som rømte landet før de andre ble arrestert, var til og med ordinert som katolsk prest etter å ha studert under Lauritz Nielssøn.