322 982
redigeringer
m
ingen redigeringsforklaring
mIngen redigeringsforklaring |
mIngen redigeringsforklaring |
||
| Linje 13: | Linje 13: | ||
* Etter [[Mjøndalen-sabotasjen]] i [[1943]]: Fem henrettelser av gisler. | * Etter [[Mjøndalen-sabotasjen]] i [[1943]]: Fem henrettelser av gisler. | ||
* Etter [[Aula-brannen]] i 1943: Tilfeldige studenter arrestert. | * Etter [[Aula-brannen]] i 1943: Tilfeldige studenter arrestert. | ||
* Etter mordet på [[Karl Marthinsen]] i [[1945]]: | * Etter mordet på [[Karl Marthinsen]] i [[1945]]: Henrettelser av 29 gisler. | ||
I tillegg til slike klare tilfeller hadde mange av dødsdommene som ble avsagt i [[SS- und Polizeigericht Nord]] tydelig preg av å være represalier. Det ble også gjennomført et betydelig antall arrestasjoner av helt tilfeldige mennesker på steder hvor det hadde blitt utført sabotasjeaksjoner. | I tillegg til slike klare tilfeller hadde mange av dødsdommene som ble avsagt i [[SS- und Polizeigericht Nord]] tydelig preg av å være represalier. Det ble også gjennomført et betydelig antall arrestasjoner av helt tilfeldige mennesker på steder hvor det hadde blitt utført sabotasjeaksjoner. | ||
[[Josef Terboven]] var en sterk tilhenger av å bruke represalier. De brutale reaksjonene etter [[Kompani Linge]]s raid i 1941 førte til at [[Milorg]] lenge var negative til sabotasjeaksjoner. Først i [[1944]] endret dette seg. [[Max Manus]] forteller i boken ''Det vil helst gå godt'' at de først ønsket å slutte å bruke sabotasje på grunn av represaliene, men at motstandsbevegelsen etterhvert kom fram til at den sterkeste effekten av represaliene var frykten for dem. Ledelsen i Tyskland kom også til denne konklusjonen, da de så at represaliene ikke lenger skremte noen fra å utføre sabotasje men at henrettelsen styrket hatet mot okkupasjonsmakten. I krigens siste år ble det derfor ikke gjennomført så mange represalieaksjoner. I stedet gjennomførte man razziaer, massearrestasjoner og utenomrettslige henrettelser (likvideringer) av kjente motstandsfolk. | [[Josef Terboven]] var en sterk tilhenger av å bruke represalier. De brutale reaksjonene etter [[Kompani Linge]]s raid i 1941 førte til at [[Milorg]] lenge var negative til sabotasjeaksjoner. Først i [[1944]] endret dette seg. [[Max Manus]] forteller i boken ''Det vil helst gå godt'' at de først ønsket å slutte å bruke sabotasje på grunn av represaliene, men at motstandsbevegelsen etterhvert kom fram til at den sterkeste effekten av represaliene var frykten for dem. Ledelsen i Tyskland kom også til denne konklusjonen, da de så at represaliene ikke lenger skremte noen fra å utføre sabotasje men at henrettelsen styrket hatet mot okkupasjonsmakten. I krigens siste år ble det derfor ikke gjennomført så mange represalieaksjoner. I stedet gjennomførte man razziaer, massearrestasjoner og utenomrettslige henrettelser (likvideringer) av kjente motstandsfolk. Et unntak er reaksjonene etter mordet på politigeneral Karl Marthinsen. | ||
==Litteratur== | ==Litteratur== | ||