Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig: Forskjell mellom sideversjoner

Linje 34: Linje 34:


Et annet viktig spørsmål, spesielt for frontkjemperne, var om Norge var i krig etter 10. juni 1940. Den dagen kapitulerte de norske stridskreftene. Det som anføres er at det i avtalens §1 står at «Alle norske stridskrefter legger våpnene ned og vil, så lenge den nåværende krigen varer, ikke gripe til våpen mot det tyske rike eller dets allierte». Betyr så dette at Tyskland og Norge ikke lenger var i krig? Spørsmålet er svært viktig, for dersom Norge og Tyskland ikke lenger var i krig etter 10. juni 1940 betyr det at frontkjemperne ikke gikk i fiendtlig tjeneste.  Harry A. Ellingsen konkluderer i sin gjennomgang med at dette betyr at alle norske stridskrefter kapitulerte, ikke bare de som sto i Norge, og at det derfor «ikke [kan] være særlig tvil om at det var grunnlag for å mene at Norge faktisk kapitulerte den 10. juni 1940».<ref>Ellingsen, 2011 s. 186, jf. ss. 182-183.</ref> Denne konklusjonen deler han med flere andre. Den åpenbare svakheten i den er at paragrafen som siteres sier «så lenge den nåværende krigen varer». Avtalen skulle tre i kraft umiddelbart. Dersom avtalen betydde at Tyskland og Norge ikke lenger var i krig fra det øyeblikk den ble undertegna, er hele bestemmelsen om å ikke gripe til våpen igjen meningsløs - da ville jo «den nåværende krigen» være over i samme øyeblikk. Det som må menes er fram til en fredsslutning inngås mellom Norge og Tyskland. Og den kom ikke før i 1945; Nasjonal Samling gjorde flere framstøt for å få en fredsslutning, men lyktes ikke med det. Quisling holdt en tale 12. januar 1941, i opptakten til edsavleggelsen fra de første frontkjemperne, der han snakka nettopp om at SS-mennene skulle bli grunnstammen i en ny norsk hær når krigen en gang var over.<ref>Veum / Brenden 2010, s. 28</ref>Talen ble også formidla gjennom alle større aviser, så det bør ha vært rimelig godt kjent i NS- og frontkjempermiljøet at man ikke bare i London, men også fra tysk side og i NS anså at det formelt var krigstilstand mellom Norge og Tyskland også etter 10. juni 1940. Spørsmålet om effekten av den norske kapitulasjonen har dermed ingen innvirkning på rettsoppgjøret, det er et spørsmål om hvorvidt norske myndigheter brøt denne avtalen når de forsatte den væpna kampen etter juni 1940.
Et annet viktig spørsmål, spesielt for frontkjemperne, var om Norge var i krig etter 10. juni 1940. Den dagen kapitulerte de norske stridskreftene. Det som anføres er at det i avtalens §1 står at «Alle norske stridskrefter legger våpnene ned og vil, så lenge den nåværende krigen varer, ikke gripe til våpen mot det tyske rike eller dets allierte». Betyr så dette at Tyskland og Norge ikke lenger var i krig? Spørsmålet er svært viktig, for dersom Norge og Tyskland ikke lenger var i krig etter 10. juni 1940 betyr det at frontkjemperne ikke gikk i fiendtlig tjeneste.  Harry A. Ellingsen konkluderer i sin gjennomgang med at dette betyr at alle norske stridskrefter kapitulerte, ikke bare de som sto i Norge, og at det derfor «ikke [kan] være særlig tvil om at det var grunnlag for å mene at Norge faktisk kapitulerte den 10. juni 1940».<ref>Ellingsen, 2011 s. 186, jf. ss. 182-183.</ref> Denne konklusjonen deler han med flere andre. Den åpenbare svakheten i den er at paragrafen som siteres sier «så lenge den nåværende krigen varer». Avtalen skulle tre i kraft umiddelbart. Dersom avtalen betydde at Tyskland og Norge ikke lenger var i krig fra det øyeblikk den ble undertegna, er hele bestemmelsen om å ikke gripe til våpen igjen meningsløs - da ville jo «den nåværende krigen» være over i samme øyeblikk. Det som må menes er fram til en fredsslutning inngås mellom Norge og Tyskland. Og den kom ikke før i 1945; Nasjonal Samling gjorde flere framstøt for å få en fredsslutning, men lyktes ikke med det. Quisling holdt en tale 12. januar 1941, i opptakten til edsavleggelsen fra de første frontkjemperne, der han snakka nettopp om at SS-mennene skulle bli grunnstammen i en ny norsk hær når krigen en gang var over.<ref>Veum / Brenden 2010, s. 28</ref>Talen ble også formidla gjennom alle større aviser, så det bør ha vært rimelig godt kjent i NS- og frontkjempermiljøet at man ikke bare i London, men også fra tysk side og i NS anså at det formelt var krigstilstand mellom Norge og Tyskland også etter 10. juni 1940. Spørsmålet om effekten av den norske kapitulasjonen har dermed ingen innvirkning på rettsoppgjøret, det er et spørsmål om hvorvidt norske myndigheter brøt denne avtalen når de forsatte den væpna kampen etter juni 1940.
Dødsdommen mot [[Reidar Haaland]] 9. august 1945 var den første nordmann etter krigen dømt til døden. Han ble dømt etter § 86 i staffeloven «landsvikparagrafen», og ble henrettet ved skyting den 17. august på [[Akershus festning]], den første fullbyrdede dødstraffen siden 1876. Dommen mot ham var en prøve av det juridiske grunnlaget for den provisoriske anordningen regjeringen i London innførte for forbrytelser mot statens sikkerhet i oktober 1941 og for drap i januar 1942.<ref>''Norsk krigsleksikon 1940-45'', s. 191. Utg. Cappelen. 1995. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2010113005006|side=195}}.</ref>


==Gjennomføring av straff==
==Gjennomføring av straff==
Skribenter
95 522

redigeringer