Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig|Rettsoppgjøret]]''' etter [[andre verdenskrig]] var sakene som ble ført mot nordmenn som hadde samarbeidet med tyske okkupasjonsmyndigheter og mot tyske krigsforbrytere. Oppgjøret begynte med arrestasjoner dagen etter den tyske kapitulasjonen, [[9. mai]] [[1945]]. Det kalles også ''landssvikoppgjøret'', ettersom langt de fleste sakene gjaldt nordmenn som var tiltalt for forskjellige former for landssvik. De siste sakene ble avsluttet i [[1951]].

</onlyinclude>

==Antall==

{{thumb|Finn K Kaas.jpg|[[Sipo]]-mannen [[Finn Knutinge Kaas]] mens han etter [[Frigjøringen 1945|frigjøringen]] peker ut tidligere kolleger for norske og britiske myndigheter.|Militærhistorisk samling - Gausdal|1945}}

<onlyinclude>

I løpet av oppgjøret ble 28&nbsp;750 personer arrestert. Det høyeste antallet fanger hadde man [[1. juli]] 1945, da omkring 14&nbsp;400 personer var i varetekt. Disse var fordelt på omkring 200 fangeleire, blant annet [[Grini fangeleir|Grini]] som a hadde endret navanet til [[Ilebu fengsel]]. Arrestasjonene ble foretatt blant annet på grunnlag av lister som [[hjemmefronten]] og norske eksilmyndigheter hadde satt opp. Et betydelig antall av de det ble reist tiltale mot ble ikke pågrepet, men i stedet innkalt til rettsforhandlinger underveis i oppgjøret.  

Det ble behandlet 92&nbsp;805 saker mot nordmenn og norske bedrifter, og 347 saker mot tyskere.</onlyinclude> En betydelig andel slapp unna dom på grunn av bevisets stilling. Blant nordmennene kunne dette være en blandet velsignelse, da lokalsamfunnet kjente til forholdene. I forhold til hvordan det var i andre land som hadde blitt okkupert av tyskerne var det lite selvtekt i Norge, men særlig «[[Tyskertøser|tyskertøsene]]» kunne bli utsatt for både psykisk og fysisk vold i lokalsamfunnet.  

Et annet viktig spørsmål, spesielt for frontkjemperne, var om Norge var i krig etter 10. juni 1940. Den dagen kapitulerte de norske stridskreftene. Det som anføres er at det i avtalens §1 står at «Alle norske stridskrefter legger våpnene ned og vil, så lenge den nåværende krigen varer, ikke gripe til våpen mot det tyske rike eller dets allierte». Betyr så dette at Tyskland og Norge ikke lenger var i krig? Spørsmålet er svært viktig, for dersom Norge og Tyskland ikke lenger var i krig etter 10. juni 1940 betyr det at frontkjemperne ikke gikk i fiendtlig tjeneste.  Harry A. Ellingsen konkluderer i sin gjennomgang med at dette betyr at alle norske stridskrefter kapitulerte, ikke bare de som sto i Norge, og at det derfor «ikke [kan] være særlig tvil om at det var grunnlag for å mene at Norge faktisk kapitulerte den 10. juni 1940».<ref>Ellingsen, 2011 s. 186, jf. ss. 182-183.</ref> Denne konklusjonen deler han med flere andre. Den åpenbare svakheten i den er at paragrafen som siteres sier «så lenge den nåværende krigen varer». Avtalen skulle tre i kraft umiddelbart. Dersom avtalen betydde at Tyskland og Norge ikke lenger var i krig fra det øyeblikk den ble undertegna, er hele bestemmelsen om å ikke gripe til våpen igjen meningsløs - da ville jo «den nåværende krigen» være over i samme øyeblikk. Det som må menes er fram til en fredsslutning inngås mellom Norge og Tyskland. Og den kom ikke før i 1945; Nasjonal Samling gjorde flere framstøt for å få en fredsslutning, men lyktes ikke med det. Quisling holdt en tale 12. januar 1941, i opptakten til edsavleggelsen fra de første frontkjemperne, der han snakka nettopp om at SS-mennene skulle bli grunnstammen i en ny norsk hær når krigen en gang var over.<ref>Veum / Brenden 2010, s. 28</ref>Talen ble også formidla gjennom alle større aviser, så det bør ha vært rimelig godt kjent i NS- og frontkjempermiljøet at man ikke bare i London, men også fra tysk side og i NS anså at det formelt var krigstilstand mellom Norge og Tyskland også etter 10. juni 1940. Spørsmålet om effekten av den norske kapitulasjonen har dermed ingen innvirkning på rettsoppgjøret, det er et spørsmål om hvorvidt norske myndigheter brøt denne avtalen når de forsatte den væpna kampen etter juni 1940.

==Gjennomføring av straff==

Samtlige av de som ble idømt fengselsstraff slapp ut før endt soningstid. Den siste av nordmennene som slapp ut fra fengsel var [[Axel Stang]], som ble løslatt [[25. oktober]] [[1957]]. Gjennomganger av oppgjøret har vist at de hardeste straffene ble idømt i den første tiden etter krigen, og at de senere ble mildere. Det er uklart om dette bare skyldes en mildere holdning fra retten, eller om det også er et resultat av at mange av de mest graverende sakene ble ført tidlig mens saker med dårlige bevisførsel og mindre alvorlige forhold måtte vente.  

|Tvangsarbeid på livstid, løslatt 5. desember 1953.

|-

|1911-01-10

|[[Latvia]], Riga

==Litteratur==

* {{WP-lenke|Det norske landssvikoppgjøret|nb}}.

* [http://www.dagbladet.no/nyheter/1999/10/11/179844.html «Her skjøt jeg Quisling»] i ''Dagbladet'', publ. 1999-11-10, lest 2015-04-17.

* [http://da3.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesbok&bokid=rundskriv Riksadvokatens rundskriv i forbindelse med landssvikoppgjøret etter 1945] på Digitalarkivet.

* [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1950&paid=2&wid=c&psid=DIVL1190&s=False St. Meld. nr. 64 - 1950: ''Angrepene på rettsoppgjøret med landssvikerne'']

[[Kategori:Andre verdenskrig]]

{{F2}}

{{bm}}