Roald Amundsen: Forskjell mellom sideversjoner

Selv ble han ikke gift.  

Han ble født på gården [[Hvidsten (Borge)|Hvidsten]] i Borge, som nå er en del av [[Fredrikstad kommune]]. På gården finner man nå museet [[Roald Amundsens Minde]], men hans tid der var kortvarig. Bare tre måneder gammel ble han med på lasset da familien flytta til [[Oslo|Christiania]], og han vokste opp i hovedstaden. Som fjortenåring mista han faren, som ble syk og døde under hjemreise fra [[Storbritannia]].  

I januar 1896 holdt det på å gå galt da han sammen med broren [[Leon Amundsen]] skulle krysse Hardangervidda på ski. De gikk seg vill, og da ei snøhule raste under en pause holdt Roald Amundsen på å omkomme. Broren fikk såvidt gravd ham ut i tide. At norske fjell kunne være farlige nok fikk man like etter en bekreftelse på, da den erfarne og veltrente Eivind Astrup omkom under en skitur i [[Rondane]].

Amundsens første polarekspedisjon ble ikke et norsk prosjekt, men en belgisk ekspedisjon som Adrien de Gerlache sto bak. Sommeren 1896, omtrent på samme tid som Nansen og «Fram» kom tilbake til Norge, fikk Amundsen vite at han var antatt som ubetalt matros og skikyndig på de Gerlaches ekspedisjon. Den norske hvalskuta «Patria», ombygd og omdøpt til «Belgica», la ut i august 1897. På grunn av vansker med å få egna deltakere hadde Amundsen da blitt forfremma til førstestyrmann. Hans fremste læremester på ekspedisjonen ble legen Frederick Cook, han som senere skulle bruke store deler av sitt liv på å krangle med Robert Peary om hvem av de som som egentlig var først på Nordpolen. Denne ekspedisjonen gikk sørover til Antarktis, der Amundsen fikk viktig erfaring med overlevelse i polarområder og utstyret som trengs.

«Belgica» ble i mars 1898 sittende fast i isen, og drev med et isflak rundt Peter 1.s øy i et år. Det har aldri blitt helt klart om dette var planlagt eller ikke, men konsekvensen ble uansett at de Gerlaches ekspedisjon utførte den første overvintringa i Antarktis. De var ikke godt nok utstyrt for dette, verken med tanke på mat eller mental styrke. Depresjonen la seg over flere av ekspedisjonens medlemmer, og [[skjørbuk]] ble etter hvert et problem. Dr. Cook fikk god hjelp av Amundsen til å skaffe sel- og pingvinkjøtt, og han brukte også lys- og varmeterapi. En av vitenskapsmennene på ekspedisjonen døde av hjerteproblemer, men de andre kom seg helskinna hjem. De kom fri av isen 14. mars 1899, nådde Norge mot slutten av mai. Hendelsene førte til at Amundsen og Cook fikk et nært vennskap, og i krangelen mellom Cook og Peary var Amundsen en av de få som offentlig støtta Cook da han ble fengsla som bedrager.

Amundsen gikk raskt i gang med å planlegge en egen ekspedisjon. Han hadde ingen vitenskapelig utdanning, men samtidig var han fullstendig klar over at ekspedisjonene måtte ha et vitenskapelig formål for å kunne få økonomisk støtte. Hans første mål ble Nordvestpassasjen, som han lenge hadde vært interessert i. Samtidig ville han kartlegge den magnetiske nordpols daværende beliggenhet. Den var påvist på Boothia-halvøya i 1831, men de magnetiske polene endrer over tid posisjon. Nordvestpassasjen var delvis kartlagt av andre ekspedisjoner, men ingen hadde klart å seile hele veien. Amundsens plan fikk tilslutning fra Nansen, og dermed hadde han et sterkt kort på hånda overfor sponsorer. For å kunne utføre det vitenskapelige oppdraget studerte Amundsen i 1900 magnetisme under professor Georg von Neumayer i [[Hamburg]], og senere var han ved observatorier i Wilhelmshaven og Potsdam. I januar 1901 kjøpte han så [[hardangerjakt]]en [[«Gjøa» (polarskip)|«Gjøa»]] i [[Tromsø]]. Skuta ble testa ut under et fem måneders tokt ved Grønland, der han utførte oseanografiske undersøkelser for Nansen.

Til tross for at han mista enerettinntektene og at kostnadene hadde vokst underveis ble ekspedisjonen på nokså kort tid en økonomiske suksess. Inntekter fra boka om ekspedisjonen og foredragsvirksomhet førte til at Amundsen kunne kjøpte Uranienborg på Svartskog i 1908. «Gjøa» tok han ikke med seg hjem; skuta ble gitt til byen San Francisco, og sto i mange år i Golden Gate Park. Først i 1972 ble «Gjøa» henta hjem til Norge, i forfallen stand. Hun sto lenge utafor [[Frammuseet]] på [[Bygdøy]]. Etter restaurering har skuta siden 2013 vært utstilt i eget bygg, knytta til Framhuset gjennom en passasje under parkeringsplassen.

For å komme seg sørover måtte Amundsen være kreativ. Nansen hadde gitt sin velsignelse til en ferd nordover, og forutsatte at det var det «Fram» skulle brukes til. Samtidig var det også klart at briten Robert F. Scott planla å erobre Sydpolen. Fallhøyden var stor for Amundsen; kom han fram først til polpunktet ville Nansen ganske sikkert tilgi ham det som i realiteten ble et tyvlån av polarskipet; tapte han kappløpet ville Scott bli den store oppdagelsesmannen, mens Amundsen satt igjen med et forklaringsproblem. Ekspedisjonen la ut fra Kristiania 7. juni 1910, og de fleste av deltakerne visste ikke hvor de egentlig skulle. De la nok raskt merke til at det var sørover, men først ved Madeira fikk de vite hva som var ekspedisjonens egentlige mål. Da sendte Amundsen et telegram til Scott med teksten «Tillater meg å informere om at Fram går til Antarktis. Amundsen». Britene ble sjokkert over dette spillet; de oppfatta Amundsen som dypt usportslig. Bedre ble det ikke da de forsto at Amundsen reiste mot omtrent samme område som Scott hadde etablert sin base i.

Da de på ny la ut mot polpunktet klaffa det meste, og den 14. desember 1911 sto Amundsen sammen med [[Olav Bjaaland]], [[Helmer Hanssen]], [[Sverre Hassel]] og [[Oscar Wisting]] som de første på Sydpolen. De fem planta flagget sammen, og området fikk navnet Kong Haakon VIIs Vidde. I dagboka skrev Amundsen dette ned under 15. desember, for han hadde glemt å justere for at de kryssa den internasjonale datolinja under seilasen med «Fram». De ble på polpunktet i fire dager for å peile det så nøyaktig som mulig. Da de dro mot basen etterlot de et telt med noe utstyr og brev til [[Haakon VII]] og Scott. Først en måned senere ankom Scott og hans menn, og alle de fem i den gruppa omkom på tilbakeveien. Amundsens lag kom etter 99 dager vekk fra basen tilbake til Framheim. De hadde da tilbakelagt omkring 3000 kilometer.

Da [[første verdenskrig]] brøt ut i 1914 betydde det en oppbremsing av oppdagelsesferdene, men det førte også til nye teknologiske utviklinger. Amundsen forsto raskt at utvlinga av fly førte til at de ble egna for lengre ferder. Han tok det første sivile flysertifikatet i Norge, og kjøpte også et av de første flyene her i landet. Dette ga han nokså tidlig bort til militæret, men tanken om utforsking fra fly hadde satt seg. Under krigen tjente han godt på å investere i shipping, og han begynte bygginga av [[«Maud» (polarskip)|«Maud»]]. Skuta var basert på formen til «Fram», som han fikk ribbe for utstyr for å bruke på det nye skipet. Han fikk henta inn proviant fra USA, men et nytt fly måtte han vente med til etter at krigen var over.  

Konkursen var en voldsom ydmykelse for Amundsen. Men redningen kom i form av den amerikanske milionæren Lincoln Ellsworth, som ville finansiere en ny ekspedisjon under forutsetning av at han selv fikk være med. Amundsen grep sjansen, og ble utstyrt med to Dornier-Wal sjøfly, med kallesignal N24 og N25, som ble sendt til [[Ny-Ålesund]] på [[Svalbard]]. Han fikk med seg flygerne [[Hjalmar Riiser-Larsen]] og [[Leif Dietrichson]] og mekanikerne Oskar Omdal og Karl Feucht. Amundsen selv og Ellsworth var navigatører. De letta fra Ny-Ålesund 21. mai 1925. Etter åtte timer mente de å være nær Nordpolen, og N25 med Amundsen om bord landa i ei råk på 87° 43' nordlig breddegrad. Dette var altså et godt stykke fra Nordpolen på 90°. N24 landa et stykke unna, og de fant hverandre ikke før dagen etter. Sistnevnte fly hadde en lekkasje i en motor, og kunne ikke repareres. Etter å ha arbeida hardt med å lage en startbane for N25 klarte de å ta av med alle seks om bord. Med tomme drivstofftanker landa de nær fangstskuta «Sjøliv» av [[Balsfjord]] utafor nordkysten av Svalbard.

Amundsen begynte å kikke på luftskip som et alternativ. Disse kunne bære mer, land og lette nær sagt hvor som helst eller henge i ro over et punkt, og de kunne være lenger i lufta. Ellsworth finansierte kjøpet av N1 fra italienske [[Umberto Nobile]], og luftskipet fikk navnet [[«Norge» (luftskip)|«Norge»]]. Nobile ble selv med som fører og tok med seg fem italienske mekanikere. Han fløy luftskipet til Ny-Ålesund, der det var bygd en stor hangar til det. Ekspedisjonen fikk navnet «Amundsen-Ellsworth-Nobile Transpolar Flight». Riiser-Larsen og Wisting ble med, og de rekrutterte også fem andre nordmenn og den svenske metorologen Finn Malmgren. Svensken haddde vært på «Maud» sammen med Sverdrup i tre år.

Den 11. mai 1926 letta luftskipet «Norge», og dagen etter nådde de Nordpolen. Det norske flagget ble kasta ned på polpunktet, og deretter fulgte de amerikanske og italienske flaggene. Amundsen og Wisting ble denne dagen de første som hadde sett både Nord- og Sydpolen. Trolig var de også de første som var ved polpunktet; verken Cooks eller Pearys krav ser ut til å holde vann, og vi vet som nevnt at Byrd aldri fløy så langt. De landa ved Teller i Alaska den 13. mai, uten å ha sett nytt land. Luftskipet ble demontert, og deltakerne reiste hjem til store hyllester. Dessverre var det uenighet mellom Amundsen og Nobile om hvem som hadde mest av æra, og da denne krangelen ble offentlig ødela den mye for begge. Selv om ingen hadde gjennomført flere bragder i polare strøk enn Amundsen, var han da han skrev sin selvbiografi i 1927 bitter og ensom. Økonomien var kronisk vanskelig, og det var vanskelig å finne nye mål for ekspedisjoner. Han hadde også blitt 55 år gammel, en høy alder om man skal legge ut i isødet. Han hadde mye hjelp fra broren Leon, og også Riiser-Larsen var viktig for ham i denne tida.  

{{thumb|"Veslekari-ekspedisjonen", 1928. Landskap med is - no-nb digifoto 20160121 00055 bldsa veslekari n06 a.jpg|Sommeren 1928 ble det satt i gang en leteaksjon etter Roald Amundsen og de andre medlemmene av på flybåten "Latham 47". Dampskipet "Hobby", ishavsdampskipet "Heimland", fiskerioppsynsskipet "Michael Sars", panserskipet "Tordenskjold", krysseren "Strassbourg" og fiskeoppsynsskipet"Quentin Roosevelt" ble sendt langs den vestlige rute. Ishavsskuta "Veslekari", under ishavsskipper Johan Olsen ble sendt langs den østlige rute. "Veslekari"-ekspedisjonen ble finansiert med bidrag fra det norske folk.|Nasjonalbiblioteket}}