Skribenter
27 556
redigeringer
Fikk frem at Borgersruds nye opplysninger stammer allerede fra 1998.
Axel Scheel (samtale | bidrag) mIngen redigeringsforklaring |
Axel Scheel (samtale | bidrag) (Fikk frem at Borgersruds nye opplysninger stammer allerede fra 1998.) |
||
| Linje 4: | Linje 4: | ||
Eriksen var student i [[1930]], tok eksamen ved [[Trondheims Handelsgymnasium]] [[1932]] og ble offiser fra [[Krigsskolen]] i [[1934]]. Han tok den [[Den militære høyskole|Militære høyskole]] [[1938]], Senior Officers’ School i England [[1947]] og NATO Defence College, Paris [[1953]]. | Eriksen var student i [[1930]], tok eksamen ved [[Trondheims Handelsgymnasium]] [[1932]] og ble offiser fra [[Krigsskolen]] i [[1934]]. Han tok den [[Den militære høyskole|Militære høyskole]] [[1938]], Senior Officers’ School i England [[1947]] og NATO Defence College, Paris [[1953]]. | ||
I 6. bind av ''Norge i krig'', «Hjemmefront» (Oslo 1987) av Arnfinn Moland og Ivar Kraglund, s. 75, omtales Eriksen som ''motstandspioner fra 1940'', men dette er slett ikke i overensstemmelse med Lars Borgersruds mere troverdige, arkivalsk begrunnete opplysninger i de to bindene av ''Den norske militærfascismens historie'' av 2010/2012. Bind II, 125: «Han fikk innmeldingsdato i NS 25. oktober 1940, men vi kan ikke utelukke at han også hadde vært medlem på 1930-årene. / Det ser ikke ut til at Rolf Eriksen noen gang meldte seg ut. Så sent som i oktober 1943 sto han oppført på en liste over NS-medlemmer med ukjent adresse. Han ble godkjent i offisersgranskningen etter krigen. Noe granskningsskjema etter ham er aldri funnet.» Og s. 126: «Han holdt sitt NS-medlemskap skjult for ettertiden, på tross av at det var kjent i Erstatningsdirektoratet. Der ble imidlertid dokumentene fjernet av politiinspektør [[Lars L’Abée-Lund]]. Eriksens vita har mye til felles med Jens Henrik Nordlies. De var begge i 1942, som de to eneste generalstabsoffiserene, i gang med å bygge opp [[Milorg]] i samarbeid med dennes nye dynamiske sjef [[Jens Christian Hauge]]. Begge kom til å høre til hans indre krets av sosialdemokratisk orienterte offiserer etter krigen.» ([[Jens Henrik Throne Nordlie]] hadde - ifølge Store norske leksikons artikkel om ham - vært «medlem av [[Nasjonal Samling]] (NS) fra 1933, og i en kort periode fungerende sjef for [[Hirden]].» I sin bok «Konspirasjon og kapitulasjon» av 2000 skriver Borgersrud i ''pocketutgaven'' av 2010, s. 361, om Jens Henrik Nordlie og Rolf Rynning Eriksen: «Bare to av de tidligere NS-offiserene lyktes faktisk, ved hjelp av naive og velvillige historikere, senere å omskape seg til virkelige motstandshelter og endog motstandshistorikere.») | I 6. bind av ''Norge i krig'', «Hjemmefront» (Oslo 1987) av Arnfinn Moland og Ivar Kraglund, s. 75, omtales Eriksen som ''motstandspioner fra 1940'', men dette er slett ikke i overensstemmelse med Lars Borgersruds mere troverdige, arkivalsk begrunnete opplysninger presentert i en seminarrapport ved Univ. i Bergen allerede i mars 1998 (utgitt som artikkelen «Miliære veivalg 1940–1945» året etter) og i de to bindene av ''Den norske militærfascismens historie'' av 2010/2012. Bind II, 125: «Han fikk innmeldingsdato i NS 25. oktober 1940, men vi kan ikke utelukke at han også hadde vært medlem på 1930-årene. / Det ser ikke ut til at Rolf Eriksen noen gang meldte seg ut. Så sent som i oktober 1943 sto han oppført på en liste over NS-medlemmer med ukjent adresse. Han ble godkjent i offisersgranskningen etter krigen. Noe granskningsskjema etter ham er aldri funnet.» Og s. 126: «Han holdt sitt NS-medlemskap skjult for ettertiden, på tross av at det var kjent i Erstatningsdirektoratet. Der ble imidlertid dokumentene fjernet av politiinspektør [[Lars L’Abée-Lund]]. Eriksens vita har mye til felles med Jens Henrik Nordlies. De var begge i 1942, som de to eneste generalstabsoffiserene, i gang med å bygge opp [[Milorg]] i samarbeid med dennes nye dynamiske sjef [[Jens Christian Hauge]]. Begge kom til å høre til hans indre krets av sosialdemokratisk orienterte offiserer etter krigen.» ([[Jens Henrik Throne Nordlie]] hadde - ifølge Store norske leksikons artikkel om ham - vært «medlem av [[Nasjonal Samling]] (NS) fra 1933, og i en kort periode fungerende sjef for [[Hirden]].» I sin bok «Konspirasjon og kapitulasjon» av 2000 skriver Borgersrud i ''pocketutgaven'' av 2010, s. 361, om Jens Henrik Nordlie og Rolf Rynning Eriksen: «Bare to av de tidligere NS-offiserene lyktes faktisk, ved hjelp av naive og velvillige historikere, senere å omskape seg til virkelige motstandshelter og endog motstandshistorikere.») | ||
Eriksen var løytnant ved [[5. Divisjon]] [[1934]]-[[1939]], aspirant til [[Generalstaben]] 1939-40, om morgenen 9. april 1940 vakthavende offiser på divisjonskontoret i Trondheim, da han fikk i oppdrag av generalmajor [[Jacob Ager Laurantzon]] (hvis ''adjutant'' han var) om å stå for overgivelsen, ved Hjemmestyrkenes sentralledelse [[1941]]-[[1944]], og ble [[kaptein]] [[1944]]. Han var sjef for operasjonskontor MI IV i [[Stockholm]] [[1944]]-[[1945]] og ved [[Distriktskommando Østlandet]] [[1945]]-[[1946]]. Han ble [[major]] [[1946]], var stabssjef [[1946]] -[[1952]], stabssjef i [[Tysklandsbrigaden]] [[1947]]-[[1948]], nestkommanderende i en infanteribataljon i [[Tysklandsbrigaden]] i [[1951]]-[[1952]]. Han ble [[oberstløytnant]] [[1952]], stabssjef i [[1. Divisjon]] [[1952]]-[[1953]], [[oberst]] og sjef for [[Brigaden i Nord-Norge]] i [[1956]]. Han ble stabssjef hos sjefen for de allierte landstridskreftene i Norge i [[1958]], og i [[1961]] ble han [[generalmajor]] og nestkommanderende for [[Hæren]], og sjef for de allierte landstridskrefter i Sør-Norge. Han ble stabssjef i Forsvarsstaben i [[1968]], [[generalløytnant]] og stabssjef ved [[Forsvarets overkommando]] i [[1970]]. Han var kommandant på [[Fredriksten festning]] fra 1. september [[1972]] til 30. november [[1976]]. Han var sjef for Forsvarets Krigshistoriske Avdeling. Etter oppnådd pensjonsalder var han engasjert ved [[Hjemmefrontmuseet]] som forskningsleder. (Ovennevnte generalmajor Laurantzon [1878-1955] var far til NS-landbruksminister Trygve Dehli Laurantzon [[https://no.m.wikipedia.org/wiki/Trygve_Dehli_Laurantzon]] [1903 Kra.-1975]: se [[Vidkun Quislings andre regjering]].) | Eriksen var løytnant ved [[5. Divisjon]] [[1934]]-[[1939]], aspirant til [[Generalstaben]] 1939-40, om morgenen 9. april 1940 vakthavende offiser på divisjonskontoret i Trondheim, da han fikk i oppdrag av generalmajor [[Jacob Ager Laurantzon]] (hvis ''adjutant'' han var) om å stå for overgivelsen, ved Hjemmestyrkenes sentralledelse [[1941]]-[[1944]], og ble [[kaptein]] [[1944]]. Han var sjef for operasjonskontor MI IV i [[Stockholm]] [[1944]]-[[1945]] og ved [[Distriktskommando Østlandet]] [[1945]]-[[1946]]. Han ble [[major]] [[1946]], var stabssjef [[1946]] -[[1952]], stabssjef i [[Tysklandsbrigaden]] [[1947]]-[[1948]], nestkommanderende i en infanteribataljon i [[Tysklandsbrigaden]] i [[1951]]-[[1952]]. Han ble [[oberstløytnant]] [[1952]], stabssjef i [[1. Divisjon]] [[1952]]-[[1953]], [[oberst]] og sjef for [[Brigaden i Nord-Norge]] i [[1956]]. Han ble stabssjef hos sjefen for de allierte landstridskreftene i Norge i [[1958]], og i [[1961]] ble han [[generalmajor]] og nestkommanderende for [[Hæren]], og sjef for de allierte landstridskrefter i Sør-Norge. Han ble stabssjef i Forsvarsstaben i [[1968]], [[generalløytnant]] og stabssjef ved [[Forsvarets overkommando]] i [[1970]]. Han var kommandant på [[Fredriksten festning]] fra 1. september [[1972]] til 30. november [[1976]]. Han var sjef for Forsvarets Krigshistoriske Avdeling. Etter oppnådd pensjonsalder var han engasjert ved [[Hjemmefrontmuseet]] som forskningsleder. (Ovennevnte generalmajor Laurantzon [1878-1955] var far til NS-landbruksminister Trygve Dehli Laurantzon [[https://no.m.wikipedia.org/wiki/Trygve_Dehli_Laurantzon]] [1903 Kra.-1975]: se [[Vidkun Quislings andre regjering]].) | ||