Rolf Rynning Eriksen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Rolf Rynning Eriksen (født 1. november 1911 i Trondhjem, død 7. mars 1994) var offiser med oppnådd grad som generalløytnant. Han stod sentralt i den militære motstandskampen i Norge under okkupasjonen, og hadde etter krigen en rekke viktige posisjoner i den norske og de allierte militære styrker. Hans lenge ukjente forhold til Nasjonal Samling (NS) har dannet utgangspunkt for en historikerkontrovers, som både berører hans rolle som motstandsmann og hans posisjon som forvalter av okkupasjonshistorien. Det siste gjelder hans stilling som sjef for Forsvarets krigshistoriske avdeling og seinere som forskningsleder ved Hjemmefrontmuseet.

Bakgrunn og familie

Han var sønn av oberstløytnant Harald Andreas Eriksen (1881-1968) og Helene Rynning (1890-1979). Rynning Eriksen ble i 1939 gift med Inger Karine Ranke, f. 8. mai 1915, datter av forrådssjef i NSB Georg Fredrik Rasmussen (1880-1949) og Margit Johanne Aas (Aass) (1880-1929). Hans farbror var høyesterettsadvokat Bjarne Gotfred Eriksen (1886-1976)[1], generaldirektør i Norsk Hydro 1941-56 og 1952 frimurer av VIII. grad i Den norske Frimurerordens landsloge.[2]

Utdannelse og militær karriere

Eriksen var student i 1930, tok eksamen ved Trondheims Handelsgymnasium 1932 og ble offiser fra Krigsskolen i 1934. Han tok den Militære høyskole 1938, Senior Officers’ School i England 1947 og NATO Defence College, Paris 1953.

Hans militære karriere for øvrig var som følger:

Før krigen

Under krigen

Etter krigen

Ellers kan nevnes at han var sjef for Forsvarets Krigshistoriske Avdeling (xxxx-xxxx). Etter oppnådd pensjonsalder var Rynning Eriksen engasjert ved Hjemmefrontmuseet som forskningsleder.

Historikerkontrovers

I 6. bind av Norge i krig. Hjemmefront[3] omtales Eriksen som motstandspioner fra 1940. Det vakte ikke minst derfor oppsikt da historikeren Lars Borgersrud i 1998 avdekket at Rynning Eriksen hadde vært medlem av NS fra 1940 eller tidligere.[4] Borgersrud har utdypet sitt syn på dette blant annet i de to bindene av Den norske militærfascismens historie.[5] I det sistnevnte verk, bind II, oppsummerer Borgersrud sine funn som følger:

«Han fikk innmeldingsdato i NS 25. oktober 1940, men vi kan ikke utelukke at han også hadde vært medlem på 1930-årene [...] Det ser ikke ut til at Rolf Eriksen noen gang meldte seg ut. Så sent som i oktober 1943 sto han oppført på en liste over NS-medlemmer med ukjent adresse. Han ble godkjent i offisersgranskningen etter krigen. Noe granskningsskjema etter ham er aldri funnet [...] Han holdt sitt NS-medlemskap skjult for ettertiden, på tross av at det var kjent i Erstatningsdirektoratet. Der ble imidlertid dokumentene fjernet av politiinspektør Lars L’Abée-Lund. Eriksens vita har mye til felles med Jens Henrik Nordlies. De var begge i 1942, som de to eneste generalstabsoffiserene, i gang med å bygge opp Milorg i samarbeid med dennes nye dynamiske sjef Jens Christian Hauge. Begge kom til å høre til hans indre krets av sosialdemokratisk orienterte offiserer etter krigen.»[6]

Jens Henrik Throne Nordlie hadde vært medlem av NS fra 1933, og var i en kort periode fungerende sjef for Hirden.[7]

Referanser

  1. Hvem er Hvem? 1964:155.
  2. «Matrikkel over Den Norske Frimurerorden 1952»:50.
  3. Kraglund, I. og Moland, A. 1987:75.
  4. Presentert i en seminarrapport ved Universitet i Bergen i mars 1998. publisert i mer utførlig form året etter, jf. Borgersrud, L. 1999.
  5. Borgersrud, L. 2010 og 2012.
  6. Borgersrud, L. 2012:125-126.
  7. Store norske leksikon.

Kilder og litteratur

  • Fredriksten kommandantskap
  • Aftenposten 7. mars 1994.
  • Minneord i Asker og Bærums Budstikke 22. mars 1994
  • DIS-Norge gravminnedatabase.
  • Lars Borgersrud: «Vi er jo et militært parti» (2010), Den norske militærfascismens historie I og «Like gode nordmenn?» (2012), Den norske militærfascismens historie II.
  • Lars Borgersrud: «Konspirasjon og kapitulasjon • Nytt lys på forsvarshistorien fra 1814 til 1940» (Forlaget Oktober AS, Oslo 2000. Første pocketutgave 2010).
  • Lars Borgersrud: «Militære veivalg 1940–1945 • En undersøkelse av de øverste norske militære sjefers valg mellom motstand og samarbeid under okkupasjonen», i: «I krigens kjølvann • Nye sider ved norsk krigshistorie og etterkrigstid» (1999), s. 149-226, redigert av Stein Ugelvik Larsen - se s. 187-190, hvor Rolf Rynning Eriksen omtales i sin sammenheng med Milorg og Stay behind, Jens Henrik T. Nordlie og Jens Christian Hauge (s. 190: «Eriksen var som Nordlie i den lille gruppen av offiserer som Hauge ønsket inn i eller knyttet til Stay behind-apparatet i 1948. Mønsteret avtegner seg: Hauge som den politiske drivkraft og beskytter, Eriksen som den militære operatør og Nordlie som den grå eminense med næringslivskontakter.»): http://larsborgersrud.no/boker/militare_veivalg.pdf


Forgjenger:
 Leif Crawford Rolstad 
Kommandant på Fredriksten festning
Etterfølger:
 Ingebrigt Solum