Romsdaling: Forskjell mellom sideversjoner

m
Robot: Erstatter mal: Reflist
Ingen redigeringsforklaring
m (Robot: Erstatter mal: Reflist)
 
(59 mellomliggende versjoner av 3 brukere er ikke vist)
Linje 2: Linje 2:
----
----
{{innhald høgre}}
{{innhald høgre}}
<onlyinclude>'''[[Romsdaling]]''', òg kalla ''romsdalsmål'', ''romsdalsdialekt'' og ''romsdalsk'', er den tradisjonelle dialekten i landskapet [[Romsdal]] i [[Møre og Romsdal fylke]]. Dialekten har mange fellestrekk med [[trøndsk]] &mdash; både i ''ordskatten'' og i ''[[fonologi]]ske trekk'', slik som [[tjukk l]] (berre av historisk ''l'') og [[apokope]] av fleirstavingsendingar (''hęstainn, skåłinn''); og dessutan i [[morfologi]]ske trekk som ulike endingar i ubunde fleirtal av sterke og svake hokjønnsord (''fíre tause, fęmm víso''). Samtidig har dialekten klåre fellestrekk med [[sunnmøring]] og [[fjordamål]] i det at infinitiven og svake hokjønnsord dei fleste stadene ender på ''-e'' (''å vare, å éte, å komme, å bende, å hęlse; ei veke, ei víse'') og i det at endingsvokalen i bunde fleirtal av svake hokjønnsord er svekka dei fleste stadene (''vísn'' (‘visene’), ''bøttn'' (‘bøttene’), ''veken'' (‘vekene’)). Frå nabodialekten [[nordmøring]] skil romsdaling seg særleg ut ved hyppig svekking av ''-a'' (og stundom ''-o'') til ''-e'', ved lange former i historiske ''-ja''-infinitivar og ved fleire regelrette presensformer (''gjęng, stęnn'') der nordmøring har nyare former (''går, står'').</onlyinclude>
<onlyinclude>'''[[Romsdaling]]''', òg kalla ''romsdalsmål'', ''romsdalsdialekt'' og ''romsdalsk'', er den tradisjonelle dialekten i landskapet [[Romsdal]] i [[Møre og Romsdal fylke]]. Dialekten har mykje felles med [[trøndsk]], [[nordaustlandsk]] og sørleg [[nordnorsk]] i ''[[fonologi]]ske trekk'', slik som [[tjukk l]] (berre av historisk ''l'') og [[apokope]] av fleirstavingsendingar (''hęstaņņ, skåłiņņ''); og dessutan i [[morfologi]]ske trekk som ulike endingar i ubunde fleirtal av sterke og svake hokjønnsord (''fíre tause, fęmm víso''). I ordskatten heng romsdaling i alt vesentleg saman med trøndsk.<noinclude><ref>Kart nr. 15 i {{Bandle 1984}}</ref></noinclude> Samtidig har dialekten klåre fellestrekk med [[sunnmøring]] og [[fjordamål]] i det at infinitiven og svake hokjønnsord dei fleste stadene ender på ''-e'' (''å vare, å éte, å komme, å bende, å hęlse; ei veke, ei víse'') og i det at endingsvokalen i bunde fleirtal av svake hokjønnsord er svekka dei fleste stadene (''vísn'' (‘visene’), ''bøttn'' (‘bøttene’), ''veken'' (‘vekene’)). Frå nabodialekten [[nordmøring]] skil romsdaling seg særleg ut ved hyppig svekking av ''-a'' (og stundom ''-o'') til ''-e'', ved lange former i historiske ''-ja''-infinitivar og ved fleire regelrette presensformer (''gjęng, stęnn'') der nordmøring (og eikesdaling og moldedialekt) har nyare former (''går, står'').</onlyinclude>
 
=== Om skrivemåten her ===
Skrivemåten er i utgangspunktet etymologisk, med diakritiske teikn (aksent over, kvist under) og ekstrabokstavar for å markere uttale. Lange, tronge vokalar er markerte med akutt aksent (''fór'', ''hús''). Aksentar tyder ''ikkje'' nødvendigvis at vokalen har hovudtrykket i ordet. Opna vokalar er markerte med kvist under (''hęst'', ''stǫkk''). I fall der opninga av ''o'' varierer, står vokalen umarkert: ''veko''. [[Tjukk l]] er markert med skråstrek gjennom: ''ł''. Palataliserte dentalar er markerte med komma under: ''båtaņņ'', ''baļļ''. For å markere samantrekt ''ei'' og ''øy'' blir det skrive ''æ'' (for ei) og ''ö'' (for øy). Mange stader er det samanfall mellom ''æ'' og ''ö'' så vel som mellom ''í'' og ''ý''.
 
Bratt tonelag (tonem 1, inkludert i ord med stavingsberande konsonant (''bí’ln, brí’sn''); og i Eikesdalen kanskje [[cirkumfleks]]) blir markert med ein apostrof rett etter den trykksterke vokalen. I alle andre fall blir ord med meir enn ei staving uttala med flatt tonelag (tonem 2): ''bíla, vare, váre, grísn''.


== Klassifikasjon ==
== Klassifikasjon ==
Linje 11: Linje 16:


==== Utjamning ====
==== Utjamning ====
Det finst nokre få ord i romsdalsdialekten som tyder på tidlegare jamvektsmål med utjamning. Ordet ''vare'' (‘vera’) er eit slikt ord. I det fallet er det likevel muleg at posisjonen mellom ''v'' og ''r'' kan ha spela inn, og former som ''å va'' blir bruka langt utanom jamvektsområdet, inkludert sporadisk i [[saltværing]]. Eit klårare eksempel er ordet ''bare'' (‘bora’),<ref>''“Kva du vell mæ navar? I vell bare slē`e.”'' (Rypdal 1929, s. 48.)</ref> som heng saman med den [[nordmøring|nordmørske]] forma ''bara''.
Det finst nokre få ord i romsdalsdialekten som tyder på tidlegare jamvektsmål med utjamning. Ordet ''vare'' (‘vera’; Eikesdalen: ''vara'' som på Nordmøre) er eit slikt ord. I det fallet er det likevel muleg at posisjonen mellom ''v'' og ''r'' kan ha spela inn, og former som ''å vara'' og ''å va'' blir bruka langt utanom utjamningsområdet, inkludert i [[helgelending]] og sporadisk i [[saltværing]]. Eit klårare eksempel er ordet ''bare'' (‘bora’),<ref>''“Kva du vell mæ navar? I vell bare slē`e.”'' (Rypdal 1929, s. 48.)</ref> som heng saman med den [[nordmøring|nordmørske]] forma ''bara''.


=== Midlandske trekk ===
=== Midlandske trekk ===
Bevart kortstaving i ord med kort rotvokal + kort konsonant er framleis ganske utbreidd i Romsdalen. Dette trekket finst òg på deler av [[Nordmør]], men er mykje meir konsekvent halde på i nordenden av [[Gudbrandsdalen]]. Mangel av palatalisering ved historisk ''nd'' (''ónnde'' (‘under’), ''venn'' (‘vind’), ''stønn'' (‘stund’)) er svært vanleg, særleg i indre strøk (og dessuten i [[Sunndalen]] på [[Nordmør]]).
Bevart kortstaving i ord med kort rotvokal + kort konsonant er framleis ganske utbreidd i Romsdalen. Dette trekket finst òg på deler av [[Nordmøre]], men er mykje meir konsekvent halde på i nordenden av [[Gudbrandsdalen]]. Mangel av palatalisering ved historisk ''nd'' (''ónnde'' (‘under’), ''venn'' (‘vind’), ''stønn'' (‘stund’)) er svært vanleg, særleg i indre strøk (og dessutan i [[Sunndalen (Nordmøre)|Sunndalen]] på [[Nordmøre]]).


Den ikkje-palatale endingskonsonanten i dativ eintal og bunden form fleirtal av svake hokjønnsord i det meste av Romsdalen ser vi òg delvis i Nord-Gudbrandsdalen (''vísun ~ vísøn ~ vísøyņņ''). Overgangen frå ''u'', truleg via ''ø'', til ''e'' samsvarar bra med øvrig hyppig senking av historisk korte vokalar føre ikkje-palatale konsonantar i romsdalsdialekten (''venn'' (‘vind’), ''stønn'' ~ ''stónn'' (‘stund’)) og bør dermed truleg sjåast som ein felles tendens med Gudbrandsdalen heller som samsvar med dei meir fonologisk ulike formene i sunnmørsdialekten (''vísiņņe ~ víseņņe'').
Den ikkje-palatale endingskonsonanten i dativ eintal og bunden form fleirtal av svake hokjønnsord i det meste av Romsdalen ser vi òg delvis i Nord-Gudbrandsdalen (''vísun ~ vísøn ~ vísøyņņ''). Overgangen frå ''u'', truleg via ''ø'', til ''e'' samsvarar bra med øvrig hyppig senking av historisk korte vokalar føre ikkje-palatale konsonantar i romsdalsdialekten (''venn'' (‘vind’), ''stønn'' ~ ''stónn'' (‘stund’)) og bør dermed truleg sjåast som ein felles tendens med Gudbrandsdalen heller som samsvar med dei meir fonologisk ulike formene i sunnmørsdialekten (''vísiņņe ~ víseņņe'').


=== Nordvestlandske trekk ===
=== Nordvestlandske trekk ===
Dei nordvestlandske trekka i romsdalsdialekten er først og fremst trekk som er felles med [[sunnmøring]]. Trekka det dreier seg om er først og fremst gjennomført e-ending i infinitiv (''å kom(m)e, å éte, å hæte'') og i ubunden form av svake hokjønnsord (''ei veke, ei víse''). Eit anna nordvestlandsk trekk kjenner vi att i rundinga av a føre ''ng'' i enkelte ord (''monge'' (‘mange’)). Andre enkeltord som er felles med vestnorsk inkluderer ''då'' (‘da’) og [[presens]]former som ''gjęng'' (‘går’), ''stænn'' (‘står’) og ''fłér'' (‘flår’).
Dei nordvestlandske trekka i romsdalsdialekten er først og fremst trekk som er felles med [[sunnmøring]]. Trekka det dreier seg om er først og fremst gjennomført e-ending i infinitiv (''å kom(m)e, å éte, å hæte'') og i ubunden form av svake hokjønnsord (''ei veke, ei víse''). Eit anna nordvestlandsk trekk kjenner vi att i sporadisk runding av a føre ''ng'' i enkelte ord (''monge'' ~ ''mange'' (‘mange’)). Andre enkeltord som er felles med vestnorsk inkluderer ''då'' (‘da’) og [[presens]]former som ''gjęng'' (‘går’), ''stęnn'' (‘står’) og ''fłér'' (‘flår’).


== Fonologi ==
== Fonologi ==
Linje 28: Linje 33:


==== Personlege pronomen ====
==== Personlege pronomen ====
Det mest kjente trekket ved dei personlege pronomena i romsdalsdialekten er 1. person eintal nominativ ''i'' ('eg') &mdash; ei form som òg er vanleg i [[Lesja]] i [[Gudbrandsdalen]] og i [[Sunndalen]], [[Eide]] og delvis på [[Averøy]]a på [[Nordmør]]. Eit anna generelt kjenneteikn er forma ''dæ'' ('dei') i 3. person fleirtal nominativ, akkusativ og dativ &mdash; noko som viser fellesskap med [[sunnmøring|sunnmørsk]] ''dęi'', men står i motsetnad til [[nordmøring|nordmørsk]] ''dęm'' og [[gudbrandsdalsmål]] ''døm''.
Det mest kjente trekket ved dei personlege pronomena i romsdalsdialekten er 1. person eintal nominativ ''i'' ('eg') &mdash; ei form som òg er vanleg i [[Lesja]] i [[Gudbrandsdalen]] og i [[Sunndalen (Nordmøre)|Sunndalen]], [[Eide kommune|Eide]] og delvis på [[Averøya]] på [[Nordmøre]]. Eit anna generelt kjenneteikn er forma ''dæ'' ('dei') i 3. person fleirtal nominativ, akkusativ og dativ &mdash; noko som viser fellesskap med [[sunnmøring|sunnmørsk]] ''dęi'', men står i motsetnad til [[nordmøring|nordmørsk]] ''dęm'' og [[gudbrandsdalsmål]] ''døm''.


I første person fleirtal nominativ blir forma ''mé'' ('vi') bruka dei fleste stadene. På [[Hustad]] blir forma ''ví'' bruka, som på det meste av [[Nordmør]], medan ''ås'' blir noko bruka øvst i [[Raumadalen]].
I første person fleirtal nominativ blir forma ''mé'' ('vi') bruka dei fleste stadene. På [[Hustad]] blir forma ''ví'' bruka, som på det meste av [[Nordmøre]], medan ''ås'' blir noko bruka øvst i [[Raumadalen]].


=== Substantiv ===
=== Substantiv ===
Linje 73: Linje 78:
båta
båta
|
|
båtainn
båtaņņ
|
|
båto
båtǫ
|-
|-
|
|
Linje 86: Linje 91:
labba
labba
|
|
labbainn
labbaņņ
|
|
labbo
labbǫ
|-
|-
|
|
stokk
stǫkk
|
|
sto’kkjinn<br/>(sto’kkjen)
stǫ’kkjiņņ<br/>(stǫ’kkjen)
|
|
sto’kkja
stǫ’kkja
|
|
stokka
stǫkka
|
|
stokkainn
stǫkkaņņ
|
|
stokko
stǫkkǫ
|-
|-
|
|
Linje 112: Linje 117:
gríse
gríse
|
|
grísinn<br/>(grí`sn)
grísiņņ<br/>(grísn)
|
|
gríso
grísǫ
|}
|}


===== Sterke hannkjønnsord =====
===== Sterke hannkjønnsord =====
Hovudregelen er at sterke hannkjønnsord får ''a''-ending i ubestemt fleirtal. Eintalsformene varierer etter utlyden i grunnordet: Ord med dentalutlyd får ''-n'' (''bå’tn, gú’tn, płassn''); ord med labialutlyd får ''-en'' og ord med velar utlyd får ''-ʲinn'' i akkusativ/dativ eintal (''sto’kkjinn, ve’ddjinn, ve’ngjinn'') og ''-ʲa'' i dativ (''sto’kkja, ve’ddja, ve’ngja'').
Hovudregelen er at sterke hannkjønnsord får ''a''-ending i ubestemt fleirtal. Eintalsformene varierer etter utlyden i grunnordet: Ord med dentalutlyd får ''-n'' (''bå’tn, gú’tn, pła’ssn''); ord med labialutlyd får ''-en'' og ord med velar utlyd får ''-ʲiņņ'' i akkusativ/dativ eintal (''stǫ’kkjiņņ, ve’ddjiņņ, ve’ngjiņņ'') og ''-ʲa'' i dativ (''stǫ’kkja, ve’ddja, ve’ngja'').


Eit mindre tal sterke hannkjønnsord får ''-e'' i ubestemt fleirtal og ''-inn'' ''(-en)'' i bestemt fleirtal (''gríse, grísinn; veddje, veddjinn'').
Eit mindre tal sterke hannkjønnsord får ''-e'' i ubestemt fleirtal og ''-iņņ'' (Sandøy ''-en'') i bestemt fleirtal (''gríse, grísiņņ (grísn); veddje, veddjiņņ'').


===== Svake hannkjønnsord =====
===== Svake hannkjønnsord =====
Linje 165: Linje 170:
sółe
sółe
|
|
sółinn (só`łn)
sółiņņ (só`łn)
|
|
sółǫ
sółǫ
Linje 174: Linje 179:
sa’gja
sa’gja
|
|
sa’gjinn
sa’gjiņņ
|
|
sagje
sagje
|
|
sagjinn
sagjiņņ
|
|
sag(j)ǫ
sag(j)ǫ
Linje 187: Linje 192:
kjęrinja
kjęrinja
|
|
kjęrinjinn
kjęrinjiņņ
|
|
kjęringa
kjęringa
|
|
kjęringainn
kjęringaņņ
|
|
kjęringǫ
kjęringǫ
Linje 202: Linje 207:
veken
veken
|
|
veko
veko (vekú, veke)
|
|
veken
veken
Linje 217: Linje 222:


== Geografisk variasjon ==
== Geografisk variasjon ==
=== Eikesdalen ===
Dialekten i [[Eikesdalen]] er typisk for romsdalsdialekten på mange vis, men har ein del arkaiske trekk. Såleis er det framleis a-infinitiv med kort eller forlengd vokal i ein del verb med historisk kort rotstaving i eldre dialekt (''å vęta, å lęsa, å søva, å fara, å gręva'') så vel som i ein del enkeltverb med historisk langstaving der nordmøring òg har a-infinitiv (''å æga, å ligja''), og infinitivar med historisk ''-ja'' har tradisjonelt apokope på trøndsk vis (''å sæ, å fęrtę:ł, å lęgg, å spǿr, å smǿr''). Apokope på trøndsk vis er det òg i infinitivane ''å gję:r, å lęt''. Merk likevel at verb av ''kaste''-typen allveg får ''-e'' i infinitiv: ''å spęle, å bore''.
Apokope er mykje gjennomført i komparativ av adjektiv i eldre dialekt: ''fínar, ęnklar, stǿr''.
Som i [[nordmøring]] er velare konsonantar behaldne i dativ eintal og fleirtal av svake hannkjønnsord (''hagå, skuggå, bakkå''). I eldre dialekt er den ubundne fleirtalsendinga i svake hokjønnsord ''-ú'' (''många bøttú, många vekú'') som øvst i sjølve [[Raumadalen]] og i deler av Gudbrandsdalen, men i etterkrigsgenerasjonen er denne endinga utskifta med ''-e'' (''månge bøtte, månge veke'').
Der andre romsdalsmål har adjektivendinga ''-ete'' (''rótete''), har eikesdalsdialekten tradisjonelt den trøndske endinga ''-ott'' (''rótott, kłęppott'').
I pronomena følgjer Eikesdalen hovudsakleg romsdaling elles, og det heter ''í šló mé'' (som elles i Romsdal og dessutan i [[Sunndalen]] og [[Lesja]]) og ''mé šló oss'' (som elles i Romsdal) heller enn ''é šló mé'' (som i [[Øksendalen]]) og ''oss šló oss'' (som i Lesja og Sunndalen) eller ''ví šló oss'' (som i Øksendalen, på Eidsøra og elles på det meste av Nordmøre).
Lenger ut langsmed [[Eikesdalsvatnet]] er dialekten meir lik vanleg romsdaling, inkludert ubunde fleirtal ''vekó'' med trong ''o''-uttale. Den kløyvde infinitiven blir likevel noko bruka der òg.
=== Hustad, Fræna og Bud ===
=== Sandøy ===
=== Molde bymål ===
[[Moldedialekt]] er eit typisk distriktsbymål med visse grunntrekk felles med romsdaling allment, men med ei generell forenkling av systemet. Mange av trekka er felles med [[kristiansundsdialekten]] og med meir eller mindre påverknad frå landsdelssentrumet [[Trondheim]] &mdash; slik som ''dęm'' (felles med Krs. og Trh.) for ‘dei’ (romsdalsk ''dæ''), ''dæmmers'' (felles med Trh.) for ‘deira’ (romsdalsk ''dæra'') og forenklinga av substantivbøyinga til ''-a''/''-an'' i fleirtal av mesta alle hann- og hokjønnsord (felles med Trh.).
[[Dativ]] manglar heilt.
Det er lite palatalisering av velarar i innlyd, nesten berre i orda ''ikkje'', ''mykkje'' og ''bikkje''.
Diftongane ''ei/øy/au'' er i hovudsak bevarte, tydelege og ikkje monoftongiserte (''éi héil øy mé lęuse stéina'' (ei heil øy med lause steinar)). Men blant anna desse orda har derimot klar monoftong med ''ǿ'': ''hǿre, hørsel, kjǿre; drømme, drømm, strømme strømm, glømme, glømsel'' (evt. ''glęmme, glęmsel''), ''gjømme, gjømsel'' (evt. ''gjęmme, gjęmsel''), ''trøtt'' (evt. ''trętt'') og ''lǿk''.
Alle hokjønnsord har ''-a'' i bunden form eintal, og både hannkjønn og hokjønn har i hovudsak endinga ''-a'' i ubunden form fleirtal og ''-an'' i bunden form fleirtal: ''mange sęua, aļļe sęuan,
Alle sterke verb med éi staving i infinitiv får «halvsvak» bøying, som i ''gjí - gjír - gá(v) - gjitt'', ''lá - lár - lót - latt'' eller ''tá - tár - tók - tatt''. Sterke verb med fleire stavingar i grunnforma får derimot oftast sterk bøying: ''kǫmme - kjęmm - kǫmm - har kǫmme'', ''fęre (fare) - fęr (fer) - fór - har fóre'', ''sǫve - sǿv - sǫv - har sǫve'', ''fłýge - fłýg - fłęug - har fłǿge'' (fłòge).
I Molde seier dei også ''da'' der romsdalske bygdemål har ''då''.
Vidare er det skilnader i dei personlege pronomena i fleirtal. Der det meste av romsdaling elles har ''mé'', har moldedialekten ''ví''. I andre person fleirtal har bygdemåla ''dé'', ''dǫkkǫ'' og ''dǫkkǫ sin'' i høvesvis subjekts-, objekts- og eigeform. I Molde seier dei ''dǫkker'', ''dǫkker'' og ''dǫkkers''. I tredje person fleirtal heiter det i Molde ''dęmm'', ''dęmm'' og ''dęmmers'' for bygdemåla sine former ''dæ'' (dei), ''dæ'' (dei) og ''dæra'' (deira).
''Å bli'' blir i Molde bøyd ''błí - błír - błéi - błitt'', mens bygdemåla varierer mellom slik bøying (men med monoftongisering av éi til æ i ''błæ'') og kløyvd bøying (''błí - błí - vart - vǫrte'').


== Fotnotar ==
== Fotnotar ==
{{reflist|1}}
<references />


== Litteratur ==
== Litteratur og kjelder ==
* {{Austigard 1995}}
* {{Grøtta 2005}}
* {{Rypdal 1929}}
* {{Rypdal 1929}}
* {{Sandøy 1982}}
* {{Sandøy 1982}}


{{Q}}
{{F1}}
[[kategori:Romsdal]]
[[Kategori:Romsdal]]
[[kategori:nordvestlandske e-mål]]
[[Kategori:Dialekter]]
[[Kategori:Møre og Romsdal fylke]]
{{nn}}