Rwanda

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Rwanda er en republikk i Sentral-Afrika, med grenser til Uganda, Tanzania, Burundi og Den demokratiske republikken Kongo. Etter at landet ble selvstendig i 1962, lå det en ulmende konflikt mellom folkegruppene hutuer og tutsier der, og i 1990 brøt det ut en borgerkrigstilstand og i 1994 et grusomt folkemord der opp mot en million mennesker ble drept. Etter å ha deltatt i to kriger i DR Kongo, har landet siden omkring 2000/2001 opplevd en bedre utvikling. Men freden er skjør, og mange av de som så seg nødt til å flykte i 1990-åra frykter fortsatt for sin sikkerhet dersom de vender hjem.

Historie

Trolig var det folkegruppa twa som først bosatte seg i området, en eller annen gang mellom 10 000 og 5000 år siden. Senere kom bantufolk til området. Den første gruppa som kom ble jordbrukere, mens den neste drev med kveg. Dette har gitt opphav til mange konflikter i forskjellige deler av verden - de som driver jordbruk og de som driver fehold har ofte motstridende interesser når det gjelder utnyttelse av kulturlandskapet. De to gruppene identifiserte seg som hutuer og tutsier, men det er ting som tyder på at de opprinnelig tilhørte samme bantufolk, og at det var konfliktene rundt levevis som førte til at de identifiserte seg som to ulike folk.

Ifølge muntlige overleveringer ble det første tutsikongedømmet etablert omkring år 1000. Vi vet ikke om dette stemmer; først på 1400-tallet vet vi sikkert at det var flere bantustater i området. Først på 1800-tallet oppsto en mer sentralisert stat som kan sies å være en direkte forløper til dagens Rwanda. Den var i hovedsak styrt av tutsier, ettersom kongen og aristokratiet tilhørte denne gruppa. Hutuene gjorde allikevel tjeneste i den kongelige hæren.

Under en av kolonikonferansene, i 1890 i Brüssel, fikk Tyskland kontroll over Rwanda og Burundi, mens britene fikk Uganda. Tyskerne foretrakk å styre sine kolonier indirekte, ved å bruke den eksisterende statsdannelsen. De mente at tutsiene stamma fra hammittiske folkeslag på Afrikas horn, og dermed var av «bedre rase» enn hutuene. Dette bidro til å forsterke skillet mellom de to gruppene. Etter første verdenskrig mista Tyskland sine kolonier. Rwanda ble satt under belgisk administrasjon som et mandatområde. Belgierne fortsatte den tyske politikken med å sette tutsiene høyest. De innførte identitetskort der det var angitt hvilke folkegruppe man tilhørte. Konflikten ble stadig tydeligere, og ulma under overflaten. I 1959 hadde hutuene nådd bristepunktet og gjorde opprør. Mellom 20 000 og 100 000 tutsier ble drept, og mer enn 100 000 måtte flykte til naboland.

To år etter opprøret, i 1961, ble det holdt en folkeavstemning om styresett. Det ble flertall for å avskaffe monarkiet, som jo helt siden 1890 hadde fungert som et vasallregime for første tyskere og så belgiere. Dette førte fram mot selvstendighet, som landet oppnådde den 1. juli 1962. Den første presidenten ble Grégoire Kayibanda. Han uttalte politikk var at man skulle rette opp i tidligere diskriminering av hutuene. Som det så ofte skjer svingte pendelen for langt, og dermed ble tutsier diskriminert. Tutsier i eksil svarte på dette med flere angrep over grensene fra naboland, og dette ble i sin tur besvart med represalier mot tutsier i Rwanda.

Forsøket på å styre landet som en demokratisk repulikk stoppa brått opp i 1973, da forsvarsminister Juvénal Habyarimana tok makta i et militærkupp og ble diktator. I åra som fulgte organiserte eksiltutsier seg. Det foregikk en lavintensitetskrig mellom partene fra til 1990. Da gikk geriljahæren Rwandan Patriotic Front inn i Rwanda fra sin base i Uganda. Dette utløste borgerkrigen som raste i fire år. Den 6. april 1994 skjedde det som utløste folkemordet. President og diktator Habyarimana og Burundis president Cyprien Ntaryamira ble drept da flyet de satt i ble skutt ned over Kigali. I løpet av de tre neste månedene ble mellom 800 000 og 1 000 000 tutsier og moderate hutuer drept. FN hadde allerede styrker i landet da dette skjedde, men de hadde ikke mandat til å gripe inn. Dette utløste sterk kritikk mot FNs fredsbevarende operasjoner; mange så det som en total svikt fra det internasjonale samfunnet.

Folkemordet utløste også to kriger i DR Kongo. I 1996 invaderte Rwanda landet, som da fortsatt het Zaïre for å ta bakmenn fra massakrene i 1994. Rwandeserne allierte seg med opprøreren Laurent Kabila, og i 1997 hjalp de ham med å avsette president Mobutu Sese Seko. Etter at Kabila ble president i 1997, ba han året etter Rwanda om å trekke ut sine styrker fra Kongo. Dette gikk de ikke med på, og det brøt ut en ny krig der flere andre land intervenerte. Først i 2002 trakk Rwanda ut sine styrker.

Paul Kagame ble i 2000 første president fra tutsi-folket, og året etter skifta landet både flagg og nasjonalsang for å markere overgang til en ny tid. Men freden er skjør, ikke minst fordi Rwanda fortsatt har store interesser i naturressurser i DR Kongo og fordi konflikten mellom tutsier og hutuer egentlig ikke er løst. En svært positiv utvikling er at Rwanda har blitt et av verdens mest likestilte land. En faktor bak dette er at så mange menn ble drept at landet fikk et stort kvinneoverskudd, men det har altså ført til at kvinner har fått framtredende posisjoner både i politikken og næringslivet.

Forhold til Norge

Norge og Rwanda har diplomatiske forbindelser, men ikke egne ambassader. Den norske ambassaden i Uganda betjener Rwanda, mens den rwandesiske ambassaden i Stockholm betjener Norge.

Rwanda er mottaker av norske bistandsmidler, men på grunn av den uklare situasjonen er nivået lavt. I 2012 mottok landet 13,8 millioner kroner.

Flere personer bosatt i Norge har blitt mistenkt for delaktighet i folkemordet i 1994. En sak mot hele 15 personer ble henlagt i 2011. I desember 2014 ble Sadi Bugingo i norsk lagmannsrett kjent skyldig i medvirkning til drap på over 2000 tutsier.

Litteratur og kilder