Sædfuck

Sædfuck er et graffiti-stykke ved Bøler T-banestasjon som har fått en helt spesiell status. Det står under betongbrua som fører Utmarkveien over General Ruges vei, og ble malt av Paul Vidar Sævarang og Ole Kristian Stavnsborg i 1986.

Graffiti-stykkene Sædfuck og «David Bowie kniv» i 2010.
Foto: Commonsbrukeren GAD

I februar 2008 ble det for første gang kjent hvem det var som malte graffitien, da de to sto fram i pressen. Bakgrunnen for det var at det var fare for at den ville bli fjerna, og ei gruppe på Facebook fikk mer enn 600 medlemmer som krevde bevaring. Deres forklaring var at de var ute etter å skrive det styggeste ordet de kunne finne på. Det de endte med er ikke noe ord på noe språk, men en merkelig kombinasjon av norsk 'sæd' og det engelske tabuordet 'fuck'.

Graffitien ble opprinnelig malt i svart. Den ble stående i fem års tid, inntil den ble overmalt i 1991. De to graffitikunstnerne Reach og Trade restaurerte den for første gang senere samme år. Senere forsøk på å vaske den vekk førte til ny restaurering. Fargen ble under restaurering endra til rødt.Den har dermed blitt en av de eldste ulovlig malte ungdomsgraffitiene vi har; ellers er det stort sett graffiti relatert til andre verdenskrig som har fått bli stående over lengre tid. Til en kategorien hører innskriften Vær tro mot H7 i Uranienborgveien, som bnle restaurert på kommunens regning i 2005.

Det finnes faktisk et eldre eksempel rett ved siden av, nemlig 'David Bowie kniv'. Det har blitt hevda at den ble malt allerede i 1970-åra, men i 2011 sto Jarle Tømt og Bernt Høitomt fram i Nordstrands Blad og fortalte at de hadde malt den i 1981. Da skrev de bare artistnavnet David Bowie. Det var ingen ringere enn Sædfucks opphavsmenn, Sævarang og Stavnsborg, som tilføyde 'kniv' i 1986, samtidig som de malte Sædfuck. Dette var et ordspill over Bowie-kniven, som har navn etter den amerikanske folkehelten Jim Bowie. Også denne har blitt vedlikehold gjennom åra.

I 2015 ble Bøler T-banestasjon pussa opp, og det gikk da hardt ut over graffitien. Det ble faktisk gjort forsøk på å bevare den, men den ble skada. Kort tid etter at den ble skada, i oktober 2015, ble den så tagga over. I graffitimiljøet er det å tagge over andre stykker for en krigserklæring å regne, og mye tyder på at dette ble gjort av noen som ville skape seg et navn, ikke av etablerte graffitikunstnere. Den 17. januar tok Reach og Trade saken igjen, og malte opp både Sædfuck og 'David Bowie kniv'.

Da humorbandet Black Debbath i 2009 arrangerte guida busstur på Bøler, var Sædfuck-graffitien første stoppested på ruta. Ordeet har også blitt trykt på t-skjorter, og det var tittelen på en humorforestilling. Sammen med den åpenbart sterke viljen til å bevare graffitien, uttrykt gjennom både restaurering og engasjement på Facebook, viser dette at dette ikke bare oppfattes som vulgaritet og hærverk, men som et kulturminne. I den forbindelse er det diskutert om det er mulig å verne graffitien gjennom fredningsvedtak, uten at det har kommet noe konkret ut av dette. En mulig løsning ville være å montere plexiglass foran, slik det er gjort med den nevnte krigsgraffitien i Uranienborgveien. Et av hovedargumentene mot verning av slik grafitti er at det oppmuntrer til hærverk, mens et hovedargument for verning er at det er et nær unikt eksempel på hva ungdom holdt på med på Bøler i 1980-åra, og at kanskje noe av den kulturen også skal tas vare på. Det er vanskelig å skulle tilskrive Sædfuck noen stor kunstnerisk verdi, med unntak av et glimt av ordkunst, men hva som blir kulturminner og hva som forsvinner bestemmes på ingen måte av kvaliteten på arbeidet. I Uranienborgveien forteller grafittien en bit av historien om motstand under krigen, mens skriblerier som er rissa inn i stavkirker forteller oss noe om folks adferd i middelalderen, uten at det ligger noen kunstneriske mesterstykker bak. I moderne graffiti-sammenheng er 1986 for urtid å regne, og kommunens vilje til å bevare den under oppussing – om enn evnen ikke var så sterk, og trengte litt hjelp fra Reach og Trade – tyder på at det også der er en oppfatning av at dette har gått over til å bli et kulturminne som dokumenterer vår nære fortid.

Litteratur og kilder