|
|
| (3 mellomliggende versjoner av 2 brukere er ikke vist) |
| Linje 1: |
Linje 1: |
| Artikler fra historieboka.no som kan flettes inn ... ?
| |
|
| |
|
| '''Her er hele:nr 1:'''
| |
|
| |
|
| |
| '''Maria Schandorff'''
| |
| Maria Schandorff vokste opp på Bragernes i Drammen mot slutten av 1700-tallet. Hun trosset alle som mente at kvinner ikke skulle være med i samfunnsdebatten, og endte med å grunnlegge en skole og et hjem for fattige og foreldreløse barn i Christiania.
| |
|
| |
| Av Hilde Diesen
| |
|
| |
| Maria vandrer hvileløst frem og tilbake på værelset sitt. Hun grubler. Det er umulig å få sove. I morgen tidlig vil mannen hennes, byråsjefen gå til kontoret, som han alltid gjør, mens tjenerne tar seg av husholdningen. Hva med henne? I sitt barnløse ekteskap er det ingen som trenger henne. Hun føler seg så skrekkelig overflødig.
| |
|
| |
| Klokken er langt over midnatt før hun endelig setter seg til skrivebordet. Papirene ligger ordnet i en liten bunke med pennen ved siden av. Hun dypper gåsefjæren i blekkhuset: "En Norges Datter til sine Søstre", begynner hun og stanser ikke før hun har 20 tettskrevne ark.
| |
| En søndag i januar 1823 fyller Maria Schandorffs artikkel hele Morgenbladet. Den er ikke signert. En kvinne skal ikke uttale seg offentlig. Oppropet handler om å snu samfunnsutviklingen i landet. Hun vil tidens luksus og overflod til livs og ønsker den gode gamle arbeidsomheten tilbake. Det ble ikke den siste artikkelen Maria skrev i Morgenbladet, anonymt. Etter hvert handlet budskapet mer og mer om opprettelsen av et hjem og en skole for unge piker.
| |
|
| |
| Maria Schandorff Året 1827 grunnla Maria Schandorff "Eugenias Stiftelse" i Christiania, en skole og hjem for fattige og foreldreløse barn. All hennes tid og ekteparets inntekter ble brukt på den store barneflokken.
| |
|
| |
| På slutten av 1700 -tallet var Maria selv et lite barn. Overbeskyttet og isolert fra jevnaldrende levde hun sine første år på Bragernes i Drammen. - Maria! Maariaaa! Barnepiken stikker hodet inn av kjøkkendøren. - Har du sett noe til Maria? Jeg har lett etter henne over alt. Ikke er hun på kammerset. Heller ikke i stuen; det hadde jo også tatt seg ut nå når fru Lasson har besøk av selveste fru sognepresten. Uff, bare hun ikke er gått inn på kontoret og forstyrrer faren. - Det er ikke lenge sida hu var innom her, kokkepiken står ved grua og rører i en stor kjele. - Var sulten, sa hu og så ga jeg'a lefse med syltetøy. Jeg henta fram den øverste krukka, den med bringebær. Lille Maria er så glad i ... - Hvor gikk hun!? - Som jeg forsøkte å si så er lille Maria så glad i bringebærsyltetøy. Hu er jo så søt den ungen! Så nydelige lyse lokker, så oppvakt, tenk bare fire år? Også så snill da? - Hvor?!
| |
| - Å ja, hvor hu gikk, ja! Hu skulle dele me'n Ellef, sa hu, så forsvant'a vel ut, da? - Ellef?? Hva er det du sier? Gikk hun ut? Maria får ikke lov til å gå på gaten! Du vet hvor streng fruen er med det! Og hvem er denne Ellef? Hun skal ikke være sammen med andre barn, sier fruen.
| |
|
| |
| - Ellef er sønn til skomaker'n i bakgata. Han er så tynn og liten den stakkar'n. Det er ikke videre til stell der hjemme, nei. Mora er syk. Året etter at hu født'n Ellef kom'n Tollef og nå skal'a sannelig ha nummer... Barnepiken er for lengst ute av kjøkkenet, knyter på seg hodeplagget mens hun haster mot utgangen. Hun river opp gatedøren: - Mariaaa!!! - Hysj! Ser du ikke at Ellef sover?
| |
|
| |
| På nederste trappetrinn sitter Maria. Hodet til Ellef hviler i fanget hennes. - Han var så sulten og spiste nesten hele lefsen min. Da han sovnet, var det bare en liten bit igjen til meg. Men det gjør ikke noe. Hun klapper den lille gutten på hodet som om han var en dukke. - Det er synd på ham, sier hun, bøyer seg ned og kysser ham midt på munnen. Da oppdager barnepiken til sin store forskrekkelse at hele det lille gutteansiktet er dekket av blemmer. Kopper! - Gud i himmelen! Hun river henne løs fra gutten. Ellef springer gråtende vekk. - Nå er det synd på meg også, mumler barnepiken, mens hun drar en hulkende Maria inn på kjøkkenet for å vaske henne.
| |
|
| |
| Maria sitter oppreist i den store sengen på morens rom. Bortsett fra et par små blemmer i pannen, ser hun frisk og sund ut. Øynene stråler for doktoren er så morsom. - Å! Kjære Gud! Hva har jeg gjort galt? Moren går urolig frem og tilbake. - Mitt eneste barn! Borte fra sengen hører hun doktorens dype røst og barnets klukkende latter. Han spøker med den lille pasienten, mens han måler pulsen, spør om hun har vondt noe sted, om hun spiser godt. Så går han endelig bort til fru Lasson. - Fruen kan ta det helt med ro. Dette er et ualminnelig godartet tilfelle. Om et par dager tørker blemmene inn. Hun behøver ikke holde sengen. Så vender han seg til barnet igjen. - Men Maria, hvor i all verden har du fått disse koppene fra? Han smiler.
| |
| - De fikk jeg av Ellef, svarer Maria stolt - fordi han fikk lefse av meg. Med bringebærsyltetøy altså!
| |
|
| |
| * Historien om Maria Schandorff er bygget på en lang artikkel i Hjemmet 1876, skrevet av M. J. Færden
| |
|
| |
| '''Her er hele nr 2:'''
| |
|
| |
| '''Dette vet vi om Maria Schandorff'''
| |
| I 1840 skrev den svenske forfatterinnen Frederika Bremer til sin norske kollega, dikteren Henrik Wergeland; hun ville vite om han kjente noen norske kvinner som levde et helt alminnelig borgerlig liv, samtidig som de med "kärlek til ett friare och høgre lif" klarte å heve seg over "pynt og smørrebrød".
| |
| Av Hilde Diesen
| |
|
| |
| Wergeland svarte at han bare kjente en slik kvinne som gjorde seg bemerket i det offentlige; det var Maria Schandorff som i 1827 grunnla og bygget opp "Eugenias Stiftelse", en oppdragelsesinstitusjon for fattige eller foreldreløse pikebarn. Noen år senere åpnet hun også Christianias første barneasyl. Wergeland kunne fortelle at hun skrev dikt og artikler i avisen. Han trodde grunnen til at samfunnet kunne tilgi fru Schandorff; at hun som kvinne inntok en så fremtredende rolle i det offentlige, var hennes sterke religiøsitet. Hun ble dypt beundret av mange, ikke minst av Henrik Wergeland selv som hadde offentliggjort et langt dikt til henne.
| |
|
| |
| Den store dikter hadde nok ikke fått med seg alt hatet og misunnelsen rundt den driftige kvinnen. Det var især mange menn som ikke kunne tilgi henne denne fremskutte plassen. For Maria var en sterk kvinne. Hun hadde klare pedagogiske ideer og sto steilt på sine tanker rundt organisering av hjemmet og skolen. Da ektemannen, som hadde støttet og hjulpet henne i arbeidet, døde i 1842, var det vanskelig å få en mann til å innta hans plass i stiftelsen. Ingen mann var villig til å underordne seg en kvinnelig sjef.
| |
|
| |
| Maria Schandorff ville bestemme det meste, ikke minst hvordan "hennes barn" skulle oppdras. Og - det var ingen liten oppgave hun hadde påtatt seg. Samme år som hennes mann døde, var det hver dag over 100 barn og ungdom innom "Eugenias stiftelse", noen av dem hadde også sitt hjem der. Hun brukte all sin tid og sine krefter på stiftelsen, alle ekteparets inntekter og hele formuen gikk med til mat, klær og hjem for fremmede og fattige barn.
| |
|
| |
| Det hele begynte i Drammen, eller rettere på Bragernes der Andrine Maria Lasson ble født i 1784. Faren, Jens Constantin Lasson (Lassen) var kjøpmann og kom fra Danmark. Moren, Elisabeth Margrethe Schaar var fra Kongsberg. Foreldrene hadde en merkelig forestilling om barneoppdragelse, datteren som ellers ble behandlet med stor kjærlighet og oppmerksomhet, skulle ikke leke med andre barn. Hun måtte være sin egen lekekamerat. Tiltrekningen mot andre, levende barn var naturligvis stor. Når barnepiken tok henne med på spasertur i byen, var Maria salig hvis hun, om så bare for en kort stund, fikk lov til å leie et fattig, lite barn ved hånden.
| |
|
| |
| Da hun var blitt ble seks år gammel, var barndommen over. Det var ikke bare Marias foreldre som mente at da skulle "Barnetugten" starte, alle kjærtegn, nærhet og lek måtte opphøre og erstattes med plikter, total lydighet og avstraffelser. Marias far gikk konkurs og familien flyttet fra Drammen, først til København og deretter til Kristiansand. Her vokste Maria opp, fantaserte seg gjennom ungdommen og forsøkte å overleve ved stadig å flykte inn i sin egen verden. Da Christian Frederik i 1814 ble valgt til Konge i Norge, kunne man lese et svermerisk hyldningsdikt i avisen "Tiden" som vakte stor oppmerksomhet. Det var signert "M". Gjennom sin diktning kom Maria Lasson i ny kontakt med fødebyen Drammen. Her fant hun en likesinnet i Maja von Cappelen på Austad gård og datteren Thrina. Begge tilhørte Brødremenigheten, som også ble Marias religiøse tilholdssted.
| |
|
| |
| I 1816 giftet Maria seg i Christiania med den danskfødte Jacob Christlieb Schandorff. Ekteskapet ble barnløst. Hun som aldri fikk lov til å leke med andre barn skulle heller ikke være forunt å selv få barn. Til sist tok hun skjebnen i egne hender. Etter årelange forberedelser, anonyme artikler og opprop i avisene, dessuten store kvaler ved å stå fram i det offentlige, grunnla hun i 1827 "Eugenias Stiftelse". Hjemmet og skolen ble drevet i over hundre år etter Maria Schandorffs død i 1848. Men selve stiftelsen eksisterer fortsatt. Arven etter Maria administreres i dag av Kirkens Bymisjon i Oslo.
| |
|
| |
|
| |
| Litteratur:
| |
| "Hjemmet" 1876, artikkel av M. J. Færden.
| |
| Diesen, Hilde; Hanna Winsnes. Dagsverk og nattetanker, Oslo 2000
| |
|
| |
| Aviser:
| |
| Buskeruds Blad, 17. oktober 1927.
| |
| Morgenbladet 12. januar 1823. Denne utgaven av avisen består utelukkende av Maria Schandorff sin artikkel.
| |
| Ukebladet Hjemmet nr. 9 1876
| |