Sandbanen fra Berger til Leirsund: Forskjell mellom sideversjoner

Fullastede vogner ble to om gangen sendt utfor med en mann som betjente bremsene.  Av og til kunne farten bli for stor, og det hendte at vognene gikk gjennom veggene i silotårnet. Dette skjedde heldigvis uten fatale personskader da «bremseren» klarte å hoppe av før det smalt.

==Brann==

I [[1919]] solgte Johan Kjus Enger sandtaket til [[Kristiania kommune]]. Året etter ble det anskaffet et damplokomotiv som trakk vognene.  Like etter ble det også anskaffet et bensinlokomotiv, men dette ble mest brukt på stasjonsområdet. Det ble daglig lastet opp 10 - 12 jerbanevogner med sand fra sandsiloen i Leirsund. Denne smalsporede jernbanen i Engerhagan var i drift frem til 20. april 1949.  Kl. 09.30 denne dagen tok det til å brenne i sandsiloens tårn.  Hele anlegget ble totalskadet og ble aldri bygget opp igjen.  Det antas at gnister fra lokomitivet var årsak til brannen.  Lokomotivene ble solgt til en skraphandler, og skinnegangen ble senere fjernet, men traseen ligger der forsatt, og blir nå brukt som treningsbane for traverhestene på Enger. Rester etter sandsiloen står fortsatt i Engerdalen som et minne om aktivitet på stedet 100 år tilbake i tiden.

Etter brannen ble det i en kort periode kjørt sand med lastebiler fra Berger til Leirsund stasjon. Der var det sidespor med lasterampe slik at bilene kunne tippe sanda i de spesialbygde jernbanevognene.

==Taubane og konkurs==