Sandbanen fra Berger til Leirsund
Sandbanen fra Berger til Leirsund var en smalsporet jernbane som var i drift fra 1905 til 1949. Banen ble bygd av Johan Kjus Enger for å frakte sand til husbygging i Kristiania.
Smalsporet jernbane
Etter at jernbanen mellom Christiania og Eidsvold ble bygget i 1854, var det noen driftige menn som så mulighetene jernbanen ga. En av disse var Johan Kjus Enger. Han var eier av Søndre Enger tidlig på 1900-tallet og eide skogen opp mot Bergergårdene i Skedsmo. I dette området var det store forekomster av sand. På denne tiden var det stort behov for sand til husbygging i hovedstaden, men å få fraktet sanden til byen var vanskelig fordi lastebiler og veier foreløpig ikke var egnet for slik transport.
For å få sanda inn til Kristiania bygde Johan Kjus Enger i 1905 en smalsporet jernbane (600 mm) fra Berger og ned til en sandsilo i Engerdalen like vest for Nedre Enger. Derfra gikk det et 600 meter langt sidespor til Leirsund stasjon. Sanden ble lastet på ordinære jernbanevogner ved sandsiloen og fraktet til Kristiania.
Det var utforbakke fra Berger og ned til sandsiloen. På den 1,9 km lange strekningen var det en høydeforskjell på 60 m. På et par steder gikk banen omtrent flatt, slik at det enkelte steder måtte være relativt bratte kneiker. Således kunne vognene trille ned, men måtte trekkes opp igjen med hester.
Fullastede vogner ble to om gangen sendt utfor med en mann som betjente bremsene. Av og til kunne farten bli for stor, og det hendte at vognene gikk gjennom veggene i silotårnet. Dette skjedde heldigvis uten fatale personskader da «bremseren» klarte å hoppe av før det smalt.
Nordre og Mellom Ullereng og sidesporet til Sandharpa ved Leirsund stasjon. 18. juli 1956.
Sandharpa ved Leirsund etter brannen 20.april 1949. Skinnegangen for bredsporede vogner sees under fundamentet. Foto: Skedsmo historielags samlinger
Brann
I 1919 solgte Johan Kjus Enger sandtaket til Kristiania kommune. Året etter ble det anskaffet et damplokomotiv som trakk vognene. Like etter ble det også anskaffet et bensinlokomotiv, men dette ble mest brukt på stasjonsområdet. Det ble daglig lastet opp 10 - 12 jerbanevogner med sand fra sandsiloen i Leirsund. Denne smalsporede jernbanen i Engerhagan var i drift frem til 20. april 1949. Kl. 09.30 denne dagen tok det til å brenne i sandsiloens tårn. Hele anlegget ble totalskadet og ble aldri bygget opp igjen. Det antas at gnister fra lokomitivet var årsak til brannen. Lokomotivene ble solgt til en skraphandler, og skinnegangen ble senere fjernet, men traseen ligger der forsatt, og blir nå brukt som treningsbane for traverhestene på Enger. Rester etter sandsiloen står fortsatt i Engerdalen som et minne om aktivitet på stedet 100 år tilbake i tiden.
Etter brannen ble det i en kort periode kjørt sand med lastebiler fra Berger til Leirsund stasjon. Der var det sidespor med lasterampe slik at bilene kunne tippe sanda i de spesialbygde jernbanevognene.
Taubane og konkurs
Etter å ha solgt anlegget startet Enger et nytt sandprosjekt. Han eide mer areal på Berger og anla en ny sandforretning. Sønnen Torbjørn som var utdannet ingeniør, hadde kommet hjem fra Amerika. Han fikk faren med på å bygge en taubane fra Berger til Leirsund. Til dette anlegget ble sandsiloen lagt inne på stasjonsområdet. Taubanen gikk på en ravinerabbe fra Berger til Leirsund.
Dette prosjektet var ikke vellykket. Det skjedde rett som det var at kabelen som bar sandvaggene, ramlet ned. Da måtte bygdas befolkning trå til for å få kabelen på plass igjen. Prosjektet ble for kostbart og ulønnnsomt slik at Kjus Enger gikk konkurs og måtte gå fra gård og grunn.
Fundamenter til taubanen er fortsatt å se på ravinerabben som et synlig bevis for tidligere tiders virksomhet.
Kilder
- Faller, Hans Martin: Johan J. Kjus, fra velstand til ruin. Manus. Udatert.
- Ekeberg, Jens: Mine besteforeldre. Manus. Udatert.
- Berntsen, Ulf: Sandsporet ved Leirsund. Manus. Udatert.