Skribenter
95 092
redigeringer
→Historie
(→Historie: mer) |
|||
| Linje 41: | Linje 41: | ||
Etter [[reformasjonen]] fortsatte den ubebodde ladeplassen nedenfor Oddefjell å fungere som opplagsplass for trelast. Utover på første halvdel av [[1600-tallet]] begynte imidlertid [[strandsitter]]e å bosette seg der, mot å betale leie til presten i Sandar. Også myndighetene viste handelen i området oppmerksomhet, og fra [[1620]] var Sandefjord tollsted med egen tollbetjent. Den nye bebyggelsene av strandsittere fortrengte imidlertidf bøndene fra deres gamle opplagsplasser, og på 1650-årene reiste bøndene sak mot strandsitterne og hevdet at de hadde blitt fratatt retten til å bruke stranden som allmenning. Bøndene fikk medhold i dette og strandsitterne måte flytte lengre vest på prestegårdens grunn. I [[1661]] var Sandefjord en husklynge med fjorten hus og omkring 70 innbyggere. I [[1671]] ble stedet [[ladested]] under den nye kjøpstaden [[Larvik]]. | Etter [[reformasjonen]] fortsatte den ubebodde ladeplassen nedenfor Oddefjell å fungere som opplagsplass for trelast. Utover på første halvdel av [[1600-tallet]] begynte imidlertid [[strandsitter]]e å bosette seg der, mot å betale leie til presten i Sandar. Også myndighetene viste handelen i området oppmerksomhet, og fra [[1620]] var Sandefjord tollsted med egen tollbetjent. Den nye bebyggelsene av strandsittere fortrengte imidlertidf bøndene fra deres gamle opplagsplasser, og på 1650-årene reiste bøndene sak mot strandsitterne og hevdet at de hadde blitt fratatt retten til å bruke stranden som allmenning. Bøndene fikk medhold i dette og strandsitterne måte flytte lengre vest på prestegårdens grunn. I [[1661]] var Sandefjord en husklynge med fjorten hus og omkring 70 innbyggere. I [[1671]] ble stedet [[ladested]] under den nye kjøpstaden [[Larvik]]. | ||
Sandefjord fikk sine første styrende organer mot slutten av [[1700-tallet]], da en borgersamling, bestående av ladestedets huseiere, er første gang nevnt i kilder fra [[1790]], og i [[1813]] fikk byen et eget, offentlig budsjett, utskilt fra Larviks. Ansvaret for den politiske og økonomiske styringen gitt en gruppe [[Leksikon:Eligerte menn|eligerte menn]]. Allerede på denne tiden skal Sandefjord ha hatt en egen branninspektør, skolevesen og fattigvesen. Stedets øverste sivile myndighet var fremdeles [[Byfogder i Larvik|byfogden i Larvik]], som ble representert med underfogd i Sandefjord. | Sandefjord fikk sine første styrende organer mot slutten av [[1700-tallet]], da en borgersamling, bestående av ladestedets huseiere, er første gang nevnt i kilder fra [[1790]], og i [[1813]] fikk byen et eget, offentlig budsjett, utskilt fra Larviks. Ansvaret for den politiske og økonomiske styringen gitt en gruppe [[Leksikon:Eligerte menn|eligerte menn]]. Allerede på denne tiden skal Sandefjord ha hatt en egen branninspektør, skolevesen og fattigvesen. Stedets øverste sivile myndighet var fremdeles [[Byfogder i Larvik|byfogden i Larvik]], som ble representert med underfogd i Sandefjord. Allerede på første halvdel av 1800-tallet fantes det et [[teglverk]], en [[mølle]], to tobakkspinnerier og et brennevinsbrenneri i ladestedet. | ||
Både [[Sandar kommune]], og Sandefjord ble egen bykommune i 1838 da de nylig vedtatte [[formannskapslovene]] la grunnlaget for innføringen av det kommunale selvstyre. Sandefjord fikk [[Kjøpstad|kjøpstadsrettigheter]] i [[1845]]. Dette har sin bakgrunn i overføringene var landområder i 1833 og 1841 fra [[Sandar prestegård]]. Disse overføringene hadde skapt en en uoversiktlig skattesituasjon. Bygrunnen tilhørte ladestedet, og innbyggerne betalte husskatt og andre avgifter til [[Leksikon:Magistrat|magistraten]], men overføringene hadde ikke medført at bygrunnen gikk ut av landets [[matrikkel]], og ladestedet betalte derfor landskatt for bygrunnen til [[Sandar kommune|Sandeherred kommune]], i tillegg til grunnleien stedet betalte til sognepresten i Sandeherred. For å komme ut av denne uklare situasjonen vedtok [[Stortinget]] at Sandefjord skulle skifte status fra [[ladested]] til [[kjøpstad]] og bygrunnen regnes som kjøpstadgrunn. | Både [[Sandar kommune]], og Sandefjord ble egen bykommune i 1838 da de nylig vedtatte [[formannskapslovene]] la grunnlaget for innføringen av det kommunale selvstyre. Sandefjord fikk da som følge av dette et formannskap. Sandefjord fikk [[Kjøpstad|kjøpstadsrettigheter]] i [[1845]]. Dette har sin bakgrunn i overføringene var landområder i 1833 og 1841 fra [[Sandar prestegård]]. Disse overføringene hadde skapt en en uoversiktlig skattesituasjon. Bygrunnen tilhørte ladestedet, og innbyggerne betalte husskatt og andre avgifter til [[Leksikon:Magistrat|magistraten]], men overføringene hadde ikke medført at bygrunnen gikk ut av landets [[matrikkel]], og ladestedet betalte derfor landskatt for bygrunnen til [[Sandar kommune|Sandeherred kommune]], i tillegg til grunnleien stedet betalte til sognepresten i Sandeherred. For å komme ut av denne uklare situasjonen vedtok [[Stortinget]] at Sandefjord skulle skifte status fra [[ladested]] til [[kjøpstad]] og bygrunnen regnes som kjøpstadgrunn. | ||
Sandefjord fikk egen [[byfogd]] i [[1858]]. Kirkelig sognet imidlertid byens innbyggere fortsatt til [[Sandar kirke]], og [[Sandefjord kirke|byens egen kirke]] ble først bygget og sto klar i [[1872]], og fem år senere ble Sandefjord eget prestegjeld. Båndene til prestegården som byen hadde vokst fram på, var med dette brutt. | Sandefjord fikk egen [[byfogd]] i [[1858]]. Kirkelig sognet imidlertid byens innbyggere fortsatt til [[Sandar kirke]], og [[Sandefjord kirke|byens egen kirke]] ble først bygget og sto klar i [[1872]], og fem år senere ble Sandefjord eget prestegjeld. Båndene til prestegården som byen hadde vokst fram på, var med dette brutt. | ||
Fra midten av 1800-tallet tok Sandefjord del i veksten i den internasjonale sjøfarten som følge av at denne ble liberalisert, og skip fra Sandefjord seilte i fraktfart over hele verden. Dette føre til en sterk vekst i byen, fra 749 innbyggere i 1845 til 2 452 i 1875. Den viktigste næringen var utvisomt sjøfart, i 1875 var 287 – eller to av fem - voksne menn sysselsatt i tilknytning til sjøfarten. Kurbadet [[Sandefjord bad]] var imidlertid byens største bedrift i 1870-årene. Byen ble et anerkjent kur- og badested etter at det i [[1837]] ble funnet svovelholdig vann og gytje. Sandefjord Sparebank | Fra midten av 1800-tallet tok Sandefjord del i veksten i den internasjonale sjøfarten som følge av at denne ble liberalisert, og skip fra Sandefjord seilte i fraktfart over hele verden. Dette føre til en sterk vekst i byen, fra 749 innbyggere i 1845 til 2 452 i 1875. Den viktigste næringen var utvisomt sjøfart, i 1875 var 287 – eller to av fem - voksne menn sysselsatt i tilknytning til sjøfarten. Kurbadet [[Sandefjord bad]] var imidlertid byens største bedrift i 1870-årene. Byen ble et anerkjent kur- og badested etter at det i [[1837]] ble funnet svovelholdig vann og gytje. Det ble anlagt av privatlegen [[Heinrich Arnold Thaulow]] og var en medisinsk institusjon, og viktigst var behandlingen av reumatiske lidelser. | ||
Sandefjord Sparebank ble opprettet i 1857, og byen ble utstyrt med distriktsfengsel i 1858. På 1850-tallet ble også de industrielle kommunikasjonene forbedret, da byen fikk [[Telegraf|telegrafstasjon]] i 1857, og i 1859 begynte dampskip å gå i trafikk til Tønsberg og Kristiania i sommerhalvåret. | |||
Sandefjord er også kjent for kjemisk industri. Historie fra [[skipsbygging]] og [[hvalfangst]] ble gjenspeilet i det lokale næringslivet med blant annet Jahres olje- og fettindustri, [[Framnæs Mekaniske Værksted]] og Jotun malingfabrikk. [[Jotun (konsern)|Jotun]] er i dag den største bedriften i Sandefjord. | Sandefjord er også kjent for kjemisk industri. Historie fra [[skipsbygging]] og [[hvalfangst]] ble gjenspeilet i det lokale næringslivet med blant annet Jahres olje- og fettindustri, [[Framnæs Mekaniske Værksted]] og Jotun malingfabrikk. [[Jotun (konsern)|Jotun]] er i dag den største bedriften i Sandefjord. | ||