Sandefjord kommune: Forskjell mellom sideversjoner

Etter [[reformasjonen]] fortsatte den ubebodde ladeplassen nedenfor Oddefjell å fungere som opplagsplass for trelast. Utover på første halvdel av [[1600-tallet]] begynte imidlertid [[strandsitter]]e å bosette seg der, mot å betale leie til presten i Sandar. Også myndighetene viste handelen i området oppmerksomhet, og fra [[1620]] var Sandefjord tollsted med egen tollbetjent. Den nye bebyggelsene av strandsittere fortrengte imidlertid bøndene fra deres gamle opplagsplasser, og på 1650-årene reiste bøndene sak mot strandsitterne og hevdet at de hadde blitt fratatt retten til å bruke stranden som allmenning. Bøndene fikk medhold i dette og strandsitterne måte flytte lengre vest på prestegårdens grunn. I [[1661]] var Sandefjord en husklynge med fjorten hus og omkring 70 innbyggere. I [[1671]] ble stedet [[ladested]] under den nye kjøpstaden [[Larvik]].  

{{thumb|Nordiska taflor - no-nb digibok 2014031426013-21.jpg|Havnen i Sandefjord i 1868, med [[Sandefjord bad]] til høyre ved vannet|[[Nasjonalbiblioteket]]}}

{{thumb|Kart over Sandefjord 1902 - No-nb krt 01279.jpg|[[Nicolay Solner Krum|N. S. Krum]]s kart over Sandefjord fra 1902.|[[Nicolay Solner Krum|N. S. Krum]]}}

Både [[Sandar kommune]], og Sandefjord ble egen bykommune i 1838 da de nylig vedtatte [[formannskapslovene]] la grunnlaget for innføringen av det kommunale selvstyre. Sandefjord fikk da som følge av dette et formannskap. Sandefjord fikk [[Kjøpstad|kjøpstadsrettigheter]] i [[1845]]. Dette har sin bakgrunn i overføringene var landområder i 1833 og 1841 fra [[Sandar prestegård]]. Disse overføringene hadde skapt en en uoversiktlig skattesituasjon. Bygrunnen tilhørte ladestedet, og innbyggerne betalte husskatt og andre avgifter til [[Leksikon:Magistrat|magistraten]], men overføringene hadde ikke medført at bygrunnen gikk ut av landets [[matrikkel]], og ladestedet betalte derfor landskatt for bygrunnen til [[Sandar kommune|Sandeherred kommune]], i tillegg til grunnleien stedet betalte til sognepresten i Sandeherred. For å komme ut av denne uklare situasjonen vedtok [[Stortinget]] at Sandefjord skulle skifte status fra [[ladested]] til [[kjøpstad]] og bygrunnen regnes som kjøpstadgrunn.  

Sandefjord Sparebank ble opprettet i 1857, og byen ble utstyrt med distriktsfengsel i 1858. På 1850-tallet ble også de industrielle kommunikasjonene forbedret, da byen fikk [[Telegraf|telegrafstasjon]] i 1857, og i 1859 begynte dampskip å gå i trafikk til Tønsberg og Kristiania i sommerhalvåret.  

Trelasthandelen ble mindre utover på 1870-tallet, og sammen med dårlige konjukturer i internasjonal sjøfart ble det krise, konkurser og omstilling i byen. Mellom 1881 og 1885 gikk 28 handlende og håndverkere konkurs, etterfulgt av 17 i 1886 og 30 i 1887. Praktisk talt all skipsbygging på de ulike verftene rundt i byen opphørte i løpet av 1880- og 1890-tallet. Dette førte til omstilling, i stedet for trelasrt ble det satset sel- og hvalfangst på [[Finnmark]]skysten og [[Færøyene]]. Den tidligere skipsbyggingen på Framnes ble omdannet til [[Framnæs Mekaniske Værksted]] og begynte å bygge om skuter til sel- og hvalfangst.  Den første selfangstskuten fra Framnes var ferdig i 1881, og fra 1893 begynte Framnes også å bygge stål- og jernskip til hvalfangstindustrien. I løpet av 1890-tallet ble Sandefjord den ledende hvalfangerbyen i Norge og verden. I 1913 skapte byen halvparten av verdiene av Norges hvalfangst, og sysselsatte 2 000 mann. Sel- og hvalfangsten førte til utvikling av kjemisk industri Sandefjord. Senere kom virksomheter som blant annet Jahres olje- og fettindustri og Jotun malingfabrikk. [[Jotun (konsern)|Jotun]] er i dag den største bedriften i Sandefjord.