Veiledere, Administratorer
114 951
redigeringer
{{bm}}
({{bm}}) |
|||
| (20 mellomliggende versjoner av en annen bruker er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
{{ | {{thumb|Spritkjøring på Mjøsa 1941.jpg|På hjemtur over mjøsisen fra [[Hamar]] til [[Kapp]]. Her er det andelshavere fra [[Hjell brenneri]] som kommer over isen.|Haakon Aarsby/Mjøsmuseet}} | ||
'''[[Seiling av sprit på Mjøsa]]'''. | '''[[Seiling av sprit på Mjøsa]]'''. | ||
Det var god butikk å produsere sprit. Det store korn- og potetoverskuddet i Mjøsdistriktet ble grunnlag for et århundrelangt økonomisk eventyr som også hadde sine utfordringer – store kvanta skulle ut til markedet og kundene. | Det var god butikk å produsere sprit. Det store korn- og potetoverskuddet i Mjøsdistriktet ble grunnlag for et århundrelangt økonomisk eventyr som også hadde sine utfordringer – store kvanta skulle ut til markedet og kundene. Båt- og skipstrafikken på [[Mjøsa]] kom til å spille en sentral rolle i transportkjeden. | ||
==Seiling av sprit med føringsbåter== | ==Seiling av sprit med føringsbåter== | ||
| Linje 37: | Linje 37: | ||
Alt i 1830-40-åra ble det bygget flere større gardsbrennerier på Toten og Hedemarken. Disse baserte seg på poteter og ikke korn som råstoff. I 1845 vedtok Stortinget en lov som medførte at det ble slutt på husholdningsbrenningen i størhusene rundt på gardene. Dette var starten på byggingen av de industrielle andelsbrenneriene langs Mjøsa. En ytterligere begrensning av brennevinsproduksjonen ble vedtatt i lov av 1848. Med de nye brenneriene økte spritproduksjonen. Kvaliteten på spriten ble også bedre og vanligvis holdt spriten rundt 50 % styrke. Da dampskipet Jernbarden ble satt i rute høsten 1840, ble de gamle føringsbåtene utkonkurrert etter hvert. Fraktprisene holdt seg til å begynne med på samme nivå, men varene kom raskere fram; og de kom sikkert fram. Sprittønnene var imidlertid en bulkvare – ensartet vare – som skulle transporteres fra brenneriene og for det meste til Kristiania. | Alt i 1830-40-åra ble det bygget flere større gardsbrennerier på Toten og Hedemarken. Disse baserte seg på poteter og ikke korn som råstoff. I 1845 vedtok Stortinget en lov som medførte at det ble slutt på husholdningsbrenningen i størhusene rundt på gardene. Dette var starten på byggingen av de industrielle andelsbrenneriene langs Mjøsa. En ytterligere begrensning av brennevinsproduksjonen ble vedtatt i lov av 1848. Med de nye brenneriene økte spritproduksjonen. Kvaliteten på spriten ble også bedre og vanligvis holdt spriten rundt 50 % styrke. Da dampskipet Jernbarden ble satt i rute høsten 1840, ble de gamle føringsbåtene utkonkurrert etter hvert. Fraktprisene holdt seg til å begynne med på samme nivå, men varene kom raskere fram; og de kom sikkert fram. Sprittønnene var imidlertid en bulkvare – ensartet vare – som skulle transporteres fra brenneriene og for det meste til Kristiania. | ||
De fleste brenneriene låg ikke ved dampskipsbryggene. Dette gjorde det tungvind å bruke de rutegående dampskipene til denne transporten. Sjøl Strand Brænderi som ligger like ved brygga på | De fleste brenneriene låg ikke ved dampskipsbryggene. Dette gjorde det tungvind å bruke de rutegående dampskipene til denne transporten. Sjøl Strand Brænderi som ligger like ved brygga på [[Moelv|Moelven]], brukte i 1846-47 50 daler på dampskipsfrakt, men hele 100 daler på frakt med seilbåt. Representantskapet i [[Holmen Brænderi]] på Gjøvik besluttet alt i 1856 å anskaffe «3 Stkr. Fragtbaade drægtige 300 a 400 Tønder Poteter». De vedtok at hvis styret ikke fikk kjøpt slike båter til en rimelig pris, skulle de «besørge saavel Fragtemænd som Fragtebaade leiede for Brænderiets Regning». Etter hvert kommer det egne lastedampbåter som er bygget for slik transport. Spesielt dampskipet Viken fra 1873 fraktet en god del sprit bl.a. fra Holmen Brænderi på Gjøvik. Spriten ble da fraktet på store eiketønner/piper som kunne ta både 500 og 600 potter. I disse pipene var det boret et konisk tappehull som var tettet med en spons av tre. Under transporten var sponset sikret med en plombe for å forhindre tyveri av spriten. | ||
Dette utviklet et nytt marked for transport av sprit over Mjøsa som ble starten på bygging av og seiling med Mjøsjakter. Den første Mjøsjakta hette Haabet og ble bygget på Minnesund i 1859. Dette var en helt ny båttype. Jakta hadde rette stevner, dekk og en moderne rigg med både storseil, fokk og klyver. Disse nye jaktene var helt overlegne sammenlignet med de gamle føringsbåtene. De kunne krysse opp mot vinden, seile om natta og beskyttet lasta i et lukket lasterom. Haabet seilte mye sprit for Strand Brænderi på Moelven, som var det første andelsbrenneriet, etablert i 1843. Flere av brenneriene på Hedmarken eide egne jakter. Både Strand på Moelven, Nederkværn i [[Brumunddalen]], [[Sæli Brænderi|Sæli]] i [[Vang kommune (Hedmark)|Vang]] og [[Atlungstad Brænderi|Atlungstad]] på Stange hadde egne jakter. På denne tida var jernbanen blitt bygget til Eidsvoll og det var slutt på førekjøring med hest inn til Kristiania. Spritseilinga med Mjøsjaktene hadde derfor Eidsvoll stasjon som mål for seilasen i denne perioden. Derfra gikk tønnene med tog inn til Kristiania. Den tekniske utviklinga og jernbaneutbygginga førte til at kommunikasjonsbehovet endret seg i denne perioden. I 1860- åra kom finspritapparatene også kaldt rektifikasjonsanlegg. Det ble etablert flere destillasjonsbedrifter i Kristiania og noen av Mjøsbrenneriene investerte også i slike. Det var først og fremst Sæli og Atlungstad brennerier på Hedemarken som kjøpet slikt utstyr. Løiten og Holmen etablerte egne destillasjonsfabrikker i Kristiania. I 1891 gikk 15 brennerier på Toten og Hedemarken sammen og dannet [[A/S Oplandske Spritfabrikk]] i Kristiania. De kunne nå gjøre mer enn bare å rense spriten. De brant den en gang til og ga grunnlaget for brennevinsmerker av høg kvalitet som har stor popularitet den dag i dag. | Dette utviklet et nytt marked for transport av sprit over Mjøsa som ble starten på bygging av og seiling med Mjøsjakter. Den første Mjøsjakta hette Haabet og ble bygget på Minnesund i 1859. Dette var en helt ny båttype. Jakta hadde rette stevner, dekk og en moderne rigg med både storseil, fokk og klyver. Disse nye jaktene var helt overlegne sammenlignet med de gamle føringsbåtene. De kunne krysse opp mot vinden, seile om natta og beskyttet lasta i et lukket lasterom. Haabet seilte mye sprit for Strand Brænderi på Moelven, som var det første andelsbrenneriet, etablert i 1843. Flere av brenneriene på Hedmarken eide egne jakter. Både Strand på Moelven, Nederkværn i [[Brumunddalen]], [[Sæli Brænderi|Sæli]] i [[Vang kommune (Hedmark)|Vang]] og [[Atlungstad Brænderi|Atlungstad]] på Stange hadde egne jakter. På denne tida var jernbanen blitt bygget til Eidsvoll og det var slutt på førekjøring med hest inn til Kristiania. Spritseilinga med Mjøsjaktene hadde derfor Eidsvoll stasjon som mål for seilasen i denne perioden. Derfra gikk tønnene med tog inn til Kristiania. Den tekniske utviklinga og jernbaneutbygginga førte til at kommunikasjonsbehovet endret seg i denne perioden. I 1860- åra kom finspritapparatene også kaldt rektifikasjonsanlegg. Det ble etablert flere destillasjonsbedrifter i Kristiania og noen av Mjøsbrenneriene investerte også i slike. Det var først og fremst Sæli og Atlungstad brennerier på Hedemarken som kjøpet slikt utstyr. Løiten og Holmen etablerte egne destillasjonsfabrikker i Kristiania. I 1891 gikk 15 brennerier på Toten og Hedemarken sammen og dannet [[A/S Oplandske Spritfabrikk]] i Kristiania. De kunne nå gjøre mer enn bare å rense spriten. De brant den en gang til og ga grunnlaget for brennevinsmerker av høg kvalitet som har stor popularitet den dag i dag. | ||
| Linje 52: | Linje 52: | ||
== «Ranging av tynner» == | == «Ranging av tynner» == | ||
{{thumb|Ranging av tønner.jpg|Ranging av tønna krevde kunnskap og god teknikk.|Haakon Aarsby/Mjøsmuseet}} | |||
Oppfinnsomheten var stor for å skaffe seg sprit. Det måtte finnes nye måter å «range tynner» på. Med de nye jernpipene var det to metoder som ble tatt i bruk. Pipene var så store at de var vanskelige å få helt kjemisk tomme for sprit. Den vanligste metoden var at jaktemannskapene rullet pipene att og fram på brygga eller på dekket på jakta. På denne måten klarte de å mjølke tønna for de siste dråpene. | Oppfinnsomheten var stor for å skaffe seg sprit. Det måtte finnes nye måter å «range tynner» på. Med de nye jernpipene var det to metoder som ble tatt i bruk. Pipene var så store at de var vanskelige å få helt kjemisk tomme for sprit. Den vanligste metoden var at jaktemannskapene rullet pipene att og fram på brygga eller på dekket på jakta. På denne måten klarte de å mjølke tønna for de siste dråpene. | ||
En annen metode som båtmennene brukte, var mer innviklet. Sjøl de store Mjøsjaktene hadde to store årer som de brukte hvis det ble vindstille lenge eller for buksering inn til ei brygge. Ytterst på denne åra tredde de en ullvott. Denne redskapen tredde de inn i tønna og drog den att og fram slik at ullvotten trakk til seg spriten som var igjen. Så sugde de på ullvotten for å få i seg spriten!. Du skulle være rimelig tørst for å bruke denne metoden. Den råspriten som var igjen i tønna var ofte brun av rust fra tønna og lite appetittlig. | En annen metode som båtmennene brukte, var mer innviklet. Sjøl de store Mjøsjaktene hadde to store årer som de brukte hvis det ble vindstille lenge eller for buksering inn til ei brygge. Ytterst på denne åra tredde de en ullvott. Denne redskapen tredde de inn i tønna og drog den att og fram slik at ullvotten trakk til seg spriten som var igjen. Så sugde de på ullvotten for å få i seg spriten!. Du skulle være rimelig tørst for å bruke denne metoden. Den råspriten som var igjen i tønna var ofte brun av rust fra tønna og lite appetittlig. | ||
== | == Motorisering == | ||
Jernbaneutbygginga til Hamar i 1880, Lillehammer i 1894 og Gjøvik og Skreia i 1902, førte til at spriten som skulle til Kristiania gikk med jernbane. Flere av de gamle andelsbrenneriene låg imidlertid ved Mjøsstranda og langt unna jernbanen. Dette gjaldt først og fremst Atlungstad på Stange, [[Hvam Brænderi|Hvam]] på Nes, [[Hekshus Brænderi|Hekshus]] på [[Kapp]] og [[Hjell brenneri|Hjell]] i Totenvika. Mye sprit skulle også over fra de seks Totenbrenneria og til rektifikasjon på Atlungstad eller Sæli. Denne båtfrakta spesialisert jakteskipperne i Totenvika seg på. Rundt 1910 fikk de fleste av Mjøsjaktene installert glødehodemotor. Den gamle staslige riggen ble kappet ned og jaktene fikk et noe mer prosaisk utseende. Med motor ble de mindre avhangige av vær og vind. De gikk inn i et mer moderne transportsystem og de utkonkurrerte de andre jakteskipperne rundt Mjøsa. Jakteskipperne i Totenvika fikk i praksis en slags monopolsituasjon på bulktransport på Mjøsa i denne perioden. Poteter til brenneria og sprit fra brenneria ble en viktig transportartikkel i tillegg til grus, sand og teglstein. | Jernbaneutbygginga til Hamar i 1880, Lillehammer i 1894 og Gjøvik og Skreia i 1902, førte til at spriten som skulle til Kristiania gikk med jernbane. Flere av de gamle andelsbrenneriene låg imidlertid ved Mjøsstranda og langt unna jernbanen. Dette gjaldt først og fremst Atlungstad på Stange, [[Hvam Brænderi|Hvam]] på Nes, [[Hekshus Brænderi|Hekshus]] på [[Kapp]] og [[Hjell brenneri|Hjell]] i Totenvika. Mye sprit skulle også over fra de seks Totenbrenneria og til rektifikasjon på Atlungstad eller Sæli. Denne båtfrakta spesialisert jakteskipperne i Totenvika seg på. Rundt 1910 fikk de fleste av Mjøsjaktene installert glødehodemotor. Den gamle staslige riggen ble kappet ned og jaktene fikk et noe mer prosaisk utseende. Med motor ble de mindre avhangige av vær og vind. De gikk inn i et mer moderne transportsystem og de utkonkurrerte de andre jakteskipperne rundt Mjøsa. Jakteskipperne i Totenvika fikk i praksis en slags monopolsituasjon på bulktransport på Mjøsa i denne perioden. Poteter til brenneria og sprit fra brenneria ble en viktig transportartikkel i tillegg til grus, sand og teglstein. | ||
Spritsmugling på Mjøsa i 1921 | == Spritsmugling på Mjøsa i 1921 == | ||
Stortinget vedtok innføring av forbud mot salg av hetvin og brennevin etter en folkeavstemming i 1919. Smuglingen og hjemmebrenningen økte raskt. Spritsmuglingen med båt i Oslofjorden har blitt | |||
Stortinget vedtok innføring av [[Brennevinsforbudet|forbud]] mot salg av hetvin og brennevin etter en folkeavstemming i 1919. Smuglingen og hjemmebrenningen økte raskt. Spritsmuglingen med båt i [[Oslofjorden]] har blitt udødeliggjort gjennom [[Arthur Omre]]s roman, ''Smuglere'', fra 1935. Han hadde inngående erfaring fra bransjen og skildret denne med dramatikk og innlevelse. | |||
Det var også flere tilfeller av spritsmugling på Mjøsa i denne tida. Bakteppet er forbudstida, og i tillegg til dette var det transportarbeiderstreik. De ansatte i dampskipsselskapene på Mjøsa og i jernbanen var på denne tida for det meste fagorganiserte. Ett unntak var de ansatte i Eidsvold Dampskipsselskap. Disponenten her, Henrik Bergsjø, aksepterte ikke at de ansatte var organisert. Han følte seg nok ikke så bundet av lovene og spillereglene knyttet opp til forbudstida og transportarbeiderstreiken og var ansvarlig for en dristig smuglerseilas over Mjøsa. Arne Aas født i 1895, var båtmann og småbruker fra Totenvika. Fra 1921-23 var han ansatt som kontorist i Eidsvold Dampskipsselskap. Han hadde tidligere jobbet på flere av selskapets dampbåter og var godt sjøvant. Uten organiserte mannskaper, var det gode tider for Eidsvoll Dampskipsselskap i 1921. Deres egne dampbåter Viken, Industri II, Thor og Nord klarte ikke å ta unna all transporten. Både Tordenskjold og [[DS "Gjøvik"|Gjøvik]] ble leid inn for å dekke transportbehovet. En dag kom Bergsjø inn på pakkhuset på [[Eidsvoll stasjon]] og spurte om noen ville gå til Hamar etter 5000 liter brennevin. | |||
Maskinist Petter Gulliksen fra Totenvika og Arne Aas tok oppdraget. I hard nordavind gjennomførte de turen. På Hamarbrygga sto leverandørene med ei tønne og 5000 brennevinsflasker som skulle lastes om bord i NORD. Lastinga sto på bare en halv time. Sørover gikk de i tett tåke. Ved Holstangen i Vorma møtte de på båten VORMEN. De hadde vært på Atlungstad Brænderi i samme ærend og hadde kjørt seg fast rett før de kom fram til Eidsvoll stasjon. På Eidsvoll møtte mottakerne opp på brygga. En kar fulgte med fra Hamar. Han hadde lister over mottakerne. Mannskapet fikk oppgjør. Ei flaske champagne og 100 kroner til hver. Dette var bort i mot ei månedslønn for en dekksmann. Mannskapet var bevæpnet og gikk for slukte lanterner for ikke å bli oppdaget av politi og streikevakter! Andre har fortalt at det også ble smuglet mindre kvanta med brennevin over Mjøsa i forbudstida. I Balkegrenda hadde noen bønder gått sammen og fikk 50 liter brennevin over med båt fra Hamar. Brennevinet ble losset ved Hasselbrygga nedenfor Balkåsen. Det ryktes fort at en ladning brennevin hadde kommet over fra Hamar og flere ville kjøpe. | |||
Trolig hadde spritsmuglingen på Mjøsa ett større omfang enn dette. Bakgrunnen var forbudstida. Spriten hopet seg opp på brenneriene. Flere brennerier fant et juridisk smutthull. De oppløste selskapene, delte ut spritlagrene til andelshaverne og startet på nytt igjen. Mange bønder fikk da utdelt store kvanta med 96 % sprit. I mjøsdistriket ble Atlungstad Brænderi oppløst i mai 1920. Natta mellom 13.-14.desember 1920 ble det foretatt utdeling av sprit fra Atlungstad Brænderi på Stange. Det ble delt ut 200 liter 96 % sprit, 100 liter akevitt og 40 liter krydderbrennevin pr. aksje. 50 mann var engasjert i utdelingen. Flere aksjonærer fikk mer enn 1000 liter brennevin den natta. Dette var juridisk sett en lovlig virksomhet. | |||
Videresalg var ulovlig. Beretningene ovenfor viser at disse brennevinslagrene ble videresolgt illegalt i et godt organisert omsetningsledd. Mjøsa som ferdselsåre egnet seg godt for denne brennevinssmuglingen med liten kontroll fra politiets side. Det er helt klart at tusenvis av liter med sprit og brennevin ble fraktet med båt over Mjøsa i forbudstida. De edle dråpene gikk til et betalingsdyktig og uttørket marked både i mjøsdistriket og i Kristiania. | |||
== Rektifikasjonsanlegget på Hamar fra 1931 == | |||
I 1928 besto de norske rektifikasjonsanleggene av fire anlegg i Oslo, med bl.a. Oplandske Spritfabrikk og [[Løitens Destillasjon]], og H.Poulsen & Co.s destillasjon på Hamar, Stange (Atlungstad) Brænderi og [[Tangen Brænderi]]. Til disse destillasjonene hadde råspriten gått fra Mjøsbrenneriene i mange år. I 1930 vedtok Vinmonopolet å sentralisere denne finspritproduksjonen gjennom å bygge et nytt rektifikasjonsanlegg på [[Martodden]] på Hamar. Produksjonen startet i 1931 og pågikk helt til i 2008. Nopo sitt nye brenneri på Gjøvik tok da over all finspritproduksjonen. | |||
Samtidig fikk mange av de gamle brenneriene installert nye kolonneapparater som gjorde at de kunne produsere 94-96 % sprit. Flere av Totenbrenneriene fikk slike apparater i 1928 og 1929. I perioden fra 1931 til de gamle andelsbrenneriene ble lagt ned i 1957, gikk råspriten over Mjøsa til Vinmonopolets anlegg på Hamar. Produksjonen var stor og jaktene tøffet ofte inn til brygga på Hamar der pipene med den dyrebare lasta ble rullet om bord i lastebiler som sto for transporten helt fram til Martodden. | |||
Samtidig fortsatte den gamle tradisjonen med kjøring av sprit over isen. Andelshaverne i brenneriene kunne bli kalt ut for å stille med hest og kar for utpå vinteren å kjøre en tur med ei tønne over til Hamar. Arne Hveem fra garden Balke ved [[Skreia]] har fortalt om en slik tur. Han forteller at spriten vanligvis gikk med båt, men under krigen var det jamt med is i kalde vintre. Trolig var det midtvinters i 1942 at andelseiere fra Kjølset brenneri på Skreia ble kalt ut for å kjøre sprit over til Hamar. Produksjonen ved brenneriet stoppet da opp og lageret skulle over til Hamar. Fire karer fra Balkegrenda drog i følge, med hver sin hest, ned til brenneriet. Der rullet de de store spritpipene med 96 % sprit over på slaan. Fra Skreia gikk turen til Kapp der det var veg nedpå stranda og merket isveg over til Hamar. Her ble kjettingen med bennbjønnen løsnet slik at spritpipa låg løst oppå slaan. Kara hadde også fått beskjed hjemmefra om å ha selepinner som lett kunne nappes opp hvis hest eller slede gikk gjennom isen. Det var flere følger fra [[Kjølset brenneri]] som kjørte over isen samme dagen. Turen over til Hamar gikk greit. Fra Mjøsstanda gikk turen opp til Vinmonopolets rektifikasjonsanlegg på Martodden. Her sto brennerimesteren fra Kjølset, og alle kjørerne fikk en dram av han. Så ble spritpipene rullet inn på anlegget. En kontrollør og en politimann tok av plomben og skrudde ut pluggen. Spritpipa ble rullet og lea att og fram så det ikke skulle være noe igjen i den. Etter middag på Bondeheimen gikk turen ut på isen igjen. Midt mellom Hamar og Nes ranget de tønnene. Sprit - pipene ble løsnet, rullet att og fram og bikket på. Under tappehølet satte de en kjele. Spriten ble samlet i denne og ble silt gjennom et reint lommetørkle som de hadde tatt med hjemmefra. | |||
Fra de fire pipene fikk de til sammen ut ei seltersflaske med 96 % sprit. Flaska ble tatt med inn på kafeen på Nes der de bestilte kaffekopper med ikke alt for mye kaffe i. Spriten ble ikke med hjem over Mjøsa, den ble borte på turen. Da kara kom ned på isen igjen, var det stummende mørkt. Det var krig og blending så det var ikke noen lys fra Totensida. Fra Nes gikk det isveg både til Hamar, nordover langs Neslandet, over til Helgøya og til Kapp. Bakerste mann fikk mistanke om at det bar gæli av sted og de fikk snudd i tide. Turen over isen hematt gikk bra, men de var ikke på Balke før kl.4 om mårrån. Siste epoke – med tankbil og ferge over Mjøsa Kai Taraldrud fra Skreia vokste opp i båtmiljøet i Totenvika. Han startet tidlig med lastebiltransport og var en gründer i denne næringa på Toten. Han har fortalt at de fraktet spritpiper både fra Bilitt og Hjell brenneriene. Pipene ble rullet opp på lasteplanet. De kjørte om Gjøvik og brukte Mjøsfergen over til Mengshoel. Pipene ble tømt på Destillasjonen på Hamar. Da de kom tilbake med de tomme tønnene, ble de ranget på brenneriet. | |||
for | |||
Etter at brenneriene ble slått sammen, var det bare to brennerier igjen på vestsida av Mjøsa. Dette var Toten Brenneri på Lena og Holmen Brænderi på Gjøvik. Spritransporten over til Hamar gikk nå med små tankbiler, men fremdeles med båt over Mjøsa. I de seinere åra hadde [[Vinmonopolet]] egne tankbiler som kom fra Hamar og hentet spriten. Fra Lena gikk spriten delvis med Hamar-Kapp ferja helt til i 1977 og fra Gjøvik gikk den med Mjøsfærgene helt til i 1986. Med Mjøsbrua og nytt storbrenneri på Gjøvik er det nå slutt på sprittransporten på Mjøsa. Historiene om denne transporten og spesielt om rangingen av tønner, lever videre i beste velgående på begge sider av Mjøsa. Den sterkeste delen av tradisjonen lever videre ved at poteter fra Toten og Hedemarken i store kvanta blir foredlet i Mjøsdistriktet og ender opp som de edleste brennevinssorter med akevitten Gammel Opland som en sterk tradisjonsbærer med internasjonal ry. | |||
== Kilder og litteratur == | |||
*[[Berg, Arne Julsrud]]: «Seiling av sprit på Mjøsa», i ''[[Årbok for Mjøsmuseet]]'', 2009, s. 195-207. Han bygger på: | |||
**Alm, Jens M. 1979: ''Den norske dram''. Jaren. | |||
**Fladby, Imsen, Winge: ''Norsk historisk leksikon'', Oslo. | |||
**Fra kaupang og bygd. Hamar. | |||
**[[Ole Gjestvang|Gjestvang, Ole]] 1981: «Atlungstad Brenneri - de første driftsår fra 1856», i ''[[Gammalt frå Stange og Romedal]]''. 1981. Hamar. | |||
**Haugstøl, Henrik 1953: ''A/S Holmen Brænderi gjennom 100 år''. Gjøvik. | |||
**Heidmann,F.H.J.: ''Amtmannsberetningen for Hedemarkens Amt 1830-35''. | |||
**Holmsen, Andreas 1931: ''Omsetningslivet i det norske jordbruket i tiden umiddelbart før det moderne forretningsjordbrukets gjennombrudd''. Utrykt eksamensavhandling. Oslo. | |||
**Krohn, Conrad 2008: ''Vinmonopolets rektifikasjonsanlegg''. | |||
**Lillevold, Eyvind 1943: ''Strand Brænderi 1843-1943''. Lillehammer. | |||
**Ribskog, Øyvin 1949: ''Bønder i byvegen''. Oslo. | |||
**{{Totens bygdebok I}} | |||
**Intervju med Håken Sannerud (Totenvika), samtale med Hans Aass (Lena) og intervju med Arne Aas (Totenvika), intervju med Arne Hveem (Skreia) og intervju med Kai Taraldrud (Skreia). | |||
Gjestvang, Ole 1981: | |||
første driftsår fra | |||
og Romedal 1981. Hamar | |||
[[Kategori:Mjøsa]] | [[Kategori:Mjøsa]] | ||
[[Kategori:Frakte- og handelsfartøy]] | |||
[[Kategori:Brennevin]] | [[Kategori:Brennevin]] | ||
{{bm}} | |||