Seiling av sprit på Mjøsa: Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Seiling av sprit på Mjøsa]]'''.  

==Seiling av sprit med føringsbåter==

Alt i 1830-40-åra ble det bygget flere større gardsbrennerier på Toten og Hedemarken. Disse baserte seg på poteter og ikke korn som råstoff. I 1845 vedtok Stortinget en lov som medførte at det ble slutt på husholdningsbrenningen i størhusene rundt på gardene. Dette var starten på byggingen av de industrielle andelsbrenneriene langs Mjøsa. En ytterligere begrensning av brennevinsproduksjonen ble vedtatt i lov av 1848. Med de nye brenneriene økte spritproduksjonen. Kvaliteten på spriten ble også bedre og vanligvis holdt spriten rundt 50 % styrke. Da dampskipet Jernbarden ble satt i rute høsten 1840, ble de gamle føringsbåtene utkonkurrert etter hvert. Fraktprisene holdt seg til å begynne med på samme nivå, men varene kom raskere fram; og de kom sikkert fram. Sprittønnene var imidlertid en bulkvare – ensartet vare – som skulle transporteres fra brenneriene og for det meste til Kristiania.  

Dette utviklet et nytt marked for transport av sprit over Mjøsa som ble starten på bygging av og seiling med Mjøsjakter. Den første Mjøsjakta hette Haabet og ble bygget på Minnesund i 1859. Dette var en helt ny båttype. Jakta hadde rette stevner, dekk og en moderne rigg med både storseil, fokk og klyver. Disse nye jaktene var helt overlegne sammenlignet med de gamle føringsbåtene. De kunne krysse opp mot vinden, seile om natta og beskyttet lasta i et lukket lasterom. Haabet seilte mye sprit for Strand Brænderi på Moelven, som var det første andelsbrenneriet, etablert i 1843. Flere av brenneriene på Hedmarken eide egne jakter. Både Strand på Moelven, Nederkværn i [[Brumunddalen]], [[Sæli Brænderi|Sæli]] i [[Vang kommune (Hedmark)|Vang]] og [[Atlungstad Brænderi|Atlungstad]] på Stange hadde egne jakter. På denne tida var jernbanen blitt bygget til Eidsvoll og det var slutt på førekjøring med hest inn til Kristiania. Spritseilinga med Mjøsjaktene hadde derfor Eidsvoll stasjon som mål for seilasen i denne perioden. Derfra gikk tønnene med tog inn til Kristiania. Den tekniske utviklinga og jernbaneutbygginga førte til at kommunikasjonsbehovet endret seg i denne perioden. I 1860- åra kom finspritapparatene også kaldt rektifikasjonsanlegg. Det ble etablert flere destillasjonsbedrifter i Kristiania og noen av Mjøsbrenneriene investerte også i slike. Det var først og fremst Sæli og Atlungstad brennerier på Hedemarken som kjøpet slikt utstyr. Løiten og Holmen etablerte egne destillasjonsfabrikker i Kristiania. I 1891 gikk 15 brennerier på Toten og Hedemarken sammen og dannet [[A/S Oplandske Spritfabrikk]] i Kristiania. De kunne nå gjøre mer enn bare å rense spriten. De brant den en gang til og ga grunnlaget for brennevinsmerker av høg kvalitet som har stor popularitet den dag i dag.  

== «Ranging av tynner» ==  

Oppfinnsomheten var stor for å skaffe seg sprit. Det måtte finnes nye måter å «range tynner» på. Med de nye jernpipene var det to metoder som ble tatt i bruk. Pipene var så store at de var vanskelige å få helt kjemisk tomme for sprit. Den vanligste metoden var at jaktemannskapene rullet pipene att og fram på brygga eller på dekket på jakta. På denne måten klarte de å mjølke tønna for de siste dråpene.  

== Motorisering ==

Etter at brenneriene ble slått sammen, var det bare to brennerier igjen på vestsida av Mjøsa. Dette var Toten Brenneri på Lena og Holmen Brænderi på Gjøvik. Spritransporten over til Hamar gikk nå med små tankbiler, men fremdeles med båt over Mjøsa. I de seinere åra hadde [[Vinmonopolet]] egne tankbiler som kom fra Hamar og hentet spriten. Fra Lena gikk spriten delvis med Hamar-Kapp ferja helt til i 1977 og fra Gjøvik gikk den med Mjøsfærgene helt til i 1986. Med Mjøsbrua og nytt storbrenneri på Gjøvik er det nå slutt på sprittransporten på Mjøsa. Historiene om denne transporten og spesielt om rangingen av tønner, lever videre i beste velgående på begge sider av Mjøsa. Den sterkeste delen av tradisjonen lever videre ved at poteter fra Toten og Hedemarken i store kvanta blir foredlet i Mjøsdistriktet og ender opp som de edleste brennevinssorter med akevitten Gammel Opland som en sterk tradisjonsbærer med internasjonal ry.

**Alm, Jens M. 1979: ''Den norske dram''. Jaren.

**Fladby, Imsen, Winge: ''Norsk historisk leksikon'', Oslo.

**Fra kaupang og bygd. Hamar.

**Haugstøl, Henrik 1953: ''A/S Holmen Brænderi gjennom 100 år''. Gjøvik.

**Heidmann,F.H.J.: ''Amtmannsberetningen for Hedemarkens Amt 1830-35''.

**Krohn, Conrad 2008: ''Vinmonopolets rektifikasjonsanlegg''.

**Lillevold, Eyvind 1943: ''Strand Brænderi 1843-1943''. Lillehammer.

**Ribskog, Øyvin 1949: ''Bønder i byvegen''. Oslo.

**Intervju med Håken Sannerud (Totenvika), samtale med Hans Aass (Lena) og intervju med Arne Aas (Totenvika), intervju med Arne Hveem (Skreia) og intervju med Kai Taraldrud (Skreia).

[[Kategori:Frakte- og handelsfartøy]]

[[Kategori:Brennevin]]