Skyssplikt

Skyssplikt var en ordning som påla bønder å skaffe kongen, adelen og høyere embetsmenn fri skyss. Plikten ble innført på 1100-tallet, og fungerte som en direkte skattlegging. Ordningen ble avskaffet på 1800-tallet

Plikten kunne være en tung byrde, spesielt for bønder som bodde ved viktige ferdselsårer. De måtte normalt skaffe skyss frem til neste skysstasjon, og dette kunne være en lang strekning. På 1600-tallet ble det bestemt at det langs riksveiene skulle være gjestgiverstasjoner for hver annen mil. På landsbygda kunne det godt være kortere til neste skyssgård, men samtidig var veiene ofte av meget dårlig kvalitet. Når man også måtte vente ved fergeleier kunne ofte en hel arbeidsdag gå med til å oppfylle skyssplikten, og om sommeren var det til stadighet noen som krevde skyss. Som kompensasjon kunne man bli fritatt for enkelte andre skatter og plikter.

I 1816 ble friskyss erstattet med betalingsskyss. Dermed fikk man noe erstatning for tiden som ble brukt, men samtidig fikk man ikke lenger det samme fritaket fra andre skatter slik at det gikk mer eller mindre opp i opp. I 1893 kom så lov om skydsvæsen, som opprettet «skydsanstalter». Dermed ble skyssordningn formalisert og de som var ansvarlige for skyssordningene ble kompensert på en mer rettferdig måte.